søndag
Jeg følte at ingen trodde eller hørte på meg.
3/20/2011 07:35:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Elefantstemme Annika, desember 2008
Jeg var, som jeg tidligere har nevnt, femten år da jeg ble "sendt" til BUP i Tromsø og nærmest beordret om å begynne i terapi. Selv om det var frivillig på papiret og selv om ingen kunne tvinge meg til å snakke med et fremmed menneske, var det slik jeg tolket det. Jeg trodde at det var det som skulle til for at jeg kunne gjøre foreldrene mine glade og fornøyde og jeg trodde også at det var det som skulle til for at menneskene rundt meg skulle bli glad i meg og akseptere at jeg kanskje ikke bare var hun der snille, greie med mange venner, hun som var medlem i elevråd og som lærerne likte og hun som nesten alltid fikk en femmer på alle prøvene. Jeg både ville og ville ikke ha hjelp. Jeg var livredd for å miste kreativiteten, evnen til å skrive- jeg trodde for eksempel at poesien hadde utspring i mitt destruktive sinn og jeg var nesten bombe sikker på at det var det som kom til å skje hvis jeg ble "friskmeldt". I tillegg trodde jeg også at jeg kom til å bli frisk av å snakke med et annet menneske. Jeg var nesten overbevist om at dette kvinnemennesket, min første behandler, la oss kalle henne behandler C, kunne kurere meg for alle mine demoner. Den evinnelige depresjonen, den hellige overbevisningen om at det eneste jeg kunne gjøre for å overleve var å ødelegge meg selv og at jeg fint kunne leve uten en kropp- at det gikk helt greit å leve uten meg. Lite visste jeg den gangen.
Selv om jeg var moden, ikke voksen, men moden og relativt reflektert for alderen- altså: på det kognitive plan, var det mye som manglet. Kognitivt overkompensert og emosjonelt umoden kalte de blant annet meg. Det står det på papirene.
Uansett.
Det tok ikke lang tid før jeg følte meg til en viss grad misforstått. For det første prøvde enkelte å ta bort selvskadingen (jeg skal skrive et innlegg senere om hvor viktig det er å ikke fjerne noe uten å gå i dybden for å se hva som ligger bak....), min daværende eneste overlevelsesmekanisme. Jeg har ikke skrevet så mye om selvskading tidligere, men jeg har nevnt at for meg var den viktig der og da. Det var ikke et problem, det var løsningen på emosjonelle komplikasjoner som var alt for vanskelig for meg å håndtere. Det vanskelige livet, min verktøyskasse som ikke var utrustet til å takle de utfordringene jeg ble påtvunget altfor, altfor tidlig i livet.
Første gangen jeg opplevde at vedkommet (uavhengig av hvilken behandler det var...) som skulle hjelpe meg med å rydde opp i kaoset, ikke trodde på meg, var på den tiden jeg var suicidal. Ja, jeg har vært der også. Ingen trodde at jeg kom til å prøve å skade meg såpass alvorlig og ingen trodde at jeg var i stand til å gjøre verken det ene eller det andre. Til tross for det, ble det ofte hentet inn mennesker i samtaler bare for å vurdere hvor stor denne såkalte faren var. Alltid ble det sagt, etter mange skjemaer og spørsmål: "neida, jeg tror hun kommer til å klare seg, jeg."
Nå skal jeg ikke legge skylden på behandlingsapparatet for at jeg ikke fikk den oppfølgingen jeg hadde behov for; jeg har nemlig alltid vært flink til å gjemme bort ting, snakke meg ut av situasjoner som kunne sette meg i en uhensiktsmessig posisjon i forhold til sykdommen som, på det daværende tidspunktet, var det eneste jeg hadde. Mye av feilene ligger her. Eller lå. Hos meg. For behandlere er ikke synske og til syvende og sist er det en selv som må gjøre jobben.
Problemet, strengt tatt, er vel egentlig det at i de periodene jeg har vært aller dårligst, har det ikke fungert bare med samtaleterapi. I de periodene jeg har vært veldig syk, har jeg vært for blind til å se min egen situasjon, jeg har ikke klart å ta valg eller gjøre de riktige tingene selv om jeg visste hva som skulle til. En ting er teorien, men det er i praksis alt må gjøres. Ofte trengte jeg hjelp, mer støtte, mer omsorg, mer behandling, men det var vanskelig å forstå det når ordene mine var kryptiske og ufullstendige.
Jeg følte alltid at alle rundt meg bare ristet på hodet, rynket på nesen og tenkte det samme som enkelte sa: "du kommer til å dø," "du kommer aldri til å bli frisk," "du kommer til å ende opp som ei førti år gammel kjerring med slange i nesa," "du er så syk, Annika! DU ER SYK!!!!!"
En ting er når man tenker slike ting selv. Det er noe helt annet når andre poengterer det som er på innsiden av ens eget hode.
Alt det der er bare bagateller for hva som kom senere.
Min første innleggelse på ungdomspsykiatrisk var i januar 2008, på akuttposten. Galehuset. Avdeling sør. Avdelingen med noen rom som var "sjermet", rom der man ikke kan styre lysbryteren selv, rom som var ribbet for innhold, avdelingen for tullinger og galninger som meg. Det var i alle fall det jeg tenkte der og da, men sånn er det selvfølgelig ikke. Å være psykisk syk er ikke synonymt med å være GAL.
Oppholdet der var ikke så veldig trivelig og det har ingenting med de som arbeider/arbeidet i miljøet å gjøre. De var snille og gode og tok relativt godt vare på meg. Problemet var behandler A, unnskyld meg, men jeg må tillate meg selv å kalle ham et fehode. Jeg er ikke for å henge ut mennesker eller snakke slemt om dem, men når det kommer til denne mannen, ja, da kan det være det samme. Jeg har både ett og annet jeg skulle sagt til ham. Og når det er sagt: det er slettes ikke sikkert at han er en dårlig behandler! Han var bare ikke så flink med meg, og det er ikke fordi jeg ikke snakket eller klarte å utrykke meg. Denne gangen åpnet jeg munnen. Jeg ga ham til og med noen tekster. 
aktivitetene på avdeling sør i januar.
På den tiden hadde jeg også en spiseforstyrrelse. Det var åpenbart. Det sto i journalen min fra BUP og min kjære behandler L var fullstendig klar over det. Behandler A var ikke så nøye på det. "Vi legger ikke vekt på spiseforstyrrelsen din under denne innleggelsen. Vi skal heller prøve å behandle depresjonen din." Som sagt, så gjort. Hei og Hå. Tut og kjør. Jeg ble sykere. De lot meg holde på som jeg ville, uten unntak, eneste de gjorde var å veie meg en gang eller to. Nedgang hver gang. Ikke rart at mamma og pappa ble fortvilet da jeg kom hjem på helgepermisjoner og kjørte i samme spor som før, om ikke verre. Ikke rart de gråt og var sint på behandlingssystemet når datteren deres ikke fikk den hjelpen de hadde håpet på. Hjelpet hysteriske eldstedatter trengte. Jeg kunne selvsagt sagt i fra, jeg kunne selvsagt sagt at jeg ville at de skulle ta tak i spiseforstyrrelsen også- jeg hadde i utgangspunktet regnet med det, men det er lettere sagt enn gjort. Det er viktig å forstå at å ha en spiseforstyrrelse er vanskelig. På den tiden var jeg heller ikke DER, jeg var ikke på det punktet at jeg innså eller forsto eller skjønte konsekvenser og jeg var ikke kommet dit at jeg ville prøve å gi den fra meg. I alle fall ikke på eget initiativ.
Spiseforstyrrelsen var et ikke- tema. Noe vi aldri snakket om i behandlingstimene. I stedet for kom behandler A med mange gullkorn.
"du er den svarteste tenåringen jeg noensinne har møtt, Annika."
"jeg leser bøker slik at jeg kan finne ut hvordan jeg skal hjelpe deg."
"du er kronisk. kronisk deprimert."
Jeg var sytten år. Sytten år, null livslyst, null livsglede, null håp for fremtiden, alt var sort, jeg var sort, tankene var destruktive, jeg hold på med mine hemmelige prosjekter mens ingen så på, jeg kastet opp når ingen hørte, jeg kjørte mitt eget løp bak låste dører med kodelås. Å fortelle en syttenåring som i utganspunktet hater seg selv og som har gjort det i mange år og som heller ikke tror på rosa skyer og såpebobler at hun er KRONISK DEPRIMERT er rett og slett som å frata den eneste, lille livsgnisten som er igjen. Han sa det jeg bestandig hadde trodd. At det ikke fantes håp. Ikke for meg. Jeg var dømt. Når en behandler, en lege, en lege som har videreutdanning i psykiatri og som har jobbet med ungdom i en årrekke uttaler seg på en slik måte, tror man at det er sant. Jeg gjorde det. Han visste jo best. Han hadde utdanning og kompetanse. Det hadde jo ikke jeg. Jeg var bare syk. Og gal. Og dødsdømt. Syke Annika. Annika som ingen trodde ville komme seg. Jeg trodde det ikke, jeg heller.
Etter 31 dager vurderte de saken slik: "vi kan dessverre ikke hjelpe deg. vi har ingenting å tilby." Jeg ble skrevet ut. Jeg dro hjem. Jeg forsatte som før. Og jeg ble mindre. Tynnere. Med oppblåst mage og luft i tarmen på grunn av et ekstremt inntak av sukkerfrie pastiller og tyggegummi. Jeg kunne ikke åpne tunge dører. Jeg gråt når jeg måtte gå opp trapper. Men jeg var jo bare syke Annika, Annika uten håp, Annika som var kronisk, Annika som ikke kom til å få det til. Hun som aldri kom til å bli bedre. Anorektiske Annika. Sykdommen Annika. En pest. Jeg var farlig. Jeg var ingenting. Bare syk. Sykdom. Det var det jeg trodde, og ordene som haglet rundt meg underbygget det. Jeg trodde det var sannheten. To strek under svaret.
Så ble jeg innlagt igjen. 20.mai 2008. Lillebrors bursdag. Han fylte 16 år. Behandler L mente at det var nødvendig. Jeg fungerte ikke kognitivt lengre.
Da kunne de behandle spiseforstyrrelsen. Litt over fire måneder etter forrige utskrivelse. Ny avdeling, nye mennesker. Jeg ble møtt med fine ord: "åh, så fint å se deg igjen, Annika". Kjempefint. Strålende. Igjen fikk jeg behandler A, han var så heldig å få fortsette der han slapp sist. Dessverre uten suksess denne gangen heller. Jeg fikk igjen nesten gjøre som jeg ville. Hvis jeg bare gråt nok, hylte høyt nok reduserte de kostlisten. Hvis jeg bare trampet høyt nok og nektet slapp jeg å spise opp all maten. "synd at du ikke fullfører, Annika." Ingen tvang meg, ingen konsekvenser, hei og hå. Igjen. Heldigvis kom jeg litt i gang etter en måned, heldigvis fikk jeg litt framgang. Men det var mest fordi mamma og pappa skulle til syden og jeg nektet å tilbringe sommeren bak låste dører. Det gikk. Jeg fikk det til. "Jøss, så fort det går fremover med deg!" sa de etter hvert og jeg gråt, tok 1000 situps når ingen så på og lovet meg selv at DETTE IKKE KUNNE VARE. Men jeg ble litt bedre. Likevel var jeg fortsatt kronisk, den sorteste tenåringen, hun som var Mørkets Fyrste, hun som ingen trodde på, hun uten framtid, hun som ikke kom til å klare det.
Til slutt skrev jeg meg ut. Jeg hatte gått opp to kilo. Det er ingenting. Jeg skulle begynne på skole. I Narvik. Gå ambulansefag og bo på hybel! Alene. Så det så. De hadde ikke laget noen videre plan for meg og da så jeg det som unødvendig å være der, bruke opp tiden deres, når jeg likevel var så kronisk og håpløs, og i tillegg hadde dårlig innflytelse på andre mennesker på avdelingen. Jeg var jo syke Annika. Bare det.
"Du kommer ikke til å klare deg," sa behandler A.
"Du kommer til å klare deg til oktober kanskje og så kommer du til å komme tilbake."
Pøh. Jeg slo igjen døren bak meg og ropte: "hvis jeg noen gang kommer tilbake, skal det være i sykebil med blålys!!!!"
Det var første gangen jeg bestemte meg for at jeg skulle klare det. Jeg skulle få det til og jeg skulle vise alle, alle menneskene som ikke trodde på at syke Annika noensinne kom til å bli bra, at jeg også kunne. Deretter skulle jeg fortelle alle om hvor feil de tok! Dessverre skjedde det ikke den høsten. Behandler A hadde ganske riktig. Men jeg kom ikke tilbake.
Dessverre (eller kanskje også heldigvis..??) var det andre mennesker i Narvik som var bekymret. Mennesker som dro meg med inn på tomme klasserom, spurte hvordan det gikk og kastet døden i ansiktet på meg. "hvis du ikke tar deg sammen, kommer du ikke til å være sammen med oss til våren!!!" Lite visste jeg hvor rett de hadde det, men samtidig var det ikke fordi jeg var død. Snarere tvert i mot.
"Du er syk, du er syk, du er syk."
Men jeg klarte meg til desember. Da var jeg riktig nok sykere enn noen gang før.
Selv om de igjen sa at jeg kunne dø. Denne gangen var det ikke en trussel, men fakta. Likevel trodde de ikke at jeg kom til å bli så bra. Ikke jeg. Ikke håpløse syke Annika. Umotiverte Annika uten håp.
Annika anno jul 2008. Et GODT eksempel på at man blir fin, vakker
og veldig, veldig pen + attraktiv når man er tynn. Et godt eksempel på at anoreksi er synonymt med pur lykke. EVENTUELT IKKE. Om jeg ser syk ut??? Helt riktig. Likevel var jeg tykk.
Ingen trodde og de skjulte det heller ikke.
Men så kom jeg til Capio, januar 2009. Det var et annet liv, et annet land. For meg, som var vant til at ingen trodde på meg, for meg som bare var syke, håpløse, miserable, kroniske Annika, dømt til død og fordervelse og uten fremtid, var det mildt sagt som å komme til himmelen. Misforstå meg rett: det å kjempe mot anoreksien eller en annen spiseforstyrrelse er ikke himmelsk. Det er et helvete. Men menneskene på Capio, de trodde på meg! De trodde at JEG kom til å klare det! De så stjerner i øynene mine, stjerner der andre bare hadde sett Mørkets Fyrste og demoner. De så håp der andre hadde sett håpløshet. De så friskhet der andre bare hadde sett sykdom. De håpet, de trodde og de viste meg det. Og fordi de trodde så innmari mye på meg, ga det meg også mot til å tro på meg selv. Tro, håp og motivasjon til å tro at jeg kunne klare det. At jeg kunne bli frisk. At jeg var så utrolig mye mer enn håpløse anorektiske syke Annika.
Det hjalp.
Samme vår, vår 2009, mai, et år etter innleggelsen på ungdomspsykiatrisk avdeling, var jeg innom avdelingen jeg hadde forlatt for nesten ti måneder siden. Opplevelsen var fantastisk. Morsom. I det jeg kom inn døren, i det jeg banket på vaktrommet fikk samtlige hakeslepp. Like borti gangen var det et møte der ei dame som hadde vært vikar for behander A satt, og hun kunne ikke slippe meg av syne. "Hei, husker dere meg? Annika?" Selvfølgelig husket de meg. Selvfølgelig husket de den håpløse, kroniske tenåringen. De klemte meg, hadde tårer i øynene og smilte. "Herregud," sa de. "Annika, du er jaggu meg et bevis på at det er mulig. At det går an å bli bedre."
For, ja. Det går an. Håpløse, kroniske, syke Annika, håpløse Annika kunne det. En ting er å ikke klare å tro på seg selv, men det er ekstra vondt når ingen andre gjør det heller.
Heldigvis klarte jeg å motbevise alle mistankene. Heldigvis klarte jeg det nesten ingen hadde trodd jeg kom til å klare. Jeg fikk det til.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
14 kommentarer:
Et virkelig trist, men fantastisk innlegg, kjære Annika. E lenge sia æ har lest bloggen din no, så tenkte at i kveld skal æ lese litt. E så glad æ gjorde det. Du har så enormt mye å dele, og du gjør sånn inntrykk. Du e bare hærlig <3
Selv om jeg egentklig ikke har ord for å beskrive hva jeg tenker etter å ha lest dette, føler jeg likevel at jeg må kommentere det med et ord :
AMAZING!! Du er amazing(eller for å bytte over til norsk; fantastisk)og menneskene på Capio er fantastiske!
Reaksjonene du er blitt møtt med av andre såkalte behandlere er derimot fantastisk horrible. Men det har du jo bevist ved å vise at ingenting er skrevet i stein, og selv om ting kan gå opp og ned, og frem og tilbake her i livet, er vi alltid i bevegelse og utvikling. Og INGEN skal kunne sette seg til dommer over andres fremtid. "Veien til helvete kan være brolagt med de beste intensjoner" osv..
Heldigvis finnes det en kraft i oss selv, og med litt støtte og kjærlighet kan man oppnå det utroligste. Ønsker deg VIRKELIG det beste <3
"Ingenting er umulig"
Traff på du på behandler A igjen da? Han,av alle,burde hvertfall ha sett deg igjen ;) En behandler er en GOD behandler om han har tro på pasienten sin,og gir motivasjon! Noe han åpenbart ikke gav deg.
Du og Capio har gjort en fantastisk jobb Annika :)
<3
Kine: tusen takk! du er så flott og jeg er veldig, veldig glad i deg <3
Evita: Du er også amazing! takk for mange flotte og fine ord og takk for at du tar deg tid til å lese bloggen min. du er så flott!<3
og jeg ønsker deg også det beste av alt :)
Herregud for en fantastisk tekst! Trist, men fin. Jeg er der at jeg ikke ser noe håp, men teksten her viser at det faktisk går an. Men får ikke til å tro på at det går an for meg også..
Laila: nei, jeg har aldri møtt ham igjen. Jeg har mange ganger ønsket det. Har planlagt hvordan jeg skal smile til ham og si bare noen få ord: "kronisk, sa du???????????"
Han ga meg absolutt ikke håp. Dessverre. Snarere tvert i mot.
<3
Sandra: det går an for deg også! jeg trodde lenge at det ikke gikk an. Men det går an og det er mulig! Selv om du ikke alltid tror, håper jeg at det er noen rundt deg som tror litt for deg og som tror på deg. Det trenger vi alle i blant :)
Snill du er <3
Takk for at du skriver bloggen din tenker jeg heller vi sier. Jeg er bare heldig som får muligheten til å lese dine kloke ord!
<3
you blow me away! <3
Helt utrolig bra skrevet, annika ! er så stolt av deg - at du fikk sparket dem opp i rumpa og vist dem at du- ja DU kan!!
btw: opplevde det samme med upa. "vi fokuserer ikke på maten nå, men depresjonn" og selvskading.
klem <3
''Vi kan ikke hjelpe deg''.
Herregud, hva er det forno? Kjenner jeg blir SÅ irritert når jeg leser om hvordan enkelte mennesker har behandlet deg, men også skikkelig glad for alt du -til tross for hvordan tingene var- har kommet så mye lenger. Håper du klarer å bruke samme Annika-styrke til å komme deg HELT ut. 100% frisk, med null innslag av elefanter, fyrster og monstre.
Du skriver fantastisk bra, og er en sann inspirasjonskilde. Takk for alt du deler Annika.. du ser det kanskje ikke selv, men jeg vil i alle fall uansett si at jeg synes du er fantastisk!
For et hårreisende innlegg Annika! Det var så bra skrevet at jeg får ikke sagt det. Jeg er så utrolig glad på dine vegne at du kom til Capio og møtte din rette behandlingsform. Menensker som ser hele deg og ikke bare sykdom og elendighet.
Det er rart hvordan vi tror alt fagfolk sier er fakta, men man vet ikke bedre når spiseforstyrrelsen har tatt helt over. Husker selv ei sa til meg på et møte. "Du kommer aldri til å bli frisk", i det vi diskuterte hvor lenge jeg skulle sykle, og spiseforstyrrelsen skulle ikke bare diskutere varighet, men også hvor fort, hvor langt, oppoverbakker, nedoverbakker osv.
Du er på vei Annika, og det er flott å lese og se! Stå på <3 Jeg vet at du vil klare kampen!
Du aner ikke hvor mye du motiverer! Tusen takk for at du skrev dette innlegget! Utrolig bra :)
Opplevd mye lignende innen psykiatrien desverre. Det er så utrolig dårlig gjort å bli stemplet som en kroniker når det gjelder sånne ting, det har lite godt for seg å få slengt i trynet at man er et håpløst tilfelle av de som liksom skal hjelpe.
Håper bare jeg klarer å komme meg utav det også :)
Åh, dette var vondt og fint. Kan du ikke sende dette du har skrevet til behandler A? Jeg tror han har veldig godt av å lese det og få se hvordan det opplevdes for deg den gangen. Kanskje han får seg en sjokkoppvåkning, kanskje han må gå noen runder med seg selv. Kanskje du kan få ham til å tenke seg om en ekstra gang, så han ikke sier dette til en annen ung jente som sitter der. Jeg er så glad for hvor langt du har kommet, du er til stor inspirasjon :)
Der meldte tårene seg i øynene mine ja.. Du skriver fantastisk Annika, og det slår meg igjen hvor sterk du er. Hvor hardt du har kjempet.
Men hvilke resultater! "Ingenting er umulig", det er virkelig sant.
Samtidig som jeg blir veldig "stolt" av deg over det du har fått til, blir jeg sint på systemet, som lar behandlere ture frem som de vil, som ikke SER pasienten...
Jeg håper du får slengt ordene hans tilbake i ansiktet på behandler A hvis du treffer på ham igjen noen gang!