"Det er som du er tilbake," sier mamma, "etter noen år borte."
Jeg både forstår og ikke forstår hva hun mener. Slik som jeg oppfatter den daværende tilværelsen min og tingenes tilstand, har jeg vært bortevekke så lenge jeg kan huske. Men, jeg er glad at andre oppfatter ting annerledes og husker den jeg var før jeg "forsvant."
"i fjortenårs alderen," sier mamma, "nå er du deg selv igjen!"

"husker du den der... velkommen hjem- sangen til Sissel? Det er nesten sånn det er. VELKOMMEN HJEM, ANNIKA."

Jo takk. Jeg er nærmere friheten enn jeg har vært siden 2003. Selv om november-desember-januar-februar-mars-krisefasen fortsatt står på, har det blitt enklere. Kanskje er mye takket være medisiner og eksponeringsturen til Oslo, Fredrikstad og Capio, og uansett hvordan det er, er det i alle fall noe som er enklere. Jeg ser meg på en litt annen måte. Jeg gråter ikke hver dag. Og jeg brøler ikke, hyler ikke og snakker ikke konstant om hvor tykk jeg er. Jeg tror at vekta er stabil. Jeg har fått maten under "kontroll", det vil si at jeg ikke putter skjea i honningboksen og spiser opp alt innholdet eller stapper i meg en hel ost og gråter etterpå, eller en 200 g sjokoladeplate om dagen. "Overlevelse," sa behandler E da jeg besøkte capio i november i fjor. Jeg kan spise godteri og is og kake uten å spise hele isboksen eller hele kaka. O' JOY!
Sånt skjer. Overlevelse høres bedre ut enn overspising. Det tok mange måneder. Men jeg tror jeg forstår nå. Selv om skammen er enorm, selv om jeg skammer meg er det enklere nå. Jeg er ikke alene. DU ER IKKE ALENE.
Det er enklere å eksistere når maten går bedre. Når maten går normalt. Å ha en spiseforstyrrelse suger. Bare så det er sagt. Normalvektig er ikke synonymt med frisk. Bare så det også er sagt.

Lenge leve optimismen. Lenge leve livet.
Lenge leve motivasjon og inspirasjon.
Lenge leve det man kan og det man får til.
Håpet. Gleden. Troen. Livsglede. Drømmer. Skriving. Eksponering. Å kunne kose seg. Å fungere. Å le. Å danse tulling på stuegulvet sammen med lillesøster. Å sove hele dagen fordi jeg VIL, ikke fordi jeg vil slutte å tenke.
Meg. Deg. Oss.