tirsdag
Jeg drukner?
3/22/2011 05:10:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
bildet er googlet
Bildet illustrerer veldig godt hvordan jeg føler/har det/tenker/opplever situasjonen akkurat nå.
I går begynte jeg på skolen igjen. Første skoledag på seks uker, litt av en overgang! Det er alltid tøft å komme tilbake til skolehverdagen når man har vært ute i "jobb" en stund, og hvis jeg kunne velge, ville jeg egentlig helst fortsatt slik litt til. Men, skole er skole og skole må gjennomføres og fullføres hvis jeg har planer om å komme opp og frem- blant annet studere det jeg har lyst til å studere. Psykologi. Går ikke det, får jeg bli noe annet innenfor helsevesenet. Det er det jeg har mest lyst til, da. Psykologi. Bruke meg selv til å hjelpe andre. Og så er jo den kloke damen i 3.etasje på Capio, behandler E, mitt store "behandler- forbilde". Hun er ikke psykolog, men innmari dyktig.
Uansett.
To dager på skolen, fullført, stjerne i margen. To dager med nesten fullt kjør - praksisoppgave som skal leveres inn på mandag- jeg har akkurat begynt (har skrevet innledning, høhøhø...), fikk oppgaven til et stort og omfattende samfunnsfagprosjekt i dag (læreren delte inn i grupper etter hvem man samarbeider godt med og hvem man er på samme nivå med, og ga oss deretter oppgaver etter tidligere prestasjoner og karakterer, noe som førte til at jeg og Sofie fikk den aller vanskeligste...) og i morgen, i morgen begynner vi med et prosjekt i engelsk. Øving til en eventuell muntlig eksamen, denne gangen med valgfritt tema og problemstilling. Jeg skal snakke om spiseforstyrrelser. Det er et tema jeg kan, og jeg regner med at jeg kan sette sammen en ok problemstilling ut fra det. I neste uke er det norsk tentamen og... hei hvor det går.
Litt angst, stresshormoner og annet fjas og tull. Det går nok bra til slutt.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
Hva slags yrkestittel har behandler E, hvis hun ikke er psykolog?
Jeg skjønnr egentlig ikke vitsen med at så mange "sliter seg ut" for å bli psykolog. Hva er tittelen egentlig verdt? Se på den generelle Voksenpsykiatriske Poliklinikk. Der er det like mange psykiatriske sykepleiere, assisterende leger, sosionomer og psykiatere. Pasientene blir tilfeldig fordelt på alle disse ansatte, og en ungdom med alvorlige suicidale tendenser kan likegodt havne hos den psykiatriske sykepleieren, som hos en av psykologene (som faktisk har studert i 6 år, i motsetning til en sykepleier som har 2-3 år med psykiatrisk utdannelse). Kjenner jeg blir irritert og forvirret!
Slik jeg ser det kan man bli tatt like godt vare på (evt. like LITE vare på) hos en nesten ufaglært sykepleier som en psykologspesialist. Mulig dette er et negativt syn. Men det er i alle fall en realitet.
Hektiske dager,men du kommer deg gjennom dette også du,no problem. Alt ordner seg for snille piker :) Jeg er ganske så sikker på at du vil oppnå din drøm om å få jobbe innen psykologi ;)
<3
Håper praksisen var bra! Skjønner at du har stappfulle dager med masse å gjøre på skolen, litt av et press, men husk ikke legg lista for høyt! Bare man prøver er det bra nok :-)
Lykke til med alle skoleoppgavene, dette får du til! god natt også :)
neida du drukner ikke....
konsentrer deg om en ting av gangen så blir du ferdig
M
Katja: Behandler E er sykepleier og helsesøster i bunnen, har videreutdanning innenfor familieterapi og kognitiv terapi. På mange måter er jeg veldig enig med deg i det du skriver- poenget med å jobbe som behandler er jo at man har noen "verktøy" som man kan bruke for å hjelpe pasienter. Er man for eksempel lege og ikke har noen videreutdanning innenfor terapi eller psykiatri, hjelper det lite. Å snakke er alltids en fin ting, men terapi er så mye mer enn å "Bare" snakke. Man må jobbe også. Kognitiv terapi har i alle fall hjulpet meg mye!