Jeg har alltid hatt problemer med å fortelle mennesker ansikt til ansikt hva jeg føler for dem eller hva de betyr for meg. Det har muligens sammenheng med min manglende evne til å generelt snakke om mine egne følelser om hva det nå enn måtte være, og det gjør mange ting ganske vanskelig. Det setter sperrer både her og der, og gjør det blant annet litt problematisk å få det man trenger i terapi-sammenhenger.
Det er enklere å skrive. Alltid. Noen ganger når jeg er så fylt til randen med gode følelser får jeg slike innfall som er basert på at jeg, på en eller annen måte er nødt til å fortelle hva jeg har inni meg. Til det eller de menneskene det gjelder.

I går var en slik dag. Til tross for at jeg var veldig sliten etter to dager der jeg omtrent hadde vært på farten hele tiden, var jeg overfylt med kjærlighet, ruset på gode følelser og så evinnelig takknemlig for å få være en del av alt sammen- verden, livet, menneskene jeg bryr meg om, saker jeg kjemper for og ting jeg engasjerer meg i osv.

Så jeg skrev en mail. En mail på syv ord som på mange måter sier mer enn tusen andre ord. Noen ganger er det enkle det beste.



ps. jeg fikk svar også. jeg tror hun ble litt glad.