Det virker nesten som en hel evighet siden sist jeg skrev et "ordentlig" blogginnlegg, og med "ordentlig" mener jeg slike innlegg som forteller om livet, hverdagen, tilstanden og sånne ting. Om hvordan jeg har det og hvordan jeg takler hverdagens utfordringer, kjemper kriger og det som hører med når man har sitt eget tankekjør hengende over sitt eget hode. Det er liksom ikke det at "tanker fra tiden som var vol. blablabla" ikke er blogginnlegg, for det er det jo, men de handler i hovedsak om hvordan jeg hadde det før- hvordan det er å leve med en alvorlig anoreksi, hvordan ting blir når Elefantstemmen tar over, om alvorlige tunge stunder med Mørkets Fyrste og så videre. En sammenligning. Skriftlige bevis på at det GÅR AN å bli bedre. De skriftlige bevisene er egentlig ingenting i forhold til hvordan det er når man kjenner det selv. En ting er at menneskene som man har rundt seg ser at "noe" har blitt annerledes, men det er noe helt annet når man kjenner det selv. Forandring, fremgang, styrke, friske dager. 


Jeg regner med at dere dør etter å høre hvordan det går?! Oppdatering? JA.

1. For to uker siden (jeg er ikke sikker, dagene går i surr) økte jeg dosen på medisinen jeg begynte på i februar. Antidepressiva, noe jeg aldri har gått på før. Årsaken er rett og slett fordi behandlere var redd for at jeg skulle havne i en manisk hurramegrundt-periode, og i tillegg fungerte de humørstabiliserende pillene jeg har brukt tidligere. På grunn av den ufyselige smaken på de tablettene, sluttet jeg i desember. Det var ikke et sjakktrekk. November-desember-januar-februar-mars-krisefasen ble enda vanskeligere å takle da jeg ikke hadde noe som kunne hjelpe meg til å gjøre de aller verste stupene i gjørmehullet litt enklere.
Nye medisiner og jeg tror de virker. Jeg har fortsatt mine dager, men de er ikke like tunge og jeg gråter ikke hysterisk hver eneste dag. Jeg kaster ikke ting veggemellom eller ødelegger mobiltelefoner, og jeg ringer heller ikke mamma annen hvert minutt for så å legge på røret i det hun prøver å si noen trøstende ord.

Medisiner tar naturligvis ikke bort sykdommen, men det demper symptomene og det er akkurat det jeg trenger. En støttekrykke i hverdagen. Noen ganger har man behov for akkurat det. Og jeg, vel, jeg har heldigvis erkjent at jeg nok må ta medisiner en stund til.

Nåja, innlegget skulle ikke akkurat handle om medisiner da, men.... den gledelige nyheten er uansett at jeg TROR og HÅPER at jeg er sterkere. Det kjennes slik ut. Og jeg tror også at jeg er i stand til å overvinne denne eviglange krisefasen en gang for alle. I alle fall for denne gang!


2. Fredagskveld, i forrige uke var jeg ute på byen. For første gang på mange, mange måneder. Det er ikke det at bylivet er så fryktelig morsomt eller noe jeg foretrekker å bruke alle helgene mine på, men... det var ganske stort allikevel. Av en grunn: vektoppgangen som tok helt av i høst og tidlig vinter, har gitt meg angsten tilbake og en fryktelig selvfølelse. Begge deler har gjort det utrolig vanskelig for meg å forholde meg til andre mennesker.

3. Praksisoppgaven er levert inn, jeg er på skolen hver dag (så langt), det enorme samfunnsfagprosjektet er snart i mål og påskeferien er like rundt hjørnet. I tillegg hadde jeg bare tre bittesmå feil på en engelskstil som jeg fikk tilbake i dag! Ja, og så skal jeg lage en muntlig presentasjon om spiseforstyrrelser. I engelsken.

4. Jeg har innsett et og annet. For første gang i livet mitt, i alle fall nesten, ønsker jeg å ta godt vare på meg selv.

5. Og til slutt, en liten advarsel: aldri begynn å spill dette spillet: