tirsdag

Tilbakeblikk: en sommer for lenge siden.

De to siste dagene har jeg holdt på med et fotoalbum som jeg begynte på i påsken, da Capio var stengt, noe de er i høytider og lange ferier. Et fotoalbum med bilder fra språkreisen jeg, Inger og Sunniva dro på sommeren 2007. Etter noen sider med klipping og liming i Påskeferien la jeg bort prosjektet og lot det bli liggende helt til nå. Egentlig skulle jeg gjort dette for lenge siden; da jeg kom hjem fra turen for to og et halvt år siden, men jeg kom aldri i gang.

I går limte jeg endelig inn det siste bildet i albumet. Da jeg var ferdig, ble jeg sittende på stolen min og bla igjennom alt sammen. Det er et sted mellom 100 til 200 bilder fra jeg, Inger og Sunniva kom til Gardermoen for å overnatte og så videre. Hele turen er fotografert. Fra begynnelsen til slutten. Det er rart å se: jeg som klemmer den rosa kofferten min med et bittelite smil om munnen, Inger som sitter i ei seng på Gardermoen gjestegård, Sunniva som halvsover på Gardermoen og alle de andre vi reiste sammen med. Alt er så lenge siden og likevel husker jeg nesten alt sammen. Kanskje fordi jeg dokumenterer det meste som skjer i livet mitt: jeg er en samler. Jeg skriver dagbok, jeg tar notater og jeg tar bilder. Jeg vil ikke glemme. Noen ting er dessuten viktige å minne seg selv på, slik at man kan jobbe for å ikke falle tilbake til det som en gang var.

Ja, jeg ser på alle disse bildene - og jeg ender opp med å fokusere på meg selv. Ser på ansiktet mitt, på kroppsholdningen, på blikket, på håret. Jeg ser på hele det mennesket som var meg. Var. Jeg er ikke den jenta lengre. Heldigvis.

På 90% av bildene smiler jeg ikke. Jeg smiler ikke på stranden, jeg smiler ikke på busstoppet, jeg smiler ikke da Inger og jeg står lent inntil et gjerde på en båt vi tok. På noen av disse bildene kan man se antydning til et delvis anstrengt smil og på noen få: et ordentlig. Jeg prøvde virkelig å smile. Det er ikke det at alt var forferdelig, for jeg hadde det okei på en måte. Jeg var på ferie sammen med to av de beste vennene mine, og er det noe jeg setter pris på, så er det kvalitetstid med dem. Men... jeg tror ikke de visste. Kanskje, kanskje ikke. I blant er det vanskelig å legge merke til at noe er veldig galt.

Jeg husker så godt da jeg bestilte språkreisen i februar 2007. Mamma var veldig bestemt på at jeg måtte ha reiseforsikring, noe jeg ikke kunne fatte og begripe. På den tiden var jeg veldig sinna og hadde absolutt ikke et problem, nei for all del. Jeg hylte, skrek og lagde et forferdelig spetakkel, noe man ofte gjør når man vil holde noe for seg selv og lure alle og en hver om at man har det kjempefint. Jajaja. "DU TROR IKKE AT JEG KOMMER TIL Å DRA, DU. JEG HAR DA VIRKELIG IKKE ET PROBLEM!" Ord som ble repetert titt og ofte. Det var ikke sant. Mamma hadde lyst til at jeg skulle dra. Mamma ønsket at jeg skulle få det til. Mamma er glad i meg og i dag forstår jeg hvor redd hun måtte ha vært, selv om jeg ikke klarer å sette meg inn i hvordan det var for henne.

Ja, og så fikk jeg dra da. Jeg tror de var litt bekymret da jeg sto på flyplassen i Tromsø og vi skulle si farvel. Det var min første ferietur alene og selv om jeg både var fornuftig, reflektert og relativt moden for alderen, var jeg emosjonelt umoden. Jeg var ikke flink til å passe på meg selv.
"Må du huske å spise da," sa mamma.
"Ja, så klart. Hva er det du tror om meg?"
Hun trodde nok mange ting og mange av de tingene var helt riktig. Jeg ville bare ikke se det selv.

Og sånn var det.



 det finnes noen få bilder der jeg virkelig smiler på ordentlig, som her.
Inger, Sunniva og jeg tok en kanalbåt på Seinen, ei elv i Paris.
Det var en veldig fin tur der vi fikk sett mye av det Paris egentlig har å by på,
noe som var veldig okei siden vi hadde så dårlig tid og ikke fikk gjort de tingene
vi hadde lyst til.

men...



 på de fleste bildene som ble tatt i løpet av den turen ser litt slik ut.
Dette bildet er tatt på en barnekaruselli nærheten av Eifeltårnet som vi dessverre aldri fikk besøkt.
Jeg prøvde virkelig å smile. Om man ser nøye etter, kan man se hvor tørt og ekkelt håret mitt er.
Tidligere det året, i april, hadde jeg mistet en god del. Heldigvis sa det stopp etter en stund, men
resten falt av i mai året etterpå. Det resulterte i at jeg måtte klippe alt av i august 2008.


 Dette bildet er tatt da vi var i Disney - land, som dere sikkert ser.
I årevis har jeg hatt lyst til å dra dit, men da jeg endelig fikk muligheten,
fikk jeg ikke kjørt alle de karusellene jeg hadde lyst til å ta. Jeg var for sliten.
Mens Inger, Sunniva, Marthe og Kristine (de jeg, Inger og Sunniva bodde sammen med
på Jersey) løp rundt og tok den ene karusellen etter den andre, endte jeg opp på en benk
med brus i et håpløst forsøk på å få blodsukkeret opp. Det klarte jeg ikke.

Ja, jeg hadde en ordentlig fin tur i Paris. Byen er fantastisk og full av gamle bygninger som jeg
gjerne skulle ha besøkt.
Selv om det var en fin tur, selv om jeg elsket byen, selv om jeg på et slags vis
hadde noen fine dager, var noe galt. Jeg prøvde hardt å skjule hva som rørte seg på innsiden av meg, jeg jobbet bokstavelig talt, ræva av meg for å gjemme bort monsteret som raste rundt i kroppen min og den fryktelige samvittigheten. Jeg kunne ikke fortelle noen om hvordan jeg hadde det. Skammen var så stor.

Etter noen dager i Paris dro vi av sted til Jersey der vi skulle være i to og ei halv uke. Ei fantastisk øy. Jeg klarte å kose meg den tiden vi var der, jeg klarte å svelge noe, jeg var med på de aktivitetene, jeg klarte å være på skolen og alt i alt, selv om jeg var utmattet, sliten og hadde det vondt inne i meg - greide jeg på et magisk vis å ha det litt fint likevel.

Det var tross alt en veldig bra ferie, men selv om jeg ikke var alvorlig undervektig på den tiden, var jeg svært syk. Hodet mitt var ødelagt og mestringsstrategiene mine var ikke heldige på noen som helst måte.

Det gjør litt vondt å se på bilder fra 2007 og 2008 men samtidig er jeg glad for jeg har dem og for at ting ikke er slik lengre. Bildene som er tatt fra slutten av februar og utover i år er helt annerledes. Man kan tydelig se at jeg er ei helt annen jente. Det gjør meg glad.

I dag skal jeg begynne på et nytt prosjekt: lime inn de første bildene fra i år. Bilder som er viktige, bilder som virkelig betyr noe og som er okei å se på.
Det går an å lære seg og smile. Noen ganger tar det bare litt tid.


4 kommentarer:

Linn sa...

Du har kommet så langt! Du må vite at jeg beundrer styrken din og at du klarer å kjempe den vonde kampen mot monsteret. Du gir meg håp, Annika.

Laila sa...

jeg synes det er veldig bra at du nå, i etterkant klarer å se hvor syk du egentlig var. Det er jo en motivasjonsfaktor i seg selv. Det minner deg på at du ikke vil tilbake på stadiet igjen.Samtidig er det en epok i livet ditt som er viktig å ta med seg, med alle opplevelsen og erfaringene dine.

*klem*

Tonje sa...

Hei Annika :)

Da jeg leste det du sa om håret ditt ville jeg annbefale deg en hårkur jeg nettop har oppdaget selv, som har gjort under mot mitt slitte tørre hår.

Den heter Joico, fra K-pak moisture. Den fås kjøpt på frisørsalonger, koster rundt 350 kroner, og varer en evighet. Etter bare to behandlinger på mitt eget hår er håret mitt nesten okei. Det er faktisk nesten pent.

Håper det kan være med å hjelpe deg :)

God jul og godt nytt år :)

Kari sa...

Ååå, det er så godt å lese og å se at du har det mye bedre nå! Du virker som et helt annet menneske nå enn det du gjorde for et år siden. Selv om jeg ikke kjenner deg, er jeg så ufattelig stolt av at du har kommet dit du er i dag!

Klem

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive