I går limte jeg endelig inn det siste bildet i albumet. Da jeg var ferdig, ble jeg sittende på stolen min og bla igjennom alt sammen. Det er et sted mellom 100 til 200 bilder fra jeg, Inger og Sunniva kom til Gardermoen for å overnatte og så videre. Hele turen er fotografert. Fra begynnelsen til slutten. Det er rart å se: jeg som klemmer den rosa kofferten min med et bittelite smil om munnen, Inger som sitter i ei seng på Gardermoen gjestegård, Sunniva som halvsover på Gardermoen og alle de andre vi reiste sammen med. Alt er så lenge siden og likevel husker jeg nesten alt sammen. Kanskje fordi jeg dokumenterer det meste som skjer i livet mitt: jeg er en samler. Jeg skriver dagbok, jeg tar notater og jeg tar bilder. Jeg vil ikke glemme. Noen ting er dessuten viktige å minne seg selv på, slik at man kan jobbe for å ikke falle tilbake til det som en gang var.

Ja, jeg ser på alle disse bildene - og jeg ender opp med å fokusere på meg selv. Ser på ansiktet mitt, på kroppsholdningen, på blikket, på håret. Jeg ser på hele det mennesket som var meg. Var. Jeg er ikke den jenta lengre. Heldigvis.

På 90% av bildene smiler jeg ikke. Jeg smiler ikke på stranden, jeg smiler ikke på busstoppet, jeg smiler ikke da Inger og jeg står lent inntil et gjerde på en båt vi tok. På noen av disse bildene kan man se antydning til et delvis anstrengt smil og på noen få: et ordentlig. Jeg prøvde virkelig å smile. Det er ikke det at alt var forferdelig, for jeg hadde det okei på en måte. Jeg var på ferie sammen med to av de beste vennene mine, og er det noe jeg setter pris på, så er det kvalitetstid med dem. Men... jeg tror ikke de visste. Kanskje, kanskje ikke. I blant er det vanskelig å legge merke til at noe er veldig galt.

Jeg husker så godt da jeg bestilte språkreisen i februar 2007. Mamma var veldig bestemt på at jeg måtte ha reiseforsikring, noe jeg ikke kunne fatte og begripe. På den tiden var jeg veldig sinna og hadde absolutt ikke et problem, nei for all del. Jeg hylte, skrek og lagde et forferdelig spetakkel, noe man ofte gjør når man vil holde noe for seg selv og lure alle og en hver om at man har det kjempefint. Jajaja. "DU TROR IKKE AT JEG KOMMER TIL Å DRA, DU. JEG HAR DA VIRKELIG IKKE ET PROBLEM!" Ord som ble repetert titt og ofte. Det var ikke sant. Mamma hadde lyst til at jeg skulle dra. Mamma ønsket at jeg skulle få det til. Mamma er glad i meg og i dag forstår jeg hvor redd hun måtte ha vært, selv om jeg ikke klarer å sette meg inn i hvordan det var for henne.

Ja, og så fikk jeg dra da. Jeg tror de var litt bekymret da jeg sto på flyplassen i Tromsø og vi skulle si farvel. Det var min første ferietur alene og selv om jeg både var fornuftig, reflektert og relativt moden for alderen, var jeg emosjonelt umoden. Jeg var ikke flink til å passe på meg selv.
"Må du huske å spise da," sa mamma.
"Ja, så klart. Hva er det du tror om meg?"
Hun trodde nok mange ting og mange av de tingene var helt riktig. Jeg ville bare ikke se det selv.

Og sånn var det.