For noen år siden spurte jeg pappa hva han ønsket seg i julegave. Det var i de gode, gamle og ikke minst fantastiske dagene der det var "hælane" i taket og rairai fra morgen til kveld uten like.
Jeg husker at pappa satt i en av de slitte grønne lenestolene vi har hatt i stua i årevis, leste i tegneseriene sine - helt sikkert et Tex Willer. Det var før han begynte med briller på heltid. Det var før vi begge to forsto et og annet. Jeg husker det tok litt tid før han svarte meg, når pappa leser er han i en helt annen verden. I blant er det umulig å få kontakt.
Jeg måtte spørre to ganger, kanskje flere. Det er godt mulig.
"Hva jeg ønsker meg i julegave?" svarte han etter en stund.
"Ja?"
"Hm..." Pappa satt stille en stund uten å si noe og jeg ventet. Jeg har alltid vært flink til å vente. Hele livet mitt har jeg ventet. Og ventet. Og ventet.
"Jeg ønsker meg et dikt," sa han.

Og hva gjorde jeg? Joda. Jeg tenkte som så: "akkurat.... ja, da skal han jaggu meg få et også." Det gjorde han. Jeg rammet inn noe tull jeg hadde skrevet en dag, pakket det inn og slengte det i haugen med julegaver. På den tiden fikk mamma og pappa aldri lese noe jeg skrev. Jeg var så flau.
I dag henger dette diktet på kjøkkenet vårt og jeg har ikke lest det på fryktelig lenge. Ikke før i dag, da jeg så på kalenderen for 2010 som jeg ga mamma og pappa i julegave. En slik kalender som man kan lage selv med bilder og diverse, for så å bestille den fra en eller annen fotobutikk.

Jeg leste det og ja, jeg måtte trekke på smilebåndet. Spesielt siden det er skrevet på en tid der alt var forferdelig og livet var ikke så veldig mye annet enn vondt.

Glede og noe

første følelse
av lyseblått, lyserosa
fargesprakende regnbue
dansende, syngende

som en brennende pil
midt i hjertet

ingen ord, ingen tanker
bare denne ene tingen
denne leende, latterfulle
elskverdige lille blomsten

som vokser og
gror på innsiden
som puster i håp
om å få blomstre

om å forbli levende
eksisterende,
et individ, en kropp
en del av livet

ikke glem, ikke glem
at hun fortsatt kan smile


Selv om det ikke er et poetisk mesterverk, liker jeg det likevel. Jeg liker det fordi de forteller meg at jeg fortsatt hadde håp om noe bedre, selv på dager der jeg ikke orket å stå opp av senga. På dager der jeg helst ville lukke igjen øynene og sove for evig og alltid.
Jeg hadde håp og det finnes bevis. Det døde aldri. Og kanskje er det nettopp det, det å holde liv i håpet, som har vært og kanskje er den største styrken jeg har. Jeg vet ikke.