Her en kveld, mens jeg satt i senga mi, banket det på døren til "pikerommet" mitt. Jeg orket ikke å slenga av meg dyna, balansere mellom alt rotet for å åpne døren og møte den greia som muligens sto utenfor. I blant har jeg en viss anelse om hvem det kan være og det finnes noen vesner der ute som det aldri frister å se ansiktet på. Noe vil man helst unngå så godt det lar seg gjøre.
De hamrende lydene mot treverket ga seg ikke og til slutt ble håndtaket trykket ned, døren dyttet opp og hei, der sto han. Min velkjente følgesvenn igjennom alt for mange år.

"Hei, Annika," sa han før han sakte bevegde seg mot senga mi. Han stoppet noen cm fra kanten og ble stående uten å bevege seg.
Jeg møtte blikket hans og sukket. "Nei, vær så snill. Ikke nå. Ikke i dag. Det passer fryktelig dårlig."
"Jeg beklager. Jeg beklager virkelig. Jeg vet at det verken er tidspunktet eller noe som helst, men noe inne i deg ropte på meg, og jeg kan ikke..." Han stoppet. Han sa ikke mer.
"... holde deg unna," hvisket jeg.
"Jeg er lei for det."

Det verste er at jeg vet han snakker sant. En gang for ikke så lenge siden dominerte han livet mitt; han holdt meg i fangenskap, låste hendene mine fast i håndjern og stengte meg inne på rommet mitt. Han holdt meg fanget på innsiden av meg selv og gjorde meg til en sort og forvirret tenåring. Da jeg fikk en ny og ganske flink behandler på BUP her i Tromsø, ei dame jeg gikk til fra høsten 2007 til sommeren 2008, lærte jeg meg mange ting. Blant annet å tenke på en annen måte, sette ting litt i perspektiv og andre ting. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde noen av de mer eller mindre heldige mestringsstrategiene mine forandret seg. Den største endringen skjedde i løpet av sist høst da jeg hadde avsluttet "samarbeidet" med henne og flyttet for meg selv. Kanskje forsto han at han ikke kunne holde meg fast for alltid, kanskje ikke. Noe ble i alle fall annerledes.

Nei, det er ikke elefantstemmen. Det er Mørkets Fyrste. I blant er han streng og sint, andre ganger er han ydmyk. Sånn som nå. Han kommer ofte sammen med elefantstemmen på tider der jeg er sliten, svak og stresset - og blandingen av begge gjør slik at jeg får det vondt. Men det går over. Mørkets Fyrste slipper taket raskere enn Elefantstemmen.

De siste dagene har Mørkets fyrste vært innom for å hilse på. Han har dukket opp jevnt og trutt i løpet av noen formiddager, ettermiddager, kvelder og netter i løpet av høsten. Selv om jeg begynner å bli vant til det etter noen år med hans nærvær - jeg er alltid litt på vakt for hans besøk og prøver å være klar hvis han skulle banke på døren min. Men jeg kan vissnok aldri være nok forberedt, for hver eneste gang gjør det like vondt. For meg virker det som om Mørkets Fyrste blir like sliten som jeg. Likevel kommer han tilbake.
"Du kommer til å være sårbar for depresjonen, Annika. Men ting er annerledes og du vet at den slipper taket. Selv om du er nedstemt i blant, betyr det ikke at det er den," sier de. Det er sant.

I dag er heldigvis ting annerledes. Mørkets Fyrste tok en pause i løpet av natten og da jeg sto opp i morges var han ikke der. Jeg håper han blir borte en stund fremover, for igjen husker jeg at livet er fantastisk. Jeg husker å puste. Jeg husker at det ikke gjør noe om jeg ikke tilbringer mange timer utenfor huset hver eneste dag. Det er lov å slappe av og det er lov å kjenne på følelsene sine.

Ellers går jula sin gang - det er helligdager som ligner på søndager, men det gjør ikke noe. I dag har jeg det ganske fint.

På fredag drar vi til Narvik en tur, noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg skal treffe søskenbarn, besteforeldre og tilbringe noen dager i den byen der ting ikke ble så bra. Noen ganger må man tenke positivt, og ja, jeg velger å gjøre det.
Mandag i uke 1 drar jeg tilbake til Bergen. Jeg gleder meg til å se sola igjen!