tirsdag
Tirsdag.
12/29/2009 06:19:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det hender at jeg verken vil eller kan sove ordentlig.
”Hva om alt bare er en drøm? Noe jeg har lengtet etter i årevis og håpet på at det ville komme? Jeg trodde jo aldri det før, så hvorfor skal det plutselig være mulig? Kanskje er det ikke ekte, ikke på ordentlig. Kanskje er alt bare en illusjon, en tanke og en idé som jeg gjør om til en slags virkelighet. Det har aldri vært noe galt med fantasien min. Tenk hvis alt plutselig forsvinner og jeg våkner opp i morgen – og pang, der er jeg igjen. På samme sted som jeg var for en tid tilbake.”
Og så våkner jeg på morningen og forstår nok en gang at alt sammen er virkelig. Av og til må jeg klype meg i armen for å kjenne om jeg fortsatt sitter i senga hjemme hos mamma og pappa eller er på rommet mitt på internatet. Jeg må bevege på meg, se meg rundt for å bli overbevist om at alt fortsatt er der det var for noen timer siden. Bare for sikkerhetens skyld.
Av og til må jeg studere hendene mine, se på neglene som etter hvert har blitt sterke, sjekke tærne mine som ikke lengre er mørkeblå og så må jeg ta en titt på ansiktet mitt også. Jo da, det er der fortsatt. Akkurat slik som det var i går og alle dagene før det. Jeg er der. Øynene til den jenta i speilet, blikket som ser på meg og møter mitt er mine. Mine egne øyner. Jeg ser ut som jeg gjorde før jeg la meg dagen i forveien. Det hender at jeg smiler også, og jøsses, det er mitt smil. Det er jeg som smiler. Ja, det er virkelig alt sammen. Deretter kan jeg puste igjen.
Jeg har alltid vært redd for å miste ting. Fryktet at ting skulle eller skal forsvinne. Men jeg tror ikke det kommer til å gjøre det. Det er en trygghet.
I dag har jeg og lillesøster overlevd en runde på et kjøpesenter. Det er fryktelig mye styr og hurlumhei, meterlange køer siden romjulssalget er i gang og julegavene som ikke passer skal byttes. Da vi tuslet rundt fra den ene butikken etter den andre, møtte jeg på ei av de som jobber på velkjente ungdomspsykiatrisk. Ei energisk smilende dame som det alltid var trivelig å være sammen med, et flott kvinnemenneske som lakket neglene mine og som ga gode klemmer. Da jeg var innom ungdomspsykiatrisk i mai, smilte hun fra det ene øret til det andre. Jøss, Annika,” sa hun den gangen. Ja, jøss. Hun trengte ikke å si mer enn det, for jeg forsto nøyaktig hva hun tenkte.
Jeg husker alle reaksjonene til de som arbeider der. Alle blikkene, klemmene og hakene som holdt på å falle i gulvet. De sa ikke så mye. De bare… så. Det var nesten slik at jeg hadde lyst til å si: ”Det hadde dere aldri trodd, eller hva?” Kanskje hadde de det, kanskje ikke. Planen var egentlig at de skulle kontakte meg igjen for å høre hvordan jeg på et magisk vis hadde innsett noe, fått motivasjon, tatt et valg og de var interessert i å lytte til det jeg har lyst til å formidle. Det er tross alt pasientene som sitter med erfaringene og opplevelsene, ikke personalet. De ser noen ting; hva som fungerer for noen og hva som ikke gjør det, men det er vi som vet. Jeg tror egentlig det er viktig for folk som jobber i psykiatrien å få noen innspill her og der. Det finnes så mange som tror at alt de gjør er rett, flott og riktig, men sånn er det ikke. Men… de ringte aldri.
Uansett. Jeg og denne dama snakket ganske lenge. Om behandling, om det nye bygget de har flyttet inn i, om ditten og datten.
”Ringte de deg noen gang?” spurte hun.
”Ringte de deg noen gang?” spurte hun.
”Nei. De gjorde ikke det,” svarte jeg. Og så la jeg ut i det vide og det brede om de tankene jeg har og har hatt om hvorfor de ikke gjorde det. Jeg trodde enkelte ikke var interessert i å høre på hva ei nitten år gammel jente har og si. Ja, jeg var rett og slett overbevist. Det finnes så mange som ikke har lyst til det. Men så tok jeg feil, for de har hadde lyst til å lytte, de har lyst til å høre på erfaringene mine og på hvordan ting hadde vært og er nå.
”Jeg har det bedre. Nå vet jeg at det går an.”
”Vet du hva?”
”Nei?”
”Du er et bevis på det.”
Kanskje ringer de og kanskje gjør de ikke det. Jeg har en historie jeg vil fortelle og det er opp til dem om de vil høre den eller ikke.
Og ellers er ting for så vidt som før. Daglige kamper, sliten og sånn vanlig. Jeg er glad for at det meste julestyret begynner å bli over. Selv om jula har vært grei, føles det bra at ting nå begynner å bli slik som de pleier å være her hjemme.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
0 kommentarer: