onsdag
2009: Mitt liv i koffert og året som har gått.
12/30/2009 06:50:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Januar
tatt på Oslo S dagen jeg reiste til Fredrikstad og ble innlagt på Capio Anoreksisenter.
Januar begynte med ingenting og jeg var veldig syk. Jeg dro til Fredrikstad 7.januar, en onsdag, og ble innlagt samme dag - ting ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde planlagt å dra ut sammen med mamma etter samtalen jeg hadde med sjefen og behandleren min, komme tilbake på kvelden og begynne dagen etterpå. Det fikk jeg ikke. Jeg fikk ikke gjøre noe som helst og tilbrakte de neste fem ukene på rumpa.
Dagen etter jeg kom møtte jeg Mia for første gang. Hun pleide å komme innom av og til. På kvelden den samme dagen fikk jeg en kommentar på et blogginnlegg der hun fortalte skrev at hun hadde lest bloggen min ei god stund. Etterpå sa det klik og vi ble gode venner.
Jeg lærte meg å strikke, jeg drev på med hobbyting, jeg sov, jeg så på tv, jeg skrev blogg og dagbok, jeg leste i skolebøker, jeg så i veggen, jeg spiste, jeg var ensom, jeg gråt, jeg var redd, jeg klarte ikke å ha ordentlige samtaler og jeg... hadde det vondt.
Å, som jeg lengtet etter friheten. Jeg satt inne på rommet mitt med strikketøyet i hendene, så på vinteren utenfor rommet mitt og var smålig sjalu på de andre jentene som kom og gikk ut døren for å gå turen sin. Jeg ønsket at det var jeg som fikk lov til det. Det fikk jeg ikke.
Februar
puslespill med mange, mange biter ble tidsfordriv.
En av de første gangene jeg fikk delta i "ukeplanen". Aldri har det vært så fantastisk å stryke duker som da.
Eller vaske klærne sine selv.
I februar begynte ting å skje og likevel husker jeg ikke så veldig mye.
De første ukene ble tilbrakt på rumpa, men så... fikk jeg plutselig lov til å gjøre noe igjen. Jeg ble stabil, jeg begynte å drikke Fresubin (de evinnelige næringsdrikkene), og jeg fikk lov til å gå i trapper. Endelig. Noe ble annerledes. Jeg fikk flytte opp i andre etasje og i midten av februar slapp jeg å ta blodprøver, blodtrykk og puls. Jeg begynte å smøre maten min selv. Jeg fikk etter hvert forsyne meg selv til lunsj og middag. Jeg flyttet fra bord med personal til spisebordet der man fikk sitte når man klarte å spise ordentlig uten veiledning. Jeg jobbet beinhardt og jeg sykemeldte meg fra skolen. På slutten av måneden fikk jeg også dra på min første permisjon: en tur til Oslo sammen med pappa og lillesøster.
En av de første gangene jeg fikk delta i "ukeplanen". Aldri har det vært så fantastisk å stryke duker som da.
Eller vaske klærne sine selv.
Jeg var sammen med Mia på torsdager. Dette bildet er tatt da jeg fikk lov til å gå tur i 30.minutter alene.
Det var... rett og slett utrolig. Jeg fikk se verden igjen.
I februar møtte jeg også Johanne og vi hang sammen omentrent hele tiden, noe vi gjorde resten av tiden vi tilbrakte sammen i det gule huset. Å være sammen med noen man virkelig er glad i, gjør ting lettere når dagene er vanskelige. Vi var i Sverige på harrytur.
Mars
I begynnelsen av Mars dro jeg hjem til mamma og pappa for første gang og jeg var i Tromsø i 10. dager. Det var både fint og vanskelig på samme tid, for det å skulle klare seg selv er ikke bare bare. Det var ei utfordring, men jeg vokste på det. Jeg prøvde og feilet og etter hvert begynte jeg også å se forandringene som skjedde med meg. Kroppen min var annerledes. Hodet var annerledes. Ansiktet var annerledes. Plutselig klarte jeg å snakke på ordentlig, føre normale samtaler som folk flest og dadada: jeg lærte meg å smile igjen!
Jeg dro på kino. Jeg begynte også å spise ute på kafeer og restauranter.
og så dro jeg hjem på påskeferie.
April
Begynnelsen av april var utrolig. Jeg danset på en sky, jeg svevde, dagene var rosa, lyseblå og hvite. Det var først da jeg kunne si at jeg hadde det bra hvis noen spurte meg om hvordan jeg hadde det. Ja, jeg hadde det bra. Det var som om jeg var frelst og hadde sett lyset. Det var halleluja og rairai på ordentlig.
Jeg tror det er den beste måneden jeg har hatt i løpet av hele dette året. Siden jeg hadde det så bra, utsatte jeg returen til Capio med ei uke.Jeg var hjemme i tre uker - kanskje ikke et sjakktrekk, men jeg lærte veldig mye.
Jeg fikk begynne å trene igjen, jeg fikk plass på Åsane folkehøgskole, jeg var i Narvik og ryddet leiligheten, jeg surret rundt som en tulling, styrte med alt for mange ting på en gang og hadde en veldig trivelig tacokveld sammen med Inger, Sunniva og Merete.
Johanne og jeg dro ut for å spise "fika" og vi kjørte på med både det ene og det andre.
Da jeg kom tilbake til Fredrikstad etter påskeferien, flyttet jeg i leiligheten og der var jeg resten av den tiden jeg var i behandling på Capio. Jeg var i Fredrikstad i to uker, før jeg nok en gang dro hjem og ble der i fire.
Mai
I mai var mamma, lillesøster og jeg på sydenferie. Mallorca. Det var den beste turen jeg hadde hatt på aldri så lenge og det var ikke lengre så vanskelig å gå i bikini. Jeg var innom UPA, jeg hadde en fin 17.mai og sånt.
Ting ble igjen litt vanskelig og Mørkets Fyrste dukket opp og ble værende over ganske lang tid. Men jeg overlevde og jeg lot ikke det ødelegge alt sammen. Nye mestringsstrategier, nye tanker og endringer.
Mia og jeg var også i Oslo.
Juni
I juni ble det sommer. Jeg var i Narvik for å levere skolebøkene mine, mamma og jeg begynte å gå på fjellturer, jeg var på den første grillturen sammen medInger og Sunniva og jeg levde. Livet var tilbake og jeg aksepterte det. Det var ikke så skummelt lengre.
Det var fryktelig varmt og jeg badet i sjøen for første gang på årevis - i Norge. Jeg var i Sverige sammen med noen jenter fra Capio og det ble sommerferie.
Juli
Inger og jeg reiste til Madeira og hadde en veldig fin ferie.
August
Jeg var i Stockholm og ting var vanskelig. Jeg returnerte til Capio tidsnok til å hente meg inn, var litt sint på meg selv fordi jeg hadde surret litt og da jeg kom hjem igjenvar jeg flinkere enn noen gang. Jeg hadde bestemt meg for å klare skoleåret.
Og så begynte en ny epoke i livet mitt. Jeg flyttet til Bergen, begynte på skolen igjen og hadde noen uker som var fryktelig bra. Jeg ble kjent med mennesker som ble en slags familie - venner jeg kan snakke med og som jeg virkelig kan stole på, jeg forsto at det går an å bo på internat og mange andre ting.
September
September var turbulent og jeg jobbet med å finne en balanse med alt. Jeg begynte på DPS, fikk en ung behandler og var skeptisk til hele greia. Jeg tilbrakte ei uke på Capio, var usikker på hva jeg skulle si til alle de som lurte på hvor jeg var - og ja. Det var mye som skjedde
Oktober
Jeg var hjemme på høstferie. Jeg tatoverte "La vita e bella" på håndleddet fordi jeg plutselig visste hvor vakkert livet er. Jeg feiret bursdag på Capio og det ble en veldig bra bursdag. Jegfylte livet med meningsfylte ting. Jeg begynte på kurs i kropp og selvfølelse. Jeg skreiv masse.
November
I november skreiv jeg også. Jeg forberede meg på å si takk og farvel til Capio, og det var et sabla styr med det å finne fastlege. Jeg fikk ikke sove, jeg var mye redd og jeg var sliten. Bortsett fra det hadde jeg det ganske greit og ting fortsatte som før. Skole, beinhard jobbing, sparke elefantstemmen i ræva og alt som hører med. Dessuten møtte jeg ei jente jeg har skrevet mange, mange mail med over lang tid.
Desember
Og her sluttet begynnelsen på reisen; jeg takket for meg og avsluttet behandlingen på Capio. Totalt hadde jeg tilbrakt tjue uker i det gule huset i Åsebråtveien. Jeg begynte det første kapittelet på veien alene og jeg følte meg ganske klar for det. Jeg ble eksaminert, fikk vitnemålet og besto. Behandlingen hadde definitivt gitt resultater.
Desember har vært fin. Kinoturer, juleverksted, skoleting og skoletang, gode venner, fine timer og juleferie
Og ja, jeg har feiret jul.
Sånn er det. 2009 har definitivt vært det viktigste, det tøffeste og det beste året i mitt nittenårige liv. Jeg har lært så utrolig mye om mange ting, jeg har vokst som menneske, jeg har fått nye fantastiske venner, jeg har lært meg å smile, jeg forstår at de dårlige forsvinner og at det tar tid å bli frisk.
Men viktigst av alt: jeg lever. Livet er tilbake.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
11 kommentarer:
Så utrolig godt å lese Annika. Du har virkelig gått gjennom en forvandling, som bare gikk bedre og bedre. Ingen skal komme å si at du ikke har jobba for å bli frisk!! Det har du jaggu meg gjort, til gangs, hele veien.
Jeg er glad du nå igjen har livsgleden tilbake, at alt bare går framover og at lever livet til det fulle.
Nå skal du bare lene deg litt tilbake og nyte livet og alt det har å by på.
*klem*
Jeg er glad i deg :)
Velkommen tilbake:)
Hva er egentlig fika?
Laila: Jeg jobber fortsatt :) Ting tar tid.
Mari: "Fika" er svensk og betyr egentlig kaffepause. Det er det samme som et mellommåltid.
Johanne: Jeg er glad i deg og!
Alt du har oppnådd i løpet av et lite år, 52 små uke, e virkelig beundringsverdig, Annika! For en framgang du har gjort. Æ sitt her rørt til tåran. Har ikke ord for kor stolt æ e av dæ.
<3
du har oppnådd mye ditte åre...du har våre kjempe flink å jobbet med å nå måle om å bli friske...har fylt med på bloggen din.du skriver veldig bra og..kjempe flink..
stå på...fyller med på deg.klem
Både Capio og du imponerer véldig. Begynte å smile av å lese innlegget, men det ble også noen tårer faktisk..
Selv sliter jeg også med anoreksi, og vi (behandler, foreldrene og jeg) har bestemt oss for at det skal til en innleggelse for å bli bedre. Desverre har de utrolig dårlige (og dermed uaktuelle) steder til innleggelse her jeg bor, og rent økonomisk vil de ikke sende meg til Capio. Kjempe KJIPT ettersom jeg virkelig kan tenke meg dit. Det virker som noe som kan komme til å hjelpe masse..
Livet er en skikkelig kámp når man bærer på så mange spiseforstyrrede tanker.. Og det skulle ikke vært nødvendig å bruke så mange av de siste kreftene på å få til en innleggelse noen sted.
Ser at det er en stund siden du skrev dette innlegget på bloggen, og jeg håper du fortsatt har det bra og at du selv har kontrollen over spiseforstyrrelsen, ikke spiseforstyrrelsen over deg.
Fortsett å skrive, du er flink!
;)
Både Capio og du imponerer véldig. Begynte å smile av å lese innlegget, men det ble også noen tårer faktisk..
Selv sliter jeg også med anoreksi, og vi (behandler, foreldrene og jeg) har bestemt oss for at det skal til en innleggelse for å bli bedre. Desverre har de utrolig dårlige (og dermed uaktuelle) steder til innleggelse her jeg bor, og rent økonomisk vil de ikke sende meg til Capio. Kjempe KJIPT ettersom jeg virkelig kan tenke meg dit. Det virker som noe som kan komme til å hjelpe masse..
Livet er en skikkelig kámp når man bærer på så mange spiseforstyrrede tanker.. Og det skulle ikke vært nødvendig å bruke så mange av de siste kreftene på å få til en innleggelse noen sted.
Ser at det er en stund siden du skrev dette innlegget på bloggen, og jeg håper du fortsatt har det bra og at du selv har kontrollen over spiseforstyrrelsen, ikke spiseforstyrrelsen over deg.
Fortsett å skrive, du er flink!
;)
Både Capio og du imponerer véldig. Begynte å smile av å lese innlegget, men det ble også noen tårer faktisk..
Selv sliter jeg også med anoreksi, og vi (behandler, foreldrene og jeg) har bestemt oss for at det skal til en innleggelse for å bli bedre. Desverre har de utrolig dårlige (og dermed uaktuelle) steder til innleggelse her jeg bor, og rent økonomisk vil de ikke sende meg til Capio. Kjempe KJIPT ettersom jeg virkelig kan tenke meg dit. Det virker som noe som kan komme til å hjelpe masse..
Livet er en skikkelig kámp når man bærer på så mange spiseforstyrrede tanker.. Og det skulle ikke vært nødvendig å bruke så mange av de siste kreftene på å få til en innleggelse noen sted.
Ser at det er en stund siden du skrev dette innlegget på bloggen, og jeg håper du fortsatt har det bra og at du selv har kontrollen over spiseforstyrrelsen, ikke spiseforstyrrelsen over deg.
Fortsett å skrive, du er flink!
;)
Hei Anne! :)
Capio er utrolig dyktig på det de driver med.
Jeg håper du finner et behandlingssted som kan tilby deg noe bra og ordentlig :)
Det er mulig å få plass på Capio selv om de ikke anser det som "økonomisk forsvarlig". Man må riktig nok gå igjennom en ganske lang og vanskelig kamp, men hvis man får det igjennom er det verd det.
tusen takk skal du ha! :)