torsdag

Jeg er litt redd.

31.desember og vi er inne i de siste timene i 2009. Det har gått tolv måneder, femtito uker og tre hundre og sekstifem dager.


Jeg har alltid vært et av disse menneskene som planlegger for mye. I årevis har jeg skrevet lister, satt opp planer og fylt filofaxen med både det ene og det andre. Møter her, samtaler der, turer, prosjekter og evinnelige timer opp og ned og i mente. Det er brøkstykker, likninger, tallrekker og algebra som aldri går opp. Men det er sånn det er. Gjøre, gjøre, gjøre – en ting jeg har fått fra pappa. Han er også slik. Skjer det ikke noe, blir vi begge to rastløs og jeg holder i alle fall å gå på veggen. Prosjekter, planlegging og lignende er muligens noe jeg driver med for å holde ting på avstand. Kanskje ikke. Det er uansett ikke så lurt å holde på med alt for mye på en gang, noe jeg vet godt – men samtidig er det en viss trygghet i å vite hva man skal, selv om man ikke vet nøyaktig hva den neste tingen på lista vil føre til.

På denne tiden for et år siden var alt klart: jeg var sammen med familien i Narvik, viftet med det obligatoriske stjerneskuddet og skrev 2009 i lufta. Jeg hadde en plan stor plan. Et opplegg i vente, noe skummelt, men det var noe som skulle skje. Jeg ventet hele jula på det.

I dag er jeg litt redd uten å vite hvorfor. Det er overgangen til et nytt år, tiden går, jeg blir eldre, alt går for fort og jeg gruer meg til mai, til å ta farvel med skolen Ja da, det er ikke det at jeg ikke har ting og tang som skal skje når januar kommer i gang igjen, men likevel føler jeg noe som jeg ikke helt hva er. Kanskje er det egentlig noe bra og godt. Kanskje er det noe fint som jeg ikke har kjent før. Jeg aner virkelig ikke og uvitenhet er skummelt.

Nyttårsaften er en slik dag der Mørkets Fyrste stikker innom, sier hei og hallo, jeg er lei for at jeg kommer tilbake igjen og vær så snill, ikke fell noen tårer. ”Ja, hvorfor gråter du litt? Det er jo ingenting å være redd for, Annika. Det er ingenting du trenger å frykte.”

Jeg ler ikke og jeg skal ikke kaste meg ut i ei voldsom feiring et eller annet sted. Jeg skal tenke på året som har gått, spise middag sammen med familien min, kjenne på denne dritten som har kommet på besøk og gjøre et forsøk på å akseptere at det er slik det er i blant og at man ikke dør av det. Mest sannsynligvis blir det bedre i morgen. Jeg skal krype under et teppe hjemme hos Inger, fylle hodet med en film og se på noen raketter før jeg går hjem og sover. Jeg har ikke sovet så mye på mange døgn. Jeg er redd for å miste.

Det finnes noen ting jeg er drittlei av. Noen greier som jeg har fått opp i vranghalsen. For eksempel: Elefantstemmen og snus. Det er bare en ting å gjøre når det kommer til elefantstemmen: spisse svert, ta frem skjoldet, stå i det som gjør vondt, sloss og jobbe for å vinne kampene. Før eller siden seirer man – det har så mange andre gjort, og jeg skal jaggumeg klare det, jeg også. Snusen får jeg bare ta som det kommer. Det tullet der må bort det også.

Hei og hå. Dere får ha en fin dagog jeg skal prøve å ha det jeg også.
Måtte 2010 bli et fantastisk år med mange muligheter, gode dager og alt som hører med!

0 kommentarer:

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com


Bloglovin'

Follow La vita e bella

Blog Archive