mandag
Mandag.
12/14/2009 12:54:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Siden saken nå er avsluttet, ønsker jeg å få tilsendt journalen min og andre skriv/papirer som eventuelt dreier seg om min daværende helestilstand."
Jeg har skrevet brev som er prakket ned i konvolutter og i dag skal jeg poste dem. Brev til de stedene der jeg har vært i behandling for all verdens ting og tang siden 2006. Barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Tromsø der jeg fikk min første behandler, min andre behandler og traff flerforldige mennesker som ikke møtte meg som et menneske. Den første behandleren min var ei dame som analyserte drømmene mine og som drev med kunstterapi, noe jeg ikke var interessert i. Kunsten var min måte å snakke på og for meg var det helt unaturlig på den tiden å skulle kle meg naken fremfor et fullstendig fremmed menneske. Jeg ville ikke snakke. Jeg forsto ikke poenget og jeg gikk bare til henne fordi det var det jeg trodde mamma og pappa ville. Sånn var det ikke: de ønsket at jeg skulle få den hjelpen jeg trengte, noe jeg ikke forsto.
Den andre behandleren min var et flott menneske.
Jeg har skrevet brev til VPP, Voksenpsykiatrisk poliklinikk, der jeg begynte da jeg flyttet til Narvik. Jeg var plutselig blitt voksen og ble overflyttet til det stedet der de over atten måtte gå. Selv om det ikke var den store forskjellen, var jeg ikke klar for å sitte på et venterom sammen med mennesker som var mange, mange år eldre enn meg. Overgangen var litt for stor. På papiret var jeg myndig, men på innsiden var det annerledes. Jeg var ei lita sårbar jente som ønsket å ha noen som kunne holde rundt meg - selv om jeg avviste alle som gjorde et forsøk. Jeg visste ikke hvordan man tillot seg å bli tatt vare på og det var skummelt å fortelle noen om hvordan ting egentlig var.
Uansett. Jeg har lenge tenkt på å skrive disse brevene som ikke handler om noe annet enn at jeg krever å få journalene min tilsendt i posten. I vår gjorde jeg det samme - kastet avsted noe til UPA. Jeg var nysgjerrig på ha de har skrevet om meg i løpet av den tiden jeg var der, og når jeg leser igjennom det i dag, er det ufattelig at den jenta er meg. Var meg. Jeg er ikke slik lengre.
Ja, jeg har skrevet etter journalene mine og jeg vil virkelig ha dem. For en tid tilbake var jeg ikke klar for å lese noen av de vurderingene som er gjort, men det er jeg nå. Jeg har kommet så langt at jeg tror det vil være nyttig for meg å få se hva slags tull jeg har blitt utsatt for.
Jeg har skrevet brev som er prakket ned i konvolutter og i dag skal jeg poste dem. Brev til de stedene der jeg har vært i behandling for all verdens ting og tang siden 2006. Barne - og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Tromsø der jeg fikk min første behandler, min andre behandler og traff flerforldige mennesker som ikke møtte meg som et menneske. Den første behandleren min var ei dame som analyserte drømmene mine og som drev med kunstterapi, noe jeg ikke var interessert i. Kunsten var min måte å snakke på og for meg var det helt unaturlig på den tiden å skulle kle meg naken fremfor et fullstendig fremmed menneske. Jeg ville ikke snakke. Jeg forsto ikke poenget og jeg gikk bare til henne fordi det var det jeg trodde mamma og pappa ville. Sånn var det ikke: de ønsket at jeg skulle få den hjelpen jeg trengte, noe jeg ikke forsto.
Den andre behandleren min var et flott menneske.
Jeg har skrevet brev til VPP, Voksenpsykiatrisk poliklinikk, der jeg begynte da jeg flyttet til Narvik. Jeg var plutselig blitt voksen og ble overflyttet til det stedet der de over atten måtte gå. Selv om det ikke var den store forskjellen, var jeg ikke klar for å sitte på et venterom sammen med mennesker som var mange, mange år eldre enn meg. Overgangen var litt for stor. På papiret var jeg myndig, men på innsiden var det annerledes. Jeg var ei lita sårbar jente som ønsket å ha noen som kunne holde rundt meg - selv om jeg avviste alle som gjorde et forsøk. Jeg visste ikke hvordan man tillot seg å bli tatt vare på og det var skummelt å fortelle noen om hvordan ting egentlig var.
Uansett. Jeg har lenge tenkt på å skrive disse brevene som ikke handler om noe annet enn at jeg krever å få journalene min tilsendt i posten. I vår gjorde jeg det samme - kastet avsted noe til UPA. Jeg var nysgjerrig på ha de har skrevet om meg i løpet av den tiden jeg var der, og når jeg leser igjennom det i dag, er det ufattelig at den jenta er meg. Var meg. Jeg er ikke slik lengre.
Ja, jeg har skrevet etter journalene mine og jeg vil virkelig ha dem. For en tid tilbake var jeg ikke klar for å lese noen av de vurderingene som er gjort, men det er jeg nå. Jeg har kommet så langt at jeg tror det vil være nyttig for meg å få se hva slags tull jeg har blitt utsatt for.
Planen for i dag er å dra inn til byen for å møte Inger, finne sko og besøke den mye omtalte pepperkake-byen.
Dessuten skal ca.30 elever, inkl.meg, ta svineinfluensa vaksinen. Jeg er redd for å få alle de bivirkningene som kan oppstå - jeg er alltid heldig når det kommer til det punktet der. Men jeg velger likevel å ta den. Jeg er fortsatt så skjør at en langvarig influensa (man vet ikke hvor lenge den varer, men...) kan ødelegge ganske mye.
Dessuten vil jeg anbefale et program som heter MoodGym. Det dreier seg om følelser, tanker og alt det der. Ganske omfattende og langt, men hvis man bruker det aktivt, tror jeg man får ganske mye ut av det.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Jeg fikk anbefalt det programmet for en stund siden, av en behandler, men prøvde det bare én gang. Tror også man kan få mye ut av det, hvis man bare orker å sette seg ned å holde på med det.