I løpet av hele 2009 har jeg surret frem og tilbake mellom tre forskjellige verdener. Uansett hvor rart det måtte virke, er det sånn det er. Innenfor de fire veggene i det gule Capiohuset er det et eget lite samfunn, en skole som på mange måter er annerledes og rar for menneskene utenfor. Ei slags boble der det meste dreier seg om mat, hvordan man egentlig skal smøre brødskiver, hvordan en middagsporsjon ser ut og ikke minst: lære seg ting og tang som man egentlig ikke visste så veldig mye om. Sortere tanker, holde fokus og jobbe.
Når man forlater huset i Åsebråtveien, vender nesen hjemover og ut i den verdenen som folk flest lever i, kommer man ut til noe helt annet. Der ute er det et helt annet opplegg og en stor forskjell fra livet på institusjon og sykehus. Man må ta ansvar for seg selv, kan igjen drive med de aktivitetene og tingene man har lyst til å gjøre - og... jobbe for å finne en balansekunst slik at man kan henge med i hverdagslige aktiviteter. Det er annerledes. Etter tider der man har vært isolert fra det stedet der man skal LEVE, må man igjen tilpasse seg samfunnet. Har man vært innlagt over lang tid er det vanskelig.

En av de tingene som er så fint med behandlingsopplegget på Capio, er det at de har lagt opp til til å sakte men sikkert skal komme tilbake til livet utenfor. Det er effektivt. Det fungerer. På psykiatrisk ble jeg bokstavelig talt kastet ut tilbake til hverdagen, inntrykkene var for overveldende og det var vanskelig å komme tilbake.

Siden jeg er tilbake på Hylke, har jeg nok en gang forsvunnet inn i en verden som skiller seg ut fra alt det andre. Det er sånn det er å gå på folkehøgskole: man befinner seg i ei slags boble, en smule isolert fra det som skjer rundt om kring i byer og diverse andre steder og jeg har ikke fått med meg en eneste nyhet i løpet av de siste fire månedene. Bortsett fra den der saken i Kongo og pepperkakeby - katastrofen her i Bergen.
Folkehøgskole - bobla er fin. I blant virker det som om tiden står stille selv om klokka går. Jeg legger ikke merke til tiden som suser av sted, til nå nettopp da det var tid for å forlate Capio og juleferien er like rundt hjørnet. Det er rart og uvant.
Høstferien var så rar. Hjem til Tromsø uten noen planer, dager uten den vanlige strukturen som er her, og det å være i et hus der det "bare" bor fem mennesker når jeg er hjemme.

I de periodene jeg var skrevet ut fra Capio for å være hjemme og virkelighetsprøve programmet, klarte jeg å finne en balanse. Det var ikke noe problem i å få dagene til å gå - men... i høstferien holdt jeg bokstavelig talt å gå på veggen. Det er vanskelig å være alene hele dagen når man har blitt vant til å være rundt så mange andre mennesker hele tiden.
Jeg tror juleferien kommer til å bli annerledes. Hele familien min har juleferie, Inger er tilbake i huset som bare ligger noen hundre meter unna mitt, Merete har skolefri og flere av de som har flyttet er hjemme.