Jeg har ikke tilbrakt en eneste ettermiddag/kveld på skolen siden jeg kom tilbake fra Capio. Nå ja, vi hadde jo den linjekvelden på lørdag, men den telles ikke. En helaften på skolen består i hovedsak av å slappe av etter middag - i alle fall om man får det til, spise kveldsmat klokken 1900 ved det faste spisebordet, og deretter henge på biblioteket, i peisestua, på internatet eller på et annet internat frem til det blir sent nok til å legge seg og vel så det.

Sånn har det ikke vært for meg den siste tiden. Jeg har fartet rundt som en tulling, styrt og ordnet med alle mulige ting både før jeg dro til Capio, mens jeg var der (bortsett fra den tiden jeg lå i senga og de timene jeg satt i sofaen) og nå når jeg er tilbake. Det har vært bussturer, kinoturer, julegaver, handling, pengebruk, uøkonomisk tenking, ROS kurs og gudene vet hva jeg har brukt tiden til. Og så skal man liksom ta vare på seg selv, spise, jobbe med egenterapi, skrive, sove, vaske klær, rydde og... alt det der. Ja, jøss.

I går var den siste dagen på kurset i "kropp og selvfølelse". På slutten av dagen snakket vi litt om hvordan det hadde vært, hva vi hadde fått ut av det og lignende. Mens vi satt der, fortalte jeg plutselig litt av hvordan ting har vært i løpet av året som har gått. De vet alle sammen om behandlingen på Capio og alt det der, men jeg hadde vissnok aldri fortalt noe om hvor forferdelig ting var og hvor fryktelig syk jeg har vært. Etter en liten spørsmålsrunde fra de andre deltakerne, som ikke har samme problem som meg, måtte jeg fortelle dem det viktiste av alt:

"Nå er det sånn... Jeg er ikke en anorektiker lengre. Jeg har anoreksi, men jeg er ingen anorektiker. En gang var jeg det. Det er ikke så lenge siden, egentlig. Jeg var en anorektiker på den tiden da jeg ikke var noe annet enn et... ingenting. Den gangen da hverdagen var preget av syke tvangsmønstre, smulespising fra benken, uendelige netter der jeg leste kokebøker, dager der jeg ikke orket å stå opp og timer der jeg sorterte matvarer etter energi - innhold. Det var på den tiden der en tur på matbutikken tok flere timer fordi jeg sugde i meg alle intrykkene fra hyllene, nistirret på alle de forbudte tingene - pugget alle matvaredeklarasjonene før jeg løp ut av butikken, fullstendig overveldet, uten å ha fått handlet mer enn et par ting. Jeg var en anorektiker da MAT var det eneste i livet mitt. Den gangen da jeg valgte bort livet, venner, sosial omgang, klemmer, kjærlighet, festligheter, selskaper, restaurantbesøk, klesprøving, skoledager, utdanning, bøker, latter, lek, glede - bare for å være alene mens jeg minsket i rasende fart.

Så, nei. Jeg er ingen anorektiker lengre. Det er forskjell på å VÆRE en anorektiker og ha anoreksi. Jeg vet at man aldri er en sykdom, men når det kommer til den greia her, blir man den. Den tar jo fullstendig overhånd. Jeg vet ikke om folk er enig med meg når jeg sier at det er forskjell på å være en anorektiker og det å ha anoreksi, men for meg er det det."

Det er i alle fall sånn jeg ser på det nå. Takk og lov for at flere av de handlingene jeg gjør ikke lengre er styrt av et forferdelig monster, men av meg selv. Det er selvfølgelig mange, mange ting som fortsatt henger igjen, men jeg er fornøyd med å ha et snev av kontroll (jeg hater det ordet, men velger å bruke det likevel) over livet mitt.


Ja, ja. Jeg er sliten. Det har vært lange dager og jeg har arbeid hengende over hodet mitt. Ting som skal gjøres, som må gjøres, som burde vært gjort, som må forberedes og blablabla. Jeg hater å ha ting hengende over skuldrene mine.
Det er tirsdag og jeg er fortsatt usikker på hva jeg skal gi til Capio når jeg sier takk og farvel om litt over ei uke.

Dessuten er det 1.desember og jeg har åpnet den første luka i sjokoladekalenderen min. I går kveld lå jeg i senga og lurte på om jeg i det hele tatt skulle gjøre det - men så gjorde jeg det likevel.
Og i dag har jeg kjøpt meg ny iPod, for ja, jeg klarte selvfølgelig å miste min kjære følgesvenn igjennom flere år, da jeg gikk fra bussen for mange dager siden.

Snakk om å være uøkonomisk.