I dag hadde jeg min første time på DPS med den nye behandleren min. Det var i og for seg en relativt interessant opplevelse, og jeg vet egentlig ikke helt hvilke inntrykk jeg sitter igjen med. Med noen år på baken, flerfoldige endringer her og der, bytte av behandlere, nye opplegg, mindre gode møter med autoritetene og diverse, blir man skeptisk.

Denne nye behandleren min er en psykologspesialist (jeg skrev om henne for noen uker siden).
Hun tok selvfølgelig opp Haukeland og det mer eller mindre mislykkete forsøket om å få til noe med dem.
"Når det gjelder den Haukelandgreia...," sa hun,"...Så kan vi ikke få til et opplegg. De tar bare i mot de som er sånn som du var da du kom til Capio."



Det kom ikke som en overraskelse.
Det som derimot gjorde og fortsatt gjør det, er hvordan de kan tilby mennesker som er like syk som det jeg var for et år siden, et DAGTILBUD. Det dagtilbudet det var snakk om dreier seg i hovedsak om tre dager i uka (jeg hadde håpet å få tre dager i måneden) - og hvordan det i alle dager skal være noe for en alvorlig syk anorektiker som egentlig burde vært innlagt for veldig lenge siden, skjønner jeg ikke.

Nei, når alt kommer til alt, skjønner jeg fint lite.

Resten av timen dreide seg i hovedsak om hva annika-tror-annika-trenger-oppfølging-til og om: hvordan-annika-vil- ditt og: hvordan-annika-vil-datt. Hvor ofte vil Annika gå i samtaler? Pleide hun å være hos studenten en gang i uka?
Hvor ofte vil Annika at psykologen skal veie henne? For veiingen skal foregå her og ikke hjemme? Ja, for man må jo se litt på hvor man er i sykdomsforløpet også - så... hva tror Annika? En gang i måneden? Hver tredje uke?

Og der stoppet det opp. Nei, jeg vet ikke hvordan jeg vil det og nei, jeg vet ikke hvordan jeg vil det heller. Ja, jeg gikk i samtaler en gang i uka, noe jeg alltid har gjort. Nei, jeg skal ikke veie meg hjemme - jeg fikk mamma til å kaste vekta jeg hadde på hybelen da de vasket den i vår, og jeg ingen planer om å kjøpe meg en ny, selvdestruktiv, livskvalitetsødleggende, depresjonsutløsende drittgreie. Hvor ofte? Nei, det vet jeg ikke.

Til slutt tror jeg vi kom frem til at alle de idiotiske tallene skal sjekkes en gang i måneden i første omgang, og så tar vi det deretter. For min del kunne jeg gjerne vært foruten, men jeg vet at det fortsatt er nødvendig.

Ja. Nei. I løpet av timen viste det seg også at hun er blant disse som elsker notatblokker (jeg håper det bare er fordi det var den første gangen jeg var hos henne...) og som skriver for harde livet. Dessuten er hun ei sånn dame som liker å se på fortiden.

...
for noen timer siden hadde jeg veldig mye å skrive om det møtet der, om denne dagen og alt sammen, men nå er jeg så sliten at jeg ikke orker å gjøre noe som helst.