Pokker heller.
Det er en liten time siden jeg spiste middag, og nå må jeg jaggumeg spise igjen. Det har seg nemlig slik at på søndager serveres middagen klokken 1400, og siden det er så tidlig, blir det ikke noen lunsj på meg. Likevel har jeg funnet en balanse for å få måltidene til å gå opp: jeg stapper lunsjen et sted mellom 1400middagen og 1900kveldsmat. I begynnelsen var det fryktelig vanskelig å finne ut hvordan jeg skulle skvise alt sammen inn i de 12-14 eller 16 timene jeg er våken, med tanke på at det er et helt annerledes måltidssystem enn det jeg har hjemme og sånn som det er på Capio. Hjemme følger jeg Capio - programmet, og jeg fant, etter litt tid, hvordan jeg skulle gjøre det her også.

Så ja, jeg gjør slik i helgene som jeg skrev ovenfor. Det største problemet er bare det at jeg sjeldent er SULTEN på det tidspunktet, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sittet på rommet mitt og felt noen usle tårer fordi jeg må spise selv om jeg ikke er sulten. Har man en spiseforstyrrelse, så har man en spiseforstyrrelse og det viktigste man gjør er å spise NOK i løpet av en dag. Lar man være, går det fort nedover og er det noe jeg ikke vil, så er det å havne i den forferdelige dritt - tilstanden jeg var i for et år siden. ELLERS TAKK.

Jeg spiser selv om jeg ikke er sulten og sånn må det bare være. Det er ikke så veldig mange andre alternativer. På grunn av det trøblete forholdet man får mellom sult og metthetsfølelse etter noen år med matproblemer, kan man fort bli lurt av de signalene kroppen gir. For alt jeg vet er jeg kanskje sulten selv om det ikke kjennes sånn ut.

Det spiller uansett ingen rolle. Spise må man enten man vil eller ikke, i alle fall hvis man har planer om å bli frisk. Det har jeg. Det står øverst på lista over ting jeg skal bli og gjøre før jeg dør. Det står øverst på alle ønskelistene mine og er det eneste jeg ønsker meg til jul, bursdag og hva det enn måtte være. DET er det eneste jeg vil.

Dessuten tror jeg at jeg har knekt den koden behandleren min har snakket om så ofte:
Først av alt må man spise og sørge for at man spiser nok. Deretter må man fokusere på å spise vanlig mat, unngå de forbudte lettproduktene og jobbe med tankegangen, kjempe i mot dritten i hodet og fortsette. Og så må man utfordre seg. Spise alt man er redd for; ta et stykke kake når det blir servert eller når man har lyst på det - for jo mer man tygger ting man er redd for, desto mindre blir frykten.

Når man fortsetter å kjempe, jobber hardt, gjør det motsatte av det elefantstemmen sier, jobber med å gi slipp, og gir det tid er jeg helt overbevist om at man kommer til å bli helt frisk. Jeg er sikker på det. Og kanskje, kanskje er dette den endelige koden. Jeg vet ikke, men jeg begynner å tro det. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er så flink til alle disse tingene, men jeg lever i håpet om at det kommer. Små steg. Litt av gangen.

Det er viktig å huske på at selv om man feiler i blant er ikke løpet kjørt.
Ja. Uansett hvor vanskelig det der helgesystemet er, så får jeg det til. Heldigvis.

Siden det ikke ble noen twilight - kino her om dagen (alle billettene var utsolgt) skal vi dra i dag. Dessuten har jeg lagd pepperkakehus sammen med noen andre mennesker og det er rett og slett en ganske så god dag.