obs: langt innlegg om psykdom.

Jeg har en bipolar lidelse, noe jeg svært sjeldent nevner. Eller- de, et par behandlere fra fjern (likevel nær) fortid, skrev diagnosen inn i papirene mine det året jeg fylte seksten år. Da var det i hovedsak en tentativ diagnose- altså: en foreløpig diagnose, ikke noe fastsatt og jeg fikk den først og fremst fordi jeg hadde og har en rekke symptomer i tillegg til at et relativt nært medlem i slekta har akkurat samme problematikk. Den bipolare biten, altså. Jeg skrev bittelitt om diagnosen da jeg presenterte Mørkets Fyrste i et blogginnlegg, men ikke mye. Årsaken til at jeg sjeldent eller nesten aldri snakker eller forteller om den diagnosen er fordi jeg er usikker på hvor reell den faktisk er. I tillegg er det fort gjort å definere seg via en diagnose.
Jeg er ikke bipolar. Jeg har en bipolar lidelse. Det finnes ingen mennesker som er en sykdom selv om det i blant for eksempel føles som om man er en anorektiker eller en selvskader eller noe annet. Og jeg er ikke et unntak: jeg bruker betegnelsene selv, til tross for at de er uriktige. Jeg har aldri vært en anorektiker, selv om anoreksien styrte meg så voldsomt og tok over hele livet mitt. Jeg led av svært alvorlig anoreksi, men jeg var aldri sykdommen. Jeg har aldri vært en selvskader. Jeg har vært ei jente som sliter med selvskading. Og som i blant fortsatt gjør det. I perioder. Et menneske som har kreft vil tvilsomt si noe slikt som "jeg er brystkreft" eller "hey, jeg er svulst". En person som har brukket en fot vil neppe fortelle seg selv noe i denne duren: "jeg er en brukket fot."
Har du noen gang hørt noen med diabetes uttalte: "jeg er diabetes type 2."??

Selv om det på mange måter er vanskelig å sammenligne fysisk og psykisk sykdom, er problematikken likevel det samme: et problem. en sykdom. noe som ofte står i veien for at de som sliter eller lider av det som er vanskelig kan ha en fullverdig livskvalitet. Men- det betyr absolutt ikke at man ikke kan lære seg å leve med enkelte ting. Noen sykdommer kan man lære seg å leve med og man kan ha et godt liv til tross for noe som gjør en litt annerledes. Noen sykdommer kan man ha god livskvalitet med. Men ikke med en spiseforstyrrelse som dominerer hverdagen din til de grader-bestemmer hva du kan spise og hva du skal gjøre. Jeg vet at det i blant er fristende å tro at det er mulig å ha et okei liv med et brutalt matmonster i en eller annen form, men... det er ikke mulig. Aldri tro noe annet.

Vi er aldri sykdommene våre. Jo mer vi definerer oss ved sykdommene og diagnosene og problemene, desto vanskeligere blir det å gi slipp. Hvis jeg tidligere "bare" hadde sett på meg selv som en anorektiker, ville det vært tilnærmet umulig for meg å begynne å kjempe kampen mot spiseforstyrrelsen. Hvorfor? Jo: hvis du bare er en anorektiker, hva annet har man da? det er vanskelig å finne ut hvilken person man egentlig er, hvis det eneste man ser er Elefantstemmen.

Egentlig skulle jeg skrive om det å ha en såkalt bipolar lidelse- eller, det som i gamle dager ble kalt manisk depressiv lidelse. Nei, egentlig ikke om det heller, men derimot om hvor jeg er per dags dato: blandet affektiv episode.

men først: grunnlaget for denne diagnosen, denne hersens bipolare greia nevnte jeg tidligere i innlegget. men det er også noe annet, noe som jeg leste på wikipedia (åhå, man skal egentlig være kritiske til kildene sine, men jeg liker allikevel wikipedia) kan minne om barnet Annika, et barn jeg egentlig har prøvd å glemme, men som hele tiden dukker opp både i terapi og i tankene mine:
Noen begrensede langtidsstudier indikerer at barn som senere får diagnosen bipolar lidelse kan vise subtile, tidlige trekk som subterskel unormalt syklisk humør, depressive episoder, og muligens ADHD med humørsvingninger. Det kan forekomme overfølsomhet og irritabilitet. Det er noe uenighet om disse erfaringene er fluktuerende eller kan bli kroniske.


de trodde jeg hadde, ja, blant annet ADHD. 


uansett.
Blandet affektiv episode. 
meg. for tiden.


En blandet affektiv episode er et herk. Noe dritt. Mildt sagt. Ofte, når man tenker på en bipolar lidelse (jeg gjør i alle fall det...) ser man kanskje for seg at personen som dessverre har sykdommen, enten er manisk/har hypomani eller er deprimert. Og så har man sinnsyke svingninger i humøret. Med mindre man blir medisinert med Lamictal eller Lithium eller noe annet lurt- medisiner som faktisk fungerer. I alle fall for noen.


Jeg blir aldri manisk. Jeg har aldri vært manisk en eneste gang i hele mitt liv, og jeg tviler på at jeg noen sinne kommer til å bli det. Men, man skal aldri si aldri. Det er vanlig å dele bipolar inn i tre deler: 1.depressiv episode, 2. manisk episode og 3. hypoman episode. I tillegg skiller man mellom bipolar type 1- man blir manisk og bipolar type 2- hypomani. Hypomani er en svært mild form for mani. 


Ja, og så var det denne "blandet affektiv episode", da. Denne dritten. Det kan enkelt og greit forklares slik (igjen, wikipedia):
I forbindelse med bipolar lidelse er en blandet episode en tilstand der symptomer på mani og klinisk depresjon forekommer samtidig (for eksempel agitasjon, angst, aggressivitet eller kamplyst, forvirring, utmattelse, impulsivitet, søvnløshet, irritabilitet, selvmordstanker, panikk, paranoiditet, taleflom, raske tanker, rastløshet, og raseri).


Forekommer samtidig. Begge deler på en gang. Om det er slitsomt? Å JA!! Ikke bare for meg, men også for de rundt meg. I det ene øyeblikket er jeg "høye- Annika", som lillebror spør: "herregud, hva har du røyket i dag?", Annika som danser rundt på stuegulvet og stuper kråke i skinnsofaen, Annika som snakker og kysser og klemmer og som hopper opp og ned og som synger fra ende til annen, Annika som svinger med føttene og som er overivrig og ustoppelig og som aldri holder kjeft. Annika som minner mamma om den Annikaen som var før, hun der impulsive jentungen som var morsom uten å være morsom med en ustanselig energi og lyst til å til og med bli president i USA. Ja, jeg har tenkt tanken. En periode var jeg til og med overbevist om at jeg hadde nøkkelen til hele verden. Disse øyeblikkene er for meg, relativt gode. Slitsomme- de tar energi og krefter, men de er gode. Problemet er det som kommer etterpå. I det andre øyeblikket. Eller, rett og slett bare når jeg stopper opp for å trekke inn pusten en liten stund. Da. Smeller. Det. Og skilpadde Annika kommer krypende, jenta som er redd for alt, hun som ikke kan reise til Fredrikstad, hun som ikke kan stå på beina, hun som smeller med dørene og som vrir seg i senga fordi hun ikke får sove, hun som tenker dumme, stygge, ekle tanker som ikke skal tenkes eller sies høyt. Hun. 


I disse dager er jeg begge. Samtidig. Det er forvirrende. Krevende. Utmattende. 


Det var alt. For nå.