Statusrute. Blankt felt, i alle fall nesten, bare. Kva har du på hjartet? 
Å, jeg har mange ting på hjertet, jeg. Både på nynorsk og på bokmål. Facebook- statusoppdatering, 1330 ca, publisert via internett for mobil. En rosa Samsung som jeg ikke kan navnet på- kjøpt og betalt på expert til en tusenlapp i mai: "alle kortene skal på bordet"

Jeg var på vei til snakketime på Åsgård. Hadde planer, skrivebok i veska, skulle overrekke, skulle gi den bort, alle de innerste tankene og følelsene og alt rotet og kaoset og det som hører med i denne voldsomme dobbeltkommuniserende krisefasen jeg befinner meg i. Kan jeg ikke snakke, nei, herregud, da kan jeg vel skrive, da. Og det har jeg jo gjort. Skrevet. Side opp og side ned i ei skrivebok fra Rema 1000 til 20 kr, kjøpt i desember. Den var tom inntil for ei uke siden. Den ble åpnet mandags kveld, 24.januar 2011. Første kveld ble 10 A5 sider skrevet om alt og ingenting, mest om hvordan det er når man ikke klarer å snakke. Jeg lot ordene kle av meg både klær og hud, i forsøk på å rive ned murer bygd av betong. Ordene skulle leses. Ikke av meg, ikke havne i min egen private samling av dagbøker og skrivebøker som har hopet seg opp igjennom årenes løp. Men av noen andre. For å få frem det jeg ikke får sagt.

I dag skulle det gå. Jeg skulle legge kortene på bordet, jeg skulle overlevere disse notatene- det var planen. Enten i begynnelsen av timen, etterfulgt av ordene: "les når jeg har gått og så snakker vi om det neste gang." Joda, en ting er at jeg har problemer med å uttrykke meg muntlig. Men det er ikke så morsomt når tekster og lignende blir lest fremfor meg heller. Det er vanskelig det også. For eksempel... å lese opp noe jeg selv har skrevet er et mareritt. Jeg er livredd. Vanligvis har jeg ikke problemer med å holde foredrag eller taler eller snakke fremfor mennesker, jeg har ikke problemer med å lese fra bøker eller andres tekster. Men når mitt eget kommer frem, når mine egne ord leses høyt, da ønsker jeg meg alltid et stort sort hull i bakken. Husker timene på Åsane folkehøgskole. "Annika, vil du lese?" "Nei, ellers takk." Skal man utvikle seg som skribent, må man lese. Man må tørre å fortelle og tørre å motta konstruktiv kritikk. Sistnevnte er ikke et problem, men det å lese høyt, det er vanskelig. Å la andre lese uten at jeg selv sier det, det går fint. Hadde jeg for eksempel skulle stått i ei forsamling og lest dette innlegget høyt, ja, da tror jeg at jeg muligens ville tisset på meg.

Uansett. Planen var jo at jeg skulle overleve denne skriveboka, da. Som sagt. Og klarte jeg det ikke i begynnelsen, nei, da skulle jeg gjøre det på slutten når de 45 minuttene var over. Det ville kanskje vært enklere, for da hadde jeg sluppet å se at den eventuelt lå på skrivebordet. Da hadde den vært ute av verden og jeg kunne senket skuldrene. I alle fall en stund. Det eneste som hadde plaget meg, ville vært tanken på at akkurat de ordene ble lest av et annet menneske. Som regel går det bra.

Men. Så gikk det ikke likevel. De 45 minuttene gikk litt for fort, og jeg snakket litt for fort, kanskje sa jeg noe viktig, antageligvis ikke det viktigste. Antageligvis sa jeg ikke det jeg burde sagt, det gjør jeg nesten aldri, og hvorfor, hvorfor er det så veldig, veldig vanskelig? Et sted ble jeg sint. En plass, mellom ord og setninger og all verdens ting og tang begynte jeg å kjempe mot tårene. Stirret på veggen, på bokhylla, på titlene på bøkene- bøker i medisin, har stirret på disse bokryggene en gang i uka i et halvt år. Nesten. Noen ganger må man feste blikket på noe.

Jeg snakket om anoreksi. Om å ønske å være ordentlig religiøs. Om dobbeltkommunikasjon. Om familie. Om å si en ting, mene noe annet. Om å ville ha noen nær, men likevel skyve dem langt unna. Om at det ikke går så bra, men ingenting mer. At det ikke går bra sier fint lite. Hvor dårlig det egentlig går, sier heller ingenting. Hvis jeg hadde tatt bilde av rommet mitt, hvis jeg hadde tatt bilde av senga, hvis jeg hadde tatt bilde av haugen med skittenklær som vokser og vokser, kanskje det ville sagt noe?  Eller ikke? Det kan jo forbindes med latskap. Det er få ting som er så normalt som å ikke orke og rydde rommet sitt. Eller vaske klær. Og det er også få ting som er så normalt som å ikke gidde å dra på trening.
Kan man fotografere ens eget blikk i speilet? Er det mulig? Jeg vet ikke. Det er ikke enkelt. Jeg skulle ønske det fantes en minnebrikke som kunne overføre alle tankene mine og følelsene mine slik at jeg kunne lagre alt på den, og overlevere den til et annet menneske. "Hey, se hvordan det er. Kan du hjelpe meg med hva jeg skal gjøre med dette?"

Etterpå måtte jeg ringe mamma. Hysterisk som vanlig, og det kunne vel egentlig ikke passet dårligere. Å stå utenfor det psykiatriske sykehuset mens man gråter og kjefter er nok ikke så unormalt det heller, det er jo tross alt et psykiatrisk sykehus, men likevel følte jeg meg skrekkelig dårlig. Å gå på bussen slik, opprørt, med maskara nedover ansiktet, hvis jeg i det hele tatt husket å ta på meg maskara i morges, var ikke et alternativ. Jeg var så sint. Sint- nei, kanskje ikke sint, bare trist, selv om jeg vet at det var noe som var gjort riktig og bekymringsmeldingen hadde kommet til rett sted. Tenk å være så tåpelig! Story of my life.

Jeg bestemte meg for å gå hjem. Ringte mamma. La på. Gråt. Var litt sint. Litt frustrert. Lett blanding av, ja, alt. "Hvor er du?" spurte hun. "Jeg går hjem. Jeg er i skogen." For ja, jeg gikk i skogen. Hylte mellom trær og prøvde å roe meg selv ned. Ta deg sammen, ta deg sammen, dette er ikke verdens undergang, dette har du vært gjennom før, dette går bra. Bare gå. Frisk luft hjelper. 


"Mamma, hvordan kan jeg si at jeg er på trynet deprimert? For det er jo det jeg er! Helt på trynet"
"Du må si at du er på trynet deprimert."

....
"nå ødelegger jeg telefonen min. så slipper jeg å snakke med noen mer."

Jeg gjorde det. Kastet telefonen i snøen, trampet på den. En gang. To ganger. Fem ganger. Displayet ble hvitt, ødelagt, kan ikke se noenting. Ikke gjøre noe, annet enn å trykke to ganger på den grønne "ring"-knappen og ringe det siste nummeret. Som er... mamma. Det var kanskje ikke så lurt. Å ødelegge telefonen, altså. Men det hjalp, et øyeblikk hjalp det mer enn noe annet. Et øyeblikk, i skogen, helt på villtur, uten en fjerneste anelse om hvor jeg egentlig var, midt oppe på Tromsøya, langt hjemmefra, følte jeg meg fri. Helt fri. Det var dagens beste øyeblikk, til tross for at jeg er uten telefon for en stund. Skal bruke de siste pengene mine på å kjøpe meg en ny, det er klart. Men for nå, akkurat nå, var det det eneste som hjalp.

Hvor jeg går videre nå, vet jeg ikke. Jeg må på skolen før eller siden og hva jeg skal gjøre med praksisperioden som begynner på mandag vet jeg heller ikke. "Det finnes hjelp. Det finnes en løsning, Annika". Akkurat nå tror jeg kanskje at jeg rett og slett må tro på det. Må ta opp kampen. Må gjøre det vanskeligste, det å si fra. Vet ikke hvor jeg skal begynne, vet ikke hva og hvordan og når.

Jeg skal sende den skriveboka i posten. I kveld. Eller i morgen tidlig. Det kan jo kanskje være en begynnelse på noe.