Ok. 
Freakshow. Vandrende, hylende, stukken gris på tjueårtremånederogellevedager. Smeller med dørene, lager spetakkel, gråter i skittent sengetøy. Hvem i alle dager er dette forskrekkelige kvinnemennesket som smeller døren i ansiktet på sin kjære mor og som åpner den igjen og som lukker den og som ser mammaens rygg oppover veien, er sint fordi hun gikk, sint fordi hun kom, så rasende at kvinnemennesket tar opp telefonen og ringer, legger på og ringer igjen?

1.2.3. Gjett!?!
Riktig. 
Meg.

Så, nå er vi sliten, da. Jeg, meg og alle andre. De sier det ikke, men de er nok det, de også. Alle. Eller, kanskje mest meg? Antageligvis. Å være hjelpeløs er en ting. Å gjøre slik at andre også føler seg hjelpeløs er noe helt annet. Noe helt annet. Det føles feil, uriktig og galt. Samtidig- uansett hvor hardt jeg prøver, uansett hvor hardt jeg klamrer meg fast i bordkanten med hvite hender, klamrer meg fast i dyna, klamrer meg fast i livet og livsgnisten som kommer og går- er det ikke til å komme utenom. Katastrofetankene, mener jeg. Jeg prøver å holde igjen, prøver å holde illsinte monster fast, lenket, bli, ti still, hold kjeft, men så slipper hun løs, og jeg vet hverken hva jeg sier eller gjør. Impulshandling? Impulsord?
Ambivalensen dominerer. Dobbeltkommunikasjonen. Jeg skriker kanskje "kom deg bort, la meg være i fred!" men egentlig mener jeg: "ikke gå. bli hos meg. hold rundt meg. la meg gråte. hjelp meg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg."

Jeg sier kanskje: "ikke ring, jeg vil ikke, orker ikke, bare glem det,", men sannheten er egentlig: "ring meg. sjekk at jeg har det okei. vær her, vær hos meg, vis at du er glad i meg. hold ut selv om jeg er sinna. jeg orker masse mer, jeg gjør jo det, men jeg klarer ikke å si ting som de er."

Og når jeg hyler, lager sutrete, skjærende stemme som gjør vondt i ørene og nekter deg i å gjøre noe, når jeg virkelig setter alle kluter til og lager ansiktsgrimaser som ikke kan ses gjennom telefonrøret, etterfulgt av: "gjør du det, møter jeg aldri opp igjen!" mener jeg egentlig: "ring. gjør det du mener er riktig. gjør det for meg, for jeg klarer ikke å gjøre det selv. si det sånn som du mener er riktig. jeg er ikke alltid flink til å ta avgjørelser for meg og i blant trenger jeg at du eller noen andre gjør det."
For det er jo sånn det er. Vi, som ikke alltid klarer å sette ord på det vi tenker eller føler eller hvordan vi har det, vi som er redde for å be om noe, vi som er redde for å kreve for mye, være for mye, tar for stor plass og som har problemer med å si fra, trenger i blant at noen setter ned foten og sier at NOK ER NOK. Vi trenger det. Jeg trenger det. I mange år har "nei, jeg vil ikke" ofte betydd "ja, vær så snill!". "Jeg nekter" = "se gjennom meg, ta avgjørelsen. Ta valget. Jeg er ikke i stand til å velge selv."

Problemet er ofte at dobbelt-kommunikasjonen ikke fungerer. At det blir slik, som det ofte gjør: "Nei" blir sett på som et nei, og "jeg vil ikke" blir godtatt. "greit, du vil ikke, jaja, da skal du få slippe. Da reduserer vi kostlisten din", "så klart du skal få perm", "selvsagt kan du være hjemme noen dager lengre."
Men strengt tatt, ærlig talt, så er det ikke det som hjelper.

"vi tar det i ditt tempo"- hva om mitt tempo aldri kommer, da? Hva om "nei" og "vil ikke" og "stikk av" og "la meg være i fred" forblir det samme for alltid? Da kommer jeg jo ikke videre. Da blir jeg stående her for bestandig, og det gjorde jeg i mange år. Samme sted. Fordi menneskene som skulle hjelpe lyttet til sykdommen, til ordene som egentlig måtte tolkes, og alltid sa "jaja, greit, så klarer du deg vel, da" hver gang jeg prøvde å snakke med ut av situasjoner jeg ville unngå. Jeg unngikk dem fordi jeg var redd. Fordi jeg var fryktelig skremt og redd for å ta avgjørelser. Nå er det ikke sånn at jeg mener at andre skal ta avgjørelser for meg, absolutt ikke, men NOEN GANGER, en gang i blant er det nødvendig. Jeg er tross alt et voksent menneske og skal klare meg selv, men AV OG TIL gjør jeg jo ikke det. I blant er jeg så gjennomsyret av den så kalte elendigheten som jeg strengt tatt ikke har tid til, at jeg ikke er i stand til å se nyansene. Jeg er ikke i stand til å yte meg selv rettferdighet og jeg overmannes av følelser som jeg ikke klarer å skille fra hverandre. Da mestrer jeg heller ikke å ta valg som er smarte. Som er lure.

Når ting er slik, når ting er på trynet vanskelig og det føles ut som vekten av hele verden henger over skuldrene, kan jeg finne på å si ting som er slike som: "jeg burde slutte i behandling. jeg er en belastning for samfunnet. noen andre, som står i den 18 mnd. lange ventelistekøen burde heller få min plass." Og, hvis det er riktig ille, hvis det er riktig forferdelig dårlig stilt, kan det i verste fall føre til at den kognitive tankeevnen ergo fornuften, svikter fullstendig. Kanskje kan jeg finne på å si fra meg plassen min innenfor behandlingssystemet. Og det er jo ikke særlig smart det, er det vel? I alle fall ikke nå når jeg muligens trenger det mer en på veldig, veldig lenge.

"Der har vi problemet ditt, Annika, du snakker ikke. Du sier ingenting. Du ber aldri om noe. Du må skrike ut!"  Skrev jeg dette tidligere også? Kanskje. Muligens. Spiller ingen rolle. Jeg kan skrike, det kan jeg. Men jeg kan ikke skrike ut alle de viktige ordene. Hver gang jeg kommer i en posisjon der jeg får muligheten, blir alt pakket inn i bomullsdotter og lyserosa ord. "Det går bra, jeg klarer meg alltid". For det gjør jeg jo. Klarer meg, altså. Men hva om- hva om jeg i stedet for kanskje kunne si det sånn som det er? For eksempel at: "NÅ, nå er det så sinnsykt vanskelig at jeg ikke aner hvordan jeg skal gå frem videre. At jeg ikke vet hvordan jeg skal få ryddet opp, at jeg ikke aner hvordan jeg skal kunne gå tre skritt utenfor døren uten å falle sammen i ren skjær skam over ting som for andre kanskje er latterlige."

Kanskje jeg skulle si, "Kjære deg, det går ikke spesielt bra. Jeg er i en krise. Jeg mestrer dette ikke alene, jeg er ikke i stand til å håndtere situasjonen. Kan du hjelpe meg til å få det til?" Kanskje jeg kan klare det? Kan jeg?

I år, i 2011 hadde jeg en plan- eller har en- om å begynne å gjøre ting jeg er redd for. En av dem er å snakke. Be om noe. En annen er å tillate meg selv å gråte offentlig. Altså: for andre enn mamma eller pappa. Kanskje det er på tide å begynne. I morgen er det februar. Januar er overlevd. Det er bra. Men nå må jeg altså begynne. Jeg må ta tak i ting, jeg må starte forfra igjen. Hvis ingen setter ned foten for meg, så må jeg prøve å gjøre det selv. Men hvordan? Aner ikke. Kan alltids begynne med å gå til snakketimen min i morgen som jeg egentlig hadde tenkt å skulke. I affekt kom det for meg at det, det var lurt. Det sa mamma nei til. "NEI, DU MÅ GÅ. DU MÅ SNAKKE." Ja, vel. Hun har rett. Jeg må gå. Og det skal jeg gjøre også.

Kanskje kan jeg snakke. Kanskje ikke. Men jeg har skrevet. Tør jeg overlevere det? Ja, jeg tør. Nei. Det gjør jeg ikke, men jeg kan gjøre det allikevel. Hva som kommer ut av det, vet jeg ikke. Jeg frykter reaksjoner, frykter handlinger, tanker, uttrykk. Det er ingenting å være redd for. Ordene mine, som sannsynligvis aldri kommer til å bli sagt høyt likevel- med mindre jeg virkelig slår på stortromma og det er jeg ikke klar for akkurat nå, er i alle fall rett fra levra. Fra sjela. Skrevet ned med blå penn, utydelig skrift, kanskje vanskelig å lese.

plz. tell me what to do. 

ps. jeg mener ikke å være slem. unnskyld. unnskyld for at jeg av og til gjør vondt verre og for at jeg sier ting som ikke passer seg. for at jeg gråter mer enn jeg har tårer, for at jeg er tilbake i en posisjon der jeg har vært før og som har vært vond. for alle. jeg vet ikke om de jeg vil skal lese mest, gjør det. kanskje. kanskje ikke. ikke gi opp, ikke gå fra meg. ikke vend ryggen til fordi jeg skriker som om jeg skulle blitt utsatt for grov vold. det er kanskje for mye å forlange. men akkurat nå, akkurat nå er jeg ustabil. jeg er det. humøret, meg, alt sammen. og hvis du er glad i meg, hvis du er det akkurat sånn som jeg er- selv med all dritten og elendigheten,  vær så snill: hold ut. jeg kan ikke kreve det. men jeg ber om det. for dette, dette klarer jeg ikke alene. av og til er jeg for stolt til å be om mer. eller. det er jeg stort sett hele tiden.


ps.ps: jeg mener ikke å være slem. har jeg alt sagt det? tror det.

ps.ps.ps: dette var et vanskelig innlegg å skrive. jeg mener: jeg skulle jo være frisk til nå. i stedet for er innleggene mine sortere enn på lenge. trenger jeg å skjule det eller gjemme meg bort? jeg vet ikke. jeg kjemper fortsatt, det er ikke det. livet har oppturer og nedturer. hvis jeg bare skulle skrive om oppturer, om det å kjempe seg fri fra anoreksien og pynte på sannheten, det ville ikke vært riktig. jeg vil ikke lyve. kanskje burde jeg ikke skrive mer. jeg vet ikke. kanskje burde jeg?
sukk. jeg vet ikke. jeg tror det er bra for i kveld. takk for at dere leser. takk for at jeg fortsatt kan ha bloggen som ventil.


takk.