mandag
Å være i krise.
1/31/2011 03:30:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Tror jeg har lagt ut noe lignende før- i november/desember-krise-fasen, men jeg velger å gjøre det igjen. Å skrive om krise altså. Jeg har en nå. Enda en.
En krise vil si at et menneske er kommet i en psykisk ubalanse på grunn av en hendelse eller en opplevelse. Kriser oppstår når vi utsettes for påkjenninger som overstiger evnen vi har til å mestre vanskelige situasjoner. Hvor mye påkjenning som skal til, varierer fra person til person.
Jeg har en krise. En uhorvelig vanskelig krise som langt over overstiger den evnen jeg har til å mestre situasjonen. Eller situasjoner. En krise som er så stor at verktøykassa jeg har bygget, satt sammen og fylt med verktøy som skal være behjelpelig i vanskelige situasjoner, ikke strekker til. Jeg vet ikke hvordan jeg skal mestre dette, vet ikke hvordan jeg skal håndtere kaoset, elendigheten og følelsen- og denne håpløsheten, ikke minst. Vet ikke, har ikke ord, klarer ikke snakke. "Der har vi problemet ditt, Annika, du klarer ikke å snakke." Vel. Det har du helt rett i. Jeg burde klare. Jeg burde være flink. Jeg er tross alt en slosskjempe. Jeg har kjempet og sloss og kranglet og hylt og skreket, sparket demoner i rumpa, vendt gamle vaner som er vonde og vende til nye, jobbet ræva av meg for både det ene og det andre. Det har vært verdt det. Likevel sitter jeg her, i dag, og føler meg som om jeg skulle vært tilbake til start. Som om jeg er tretten år igjen og ikke forstår hva som skjer med meg. For jeg forsto ikke. Ikke da jeg var tretten og plutselig, plutselig mistet livslyst og livsglede. Jeg forsto ikke hva som hendte, skjønte ikke hva "det gale" var. Det gjør jeg ikke nå heller. Jeg skjønner ikke hva som skjer, skjønner ikke noen ting. Hvorfor skjer dette? Igjen? NÅ? Kjære Mørkets Fyrste, kjære fiendtlige demoner, dere kunne kanskje ikke funnet et annet tidspunkt? Akkurat nå passer det særdeles dårlig. Jeg har praksis i nesten uke. Fem uker praksis. Jeg må være tilregnelig. Jeg må klare å stå opp. Jeg må få til. Jeg må klare å gå ut døren uten å skamme meg. Jeg må klare å vaske klær, jeg må klare å dusje. Jeg må klare å skrive oppgave om en beboer, jeg må få det til!
Hører dere meg ikke? Har jeg ingenting jeg skulle sagt? Har jeg ikke et ord av betydning? Hvem har gitt deg- dere- rett til å invadere hele systemet mitt- NÅ? Jeg har ikke tid. Skjønner dere ikke? Jeg kan ikke! Dere kveler meg. Så er det sagt. Jeg skulle ønske jeg kunne ta hevn. På et så brutal måte at det er forståelig hvordan dere får meg til å føle meg. Problemet er bare at når dere kommer, når dere flytter inn, sånn som nå, blir jeg svak og hevnlysten særdeles dårlig. Er det min feil nå igjen? Stolte jeg for mye på veggene, slik at når de falt, da knuste de meg også? Eller. Har jeg bygd for høye murvegger som gjør slik at ingenting kan trenge gjennom, bortsett fra pesten dere fører med dere?
Er dere i det hele tatt klar over hvilken skade dere gjør? Å ja. Jeg tror dere vet. Jeg tror dere vet det veldig godt. Bedre enn meg.
Jeg hater deg. Jeg hater dere. Stygge demoner. Stygge, slemminger som får meg til å tenke dumme tanker.
Krise
det er vanlig å skille mellom livskriser og kriser som er utløst av en hendelse (traumatisk krise).
Livskriser skal vi alle igjennom. De blir utløst av hendelser som hører til hverdagen og det normale livet. For eksempel når man begynner på skolen i 1.klasse, kommer i puberteten, flytter hjemmefra, begynner i en nu jobb, gifter seg, får barn eller går av med pensjon. Livskriser kan også dreie seg om tap eller sorg, som dødsfall eller kjærlighetssorg, en sykdom eller det å miste arbeidet sitt.
En traumatisk krise er en kriseopplevelse som blir utløst av en plutselig, uventet og som regel farlig hendelse. Det kan dreie seg om en nestenulykke eller ulykke, mobbing, vold, overgrep, selvmordsforsøk eller krig.
Livskrise. Traumer. Jeg har aldri blitt utsatt for noe veldig traumatisk. Litt mobbing på barneskolen, det er alt, men det er fortid, og fortiden den er forbi. Det er omtrent en av de få hendelsene/periodene i livet mitt, som har vært vonde, som jeg nesten aldri ofrer en eneste tanke. Mobbing kan utløse fryktelige ting. Jeg kom meg bra gjennom det, og jeg tror ikke at det er de episodene med snøklumper i håret forårsaket av alle guttene på 6.og 7.trinn som førte meg hit jeg er i dag. Eller dit jeg kom før jeg havnet her jeg er nå. Jeg tror ikke det.
Jeg er sliten. Og det skremmer meg at en av behandlingene for så kalte kriser er å snakke. Ja, men jeg får jo ikke til? Og hva skal man si når man ikke har noen ord som kan beskrive hvordan tilstanden er? Alle de håpløse tankene har jeg mest lyst til å stenge inne, glemme, grave ned. Men hva om det gjør ting verre? Smerte skal ikke ties ihjel. Den skal snakkes ihjel. Kanskje jeg må snakke meg i stykker. Hva om jeg ikke får til?
Hva gjør dere når dere har kriser? Hva hjelper?! Mamma sier at jeg må be om noe. At jeg må skrike ut. At jeg trenger mer. Kanskje gjør jeg det.
krisekilde: http://www.lommelegen.no/321336/kriser
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
5 kommentarer:
Du treng nok noko meir. Og skrik ut. Det er veldig vanskeleg, vanskeleg å late kva-det-enn-er sleppe forbi den strenge sjølvsensuren som blir endå stengare og strammare når ein har det som du har det no. Men kanskje du kan prøve å late ord ramle ut, uansett korleis dei ser ut? Uansett om dei er stygge, (tilsynelatande) ikkje gjev meining, kan såre, så er dei viktige, fordi dei gjev uttrykk for noko. Behov/tankar du kanskje ikkje visste om. Dei kjem frå ein stad. Og det gagnar alle om du får dei ut. Kva har du å tape? Kan det bli verre enn det er no?
Når jeg er i krise, og det føler jeg at jeg er hele tiden, så går jeg i samtale med en studentprest. Hver eneste uke. Han er kjempeflink og god å prate med, og så får man en klem før man forlater kontoret. Det synes jeg utgjør den viktige forskjellen mellom psykologer/leger og f.eks prester. Medmenneskeligheten. Å få lov å gi en klem. Har du studentprest ved din skole?
Hvor kommer det fra, liksom? Føler med deg.
Du klarer i hvert fall å skrive. <3 Sender gode tanker.
Hva hjelper når man er i krise?
Ja hva hjelper
At noen tar over, hjelper å finne løsninger sammen med meg. At jeg får ut min sorg/smerte, at noen hører på meg at jeg får lov å gråte, får lov å utrykke min smerte/sorg.
Jeg tror også det er viktig for vekst at du ser/innrømmer/erkjenner hvorfor du er i krise. Hva er årsaken til at du nå igjen opplever livet ditt som en katastrofe. Prøv å sett ord på hvorfor det er slik og hva kan årsaken være.
Jeg trur også at du kanskje trenger mer hjelp. Nå vet ikke jeg hvor mye hjelp du har men i peioder trenger man mer og kanskje annen hjelp enn den ene terapauten.
Du sier noe i innlegget ditt om at du føler at du er tilbake til start da du var 13 år, det var kanskje her årsaken til SF din startet? Kanskje er det slik at du må tilbake til der det startet for at du skal kunne bli fri?? (frisk)
Noen gang er det slik.
Kjære deg jeg råder deg vær deg selv og fortell din behandler hvordan det er for deg. Han/hun sitter med nøkkelen til å gi deg flere vektøy.
Du har hovednøkkelen,
det er bare du som kan låse deg selv ut. Kun du, gjennom å være åpen kan du gjøre andre i stand til å hjelpe.
Du klarer ikke å bli fri på egen hånd.
Gi ikke opp, som du selv har skrevet så mange gang i innleggene dine. MØT DET VONDE,(det du er redd for)bare da kan du overvinne det.
Også denne fasen hvor vondt og håpløst alt virker er viktig for din vidre vandring i livet.
Klem fra Sanne
Håper du klarer å finne fram til de verktøyene du trenger for å løse krisen. Du vet hvilke alternativer du har med tanke på støtte,bruk dem for alt de er verdt. Som regel finner man alltid en løsning,selv om den kan være vanskelig å se,eller tro på når man befinner seg midt oppi krisen.
masse klemmer <3