tirsdag
Men morgendagen kommer også.
2/01/2011 11:23:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
fremtiden banker på vår dør, og alle ideer
-unntatt de med fordommer-
har en sjanse til å bli verdsatt av folk.
Det som er ubrukelig vil forsvinne.
Vi er ikke dommere av våre nestes drømmer,
og vi skal ikke forsøke å endre dem.
Vi trenger ikke å bevise at andres måte er feil
for å ha tillit til vår egen vei.
- paulo coelho
morgendagen kommer. en onsdag, i skolesammenheng- en lang onsdag, den lengste og tyngste dagen i uka. vanligvis den jeg pleier å grue meg mest til. den som som oftest pleier å være den tyngste og den som går saktest. fra 0815 - 1605 er rumpa plassert på den sorte plaststolen på klasserommet for kommende (eller ikke kommende, jeg er en av dem) helsefagarbeidere. med klokka på veggen, viseren som går sakte, for sakte, og 75 min samfunnsfag, like etterfulgt av 120 minutter engelskundervisning. i løpet av seks måneder, nesten, har jeg ikke lært noe nytt i sistnevnte fag. sånn er det å gå på videregående. i alle fall ofte. det spiller ingen rolle: målet er å komme gjennom, selv om det for øyeblikket ser ut til å være et nåløye.
så lenge jeg ikke tenker går det bra. så lenge jeg ikke er alene går det okei. så lenge jeg ikke sitter på kjøkkenet, eller går rundt eller tilbringer for mye tid i mitt eget selskap klarer jeg å holde tankkjøret unna. men det er bare så vidt. for det er jo grenser for hvor lenge man kan holde seg unna seg selv, og hvis man noen sinne skal klare å komme seg gjennom det som er vanskelig, i tillegg til å mestre situasjonen, må man før eller siden konfrontere det som gjør vondest. jeg er en mester i å unnvike. en fabelaktig, ukronet dronning i å løpe unna. samtidig har jeg likevel vært flink til å møte mange, mange utfordringer siden veien begynte på ordentlig i januar 2009. det er to år siden nå.
løpe eller konfrontere. føle eller gjemme bort via handlinger som ikke er så konstruktive. valgets kvaler, valgmuligheter jeg står ovenfor hver dag, hver time, annenhvert sekund. ta opp telefonen og ringe, snakke uten å legge på, eller la det ligge og være alene om det som er verst. det som ingen kan se, men som likevel er der og som ikke kan gjemmes bort mer. for jeg må fortelle. og jeg må snakke. og jeg må møte utfordringene. men det er øyeblikk der fluktmulighetene er fine å ha. som å sitte fremfor den enorme tv- skjermen som ikke er vår, men som hører med huset, mens jeg ser på en spennende episode med Grey's, en serie jeg egentlig ikke liker fordi den har tapt seg sånn de siste sesongene. dårlig sesongavslutning, men hva gjør vel det når det er fred, stillhet, i alle fall for en stund, omså bare i de førti minuttene serien går pluss reklamepausene. hva gjør det da? det gjør ingenting.
nå er jeg alene igjen, men heldigvis er det kveld. jeg håper jeg får sove, men det er ikke sikkert. jeg håper morgendagen blir bedre og at jeg slipper unna noen ting som jeg godt kan være foruten. hva dagen bringer, aner jeg ikke. det vet ingen. men jeg skal likevel prøve å få noe ut av den, for i skrivende stund med et innblikk av optimisme, om enn naiv, har jeg et ørlite håp jeg ikke har følt i hele dag. eller i går. dramadager med ramaskrik.
ny telefon er innkjøpt, en jeg ikke føler jeg fortjener, og egentlig burde jeg tatt meg selv i nakken og handlet klær. men det går ikke, ikke nå, det er for vanskelig og selv om jeg vet at det også er noe jeg må gjøre før eller siden, velger jeg å utsette det litt til. man har sine grenser. mine går omtrent der.
i morgen må jeg få gjort noe. må- nei, ikke må, men kan hvis jeg vil. sier man kan, gir man seg selv flere muligheter enn må. "kan" er mer lystbetynget enn må, og er det noe jeg trenger, så er det lyst til å gjøre noe. valgfrihet og enkle valgmuligheter som er enkle.
jeg tror jeg skal prøve å gå på skolen. jeg burde, fraværsregler er strenge, men jeg må ikke. ikke hvis jeg føler meg dårlig, ikke hvis jeg gråter av ingenting, ikke hvis det kjennes ut som om jeg holder på å revne innvendig. ikke da. men. jeg skal prøve. å komme tidsnok til 0815 orker jeg ikke å prøve en gang. dumt? ja, kanskje. men jeg skal stå opp uten å legge meg igjen. jeg skal dusje og kle på meg klær og ordne meg sånn passe ok, så godt det lar seg gjøre.
og så kan jeg poste skriveboken. for det finnes hjelp å få. det gjelder bare å ikke gi opp, selv om man av og til ber til gud som man kanskje ikke tror alt for mye på om å få en eller annen fysisk sykdom så man i alle fall har noe å skylde på. det gjelder å ikke gi opp, selv om ting noen ganger gjør så vondt at man ikke vet hvor man skal gjøre av seg selv. for det finnes en premie. premien er de dagene, de timene, de øyeblikkene der man lever og kan kjenne med hele seg at det er okei å være til. det er den beste gaven man kan få. man må bare kjempe for det. noen ganger mer enn andre.
ikke gi opp. aldri gi opp. så lenge det er liv, er det også håp.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
Ikke gi opp Annika. Jeg leser bloggen din (fortsatt), selv om jeg er dårlig til å kommentere. Veldig dårlig til å kommentere, men jeg følger likevel med.
Jeg skal og på skolen i morgen, og jeg har og altformange fraværsdager. I januar presterte jeg 2 dager, men det var også alt. Derfor kjenner jeg og, at det blir ekstra tungt i morgen, selv om min skoledag kun består av tre skoetimer pluss langfri, ergo fra 1000 til 1255.
Men vi greier det? Jeg velger å tro at vi gjør det. Og jeg håper du får postet skriveboka. OG, du FORTJENER ny telefon. Jeg mistet min i bakken idag, etter at jeg hadde kasta rundt meg med en hel haug papirer. Jeg hadde sykt lyst til å trampe dritten i stykker, av samme grunn som deg - fred, stillhet, være helt alene, ensom.
Jeg heier på deg ♥
Fortenar ikkje ein krigar ein jævla telefon kanskje? JO! MINST!!!
Du fortenar alt som er bra, for litt rettferd må det då vere i verda.
Send boka du <3
Stå på, Annika. Kampen er vond og tøff, men ikke umulig så lenge du holde ut, fortsetter å kjempe. Hver bidige dag..
Du klarer dette, fortjener en telefon like mye som alle andre, kommer til å få mange gode dager i fremtiden og du må bare sende boka ;) !
Heier på deg, du er en knupp!
Klem
Ny telefon fortjente du.
Veien er tøff Annika, du er nok midt i en tøff krigsone. Men hold ut det kommer til å gå bra.
ta frem det du tidligere har lært i perioden på capio.
Tankenes kraft er stor, og har man lært hvordan man kan håtere dem har man et verktøy.
Vanskelig er det, og det skjer ikke under på kort tid. Men bestem deg og gå skritt for skritt. Du er ikke i mål i morgen eller om 2 uker. Men om du klarer å snu idag, og tar dag for dag. lag små delmål. Tilgir deg selv de feil og fall du gjør og har tålmodighet med DEG selv kommer du til å være i mål til sommeren eller til høsten eller kanskje til jul. Det viktigste nå er ikke når du er i mål, men at du tar en dag/ skritt i gangen.
minda