Jeg har skrevet en del om mitt forhold til depresjon tidligere- blant annet i innlegget om Mørkets Fyrste. Som tidligere nevnt i løpet av min karriere som blogger, møttes Mørkets Fyrste og jeg da jeg var tretten år gammel. Jeg, som så mange andre, var bare et barn da sykdommen brøt ut. På ordentlig. Og siden den gang, for mange år siden, har Mørkets Fyrste vært en del av livet mitt. I perioder har han tatt større plass enn andre- i måneder har det kun vært ham og meg (monster må ikke glemmes, heller ikke Elefantstemmen). Det har vært dager, uker og år der dagene mine ikke har handlet om annet enn å overleve. Om å gjøre hva som helst for å døyve smerten, for å få den bort og bruke utrolig mye energi på å smile for og vise omverdenen at alt var ok. Det var det jo absolutt ikke.

Fra 2003 til 2008 levde jeg mer eller mindre i denne depresjons-boblen min. Nå er det ikke sånn at jeg var deprimert HELE tiden, men mye av den. Man må lære seg å skille mellom det å være ulykkelig, nedstemt eller deprimert. Det er en forskjell. Men jeg, jeg hadde det uansett nesten aldri bra. Og de få gangene jeg hadde det, var noe fullstendig galt da også. Når man stort sett har det elendig, glemmer man ofte de gode dagene også. Så, når jeg i dag ser tilbake på tenårene mine kan jeg ikke huske stort annet enn alle de sorte tankene og de selvdestruktive handlingene. For ikke å snakke om arrene, arrene som ble plassert både her og der i et øyeblikks desperasjon og håp om å kunne føle seg levende. Arr etter alle krigene jeg har kjempet.

I april 2009 var den første gangen på så lenge jeg kunne huske, at jeg virkelig kunne si "jeg har det bra" hvis noen spurte hvordan det gikk. Selvsagt var det vanskelig, på det tidspunktet var jeg skjør og nesten i oppstartfasen av behandlingen på Capio, men livskvaliteten jeg hadde var noe jeg ikke hadde kjent før. I 2009 hadde jeg mine glansdager. Emosjonelt. Jeg var frelst og ruset på motivasjon og liv og livslyst, høy på følelsen av å endelig få i livet, se hva det hadde å tilby. Jeg lo av behandleren jeg hadde på ungdomspsyk. som en gang hadde sagt at jeg var den sorteste tenåringen han noen sinne hadde møtt. Lo, fordi han hadde kalt meg kronisk og fordi han i et desperat øyeblikk også hadde fortalt meg at han leste bøker for å finne ut hvordan han kunne hjelpe meg. Jeg lo fordi han tok feil, fordi jeg ikke var kronisk, fordi jeg også kunne ha det fint.

For det kan jeg.
Men. Nå er det en gang slik at jeg har falt. Snublet tilbake til utgangspunktet, det er i alle fall sånn det føles. Og her er jeg igjen, i samme gamle smørja. Mørkets Fyrste og jeg, dag inn og dag ut. En bunnløs håpløshet som ikke ser ut til å ville ta noen ende, selv om jeg vet at den gjør det. Problemet med depresjoner og skrekkelige sorte følelser er at man kommer til et punkt der man tror at det aldri går over. Det virker som det har vart for alltid og at det kommer til å fortsette slik til evig tid. Når ting er slik, er det viktig å minne seg selv på at det blir bedre. For det blir faktisk det.

Siden en stor del av dere som leser bloggen min har eller har hatt samme problemer som det jeg har, har nok mange av dere også vært borti elendigheten. Depresjonen, altså.
Likevel...

Hva er egentlig depresjon?
Depresjon (også kjent som tilbakevendende depressiv lidelse, klinisk depresjon, alvorlig depresjon, unipolar depresjon, eller unipolar lidelse) er en psykisk lidelse som er karakterisert ved redusert stemningsleie, nedsatt lyst, tap av interesse og mange blir mer trøtt og sliten enn vanlig. 
Det er en sykelig tilstand som ikke grunner i latskap, personlig svakhet eller manglende evne til å ta seg sammen!!!


For å kunne diagnostisere noen som "deprimert" kreves det vanligvis at tilstanden har varighet på minst to uker. Ved bipolar lidelse kan det være noe annerledes. Da preges sinnstemningen med humørsvingninger. Man skiller mellom alvorlige, moderate og milde depresjoner. Det finnes også en tilstand kalt dystymi, som er karakterisert ved et mer kronisk forløp over flere år.


Andre symptomer kan være: skyldfølelse, dårlig samvittighet, mindreverdighetstanker, nedsatt selvtillit, selvmordstanker, konsentrasjonsvansker, psykomotoriske forstyrrelser (rastløshet, uro, oppspilthet), søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller vekttap. 


Det er viktig å huske på at symptomene kan variere fra person til person. Noen som er deprimerte sover ikke i det hele tatt, og mens noen ikke klarer å få i seg mat, "trøstespiser" andre. 


Hvordan det føles, er vanskelig å forklare. Elizabeth Wurtzel har skrevet veldig, veldig bra om det i boka Prozac Nation:


"I don't want any more vicissitudes, I don't want any more of this try, try again stuff. I just want out. I've had it. I am so tired. I am twenty and I am already exhausted."


"I start to feel like I can't maintain the facade any longer, that I may just start to show through. And I wish I knew what was wrong. Maybe something about how stupid my whole life is."


"Insanity is knowing that what you're doing is completely idiotic, but still, somehow, you just can't stop it."


"That's the thing about depression: A human being can survive almost anything, as long as she sees the end in sight. But depression is so insidious, and it compounds daily, that it's impossible to ever see the end. The fog is like a cage without a key. "

“In a strange way, I had fallen in love with my depression. Dr. Sterling was right about that. I loved it because I thought it was all I had. I thought depression was the part of my character that made me worthwhile. I thought so little of myself, felt that I had such scant offerings to give to the world, that the one thing that justified my existence at all was my agony.”







kilder: http://nhi.no, http://thinkexist.com/quotes/elizabeth_wurtzel/2.html