søndag
Mørkets Fyrste.
1/02/2011 09:18:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Navnet ”Mørkets Fyrste” kommer fra mine to perioder på ungdomspsykiatrisk da jeg var 17 år gammel. Det begynte som et kallenavn som et par av de ansatte brukte på meg de dagene, timene, øyeblikkene og måltidene da det var ekstra åpenbart at jeg hadde det forferdelig. ”Solstrålen” ble også brukt. Husker at ord som: ”Er du Mørkets Fyrste i dag da, Annika?” ble sagt, godt ment og mest for å få meg til å fortelle hvordan jeg egentlig hadde det og gjerne etterfulgt av å bli holdt rundt av trygge armer og en god klem.
Så, Mørkets Fyrste var på sett og vis mitt ”varemerke”. Jeg var hun sorte, dystre tenåringen - spesielt første gang jeg var innlagt på grunn av en fatal suicidnatt da jeg også var svart i håret og i klærne. Navnet dukket altså opp på institusjon og ble senere brukt til å beskrive og fortelle om depresjonen på en litt annen måte. Kanskje fordi jeg har brukt og alltid bruker mange bilder når jeg skriver, men også fordi det kan gjøre det enklere å forstå for utenforstående. I den grad det er mulig å gjøre det. Selv om navnet ikke har kommet før senere år, er historien lang. Mørkets Fyrste og jeg har et syvårig langt forhold bak oss. Et forhold som har vært uutholdelig vondt, men som heldigvis har vendt mot det bedre. Heldigvis.
Mørkets Fyrste er… Mørkets Fyrste. Han dukker opp når det minst passer, alltid i den sorte bekledningen sin og jeg er fortsatt ikke sikker på om han virkelig mener meg vondt eller om det bare er tilfeldig. Jeg er aldri sikker. Kjennetegn på at Mørkets Fyrste er på besøk er et tomt blikk som ser på ingenting, plutselig utkobling, negativ tankegang, få forsøk på kontakt, liten interesse, høyt irritasjonsnivå og en konstant bekymringsrynke i panna.
Det er vanskelig å sette ord på det, tidfeste årstallet, dagen, ukene eller månedene for den saksskyld, for når alt kommer til alt er jeg ikke så sikker på når det hele egentlig begynte.
Uansett hvordan det startet, uansett hvordan det utviklet seg, er jeg i alle fall sikker på én eneste ting: Jeg var tretten år. Det var den dagen jeg hadde vært sammen med basketlaget på turnering i en annen by, en søndag vi satt på bussen hjemover igjen, og jeg satt med ansiktet mot vinduet, kjente det kalde glasset mot kinnet mitt og så ut på snøen som dalte, innpakket i kveldsmørket – det var da bølgen kom over meg. En tsunami på tre hundre meter høy, som steg opp fra havet, for så å velte over kroppen min på en så brutal måte at jeg ble sugd ned i dypet sammen med restene av bølgen.
Da jeg noen timer senere gikk ut igjennom bussdøren, støl i kroppen etter flere timer i samme stilling, gikk det opp for meg: den håpløse depresjonen som jeg bare hadde hørt om og ikke hadde kjennskap til, den var kommet. Den var kommet; den hadde innfiltret hele systemet, alle organene, maskineriet i topplokket og alt annet som er og en gang var. Først var jeg sikker på at det bare kom til å være en forbigående greie, en liten pubertetsuværsstorm som kom til å roe seg bare jeg kom meg ut litt, bare jeg møtte noen andre mennesker, bare jeg dro på ridning, spilte basketball, gikk på skolen, handlet nye klær, skriblet på novellene mine og gjorde helt vanlige ting, slike som trettenåringer gjør. Men hver gang jeg lukket opp øynene hver eneste morgen i løpet av det neste halve året, og jeg følte det samme uansett hva jeg tok meg til; den samme sorte kvelende svulsten som sakte men sikkert hadde begynt å vokse seg stor, forsto jeg at noe ikke var som det skulle. Nei, det var ikke noen stor greie, helt sikkert ikke, det var sånn jeg tenkte, til jeg til våknet en morgen uten å legge merke til solskinnet uten for vinduet på soverommet.
Det var da, sånn omentrent på det tidspunktet da depresjonen ble så voldsom og grusom, at jeg gruet meg til hver eneste dag, fordi jeg var redd for å fortsette å leve.
*
Mørkets Fyrste har tatt mye av min tid som tenåring. Ingen visste og ingen så det jeg skjulte på armene under genseren og bak smilet, de trivelige handlingene, den blide jenta på skolen, hun som var med i elevrådet, hun som var flink og fikk gode karakterer og gjorde det hun ble bedt om. Ingen så hvordan jeg gråt meg i søvn kveld etter kveld, hvordan jeg drømte om døden, hvordan jeg fantaserte om hvordan ting skulle ta slutt, hvordan jeg ble kvalt innvendig av strupetaket han konstant holdt rundt halsen min. Jeg snakket ikke med noen. Ingen. Jo; en gang i niende klasse gikk jeg til helsesøster på skolen og trakk opp genseren, hun snakket om hormoner og ga meg en lapp til psykologistudenter på ungdomshuset i byen. Jeg ringte aldri. Mørkets Fyrste var min smerte, og min alene frem til kontaktlæreren min plukket meg opp en dag i tiende klasse da jeg stormet ut fra en engelsktime på grunn av en liten, ubetydelig kommentar fra en av mine medelever som handlet noe om "ja, det kan jo du gjøre Annika, du som har så lite å ta deg til" med gråten i halsen, og endte opp sittende i en krok mens tårene flommet nedover ansiktet.
På den tiden gjorde jeg alt. Jeg prøvde å være supermennesket, prøvde så hardt å gjøre alle til lags og glemte meg selv. Mye av tiden ville jeg dø. Jeg skulket skolen i blant, jeg hylte og skrek og kranglet og var fullstendig umulig. Denne læreren begynte å snakke med meg, det første voksne mennesket som virkelig så ut til å bry seg om problemene mine siden hun konfronterte meg med dem, og jeg fortalte. Senere tok hun det opp med foreldrene mine og jeg ble herved henvist til BUP (barne- og ungdompsykiatrisk poliklinikk) og begynte i terapi. Mot min vilje. Eller. Jeg ville og ville ikke. Jeg ville ikke ha hjelp, fordi jeg var redd for hva jeg ville være uten. Jeg var redd for å gi slipp på depresjonen og på alle de selvdestruktive handlingene mine fordi jeg ikke visste noe annet. Jeg var redd for å ha det bra fordi jeg trodde at jeg ikke fortjente det. Samtidig ville jeg ikke ha det sånn som jeg hadde det. Jeg var en vanskelig pasient.
Høsten 2006 ble jeg diagnostisert med bipolar lidelse. En foreløpig diagnose, men den står fortsatt i journalen min. Jeg tror ikke jeg har nevnt det før, og det er heller ikke noe jeg snakker så mye om. Men den er der, Mørkets Fyrste og humørsvingningene. Kommer og går. I perioder er det verre enn andre.
Historien har heldigvis endret seg. Forandringen i tankemønsteret skjedde høst 2008, da jeg sakte men sikkert gikk fra å være en selvdestruktiv og suicidal tenåring til å plutselig ha lyst til å leve. Problemet var bare at Elefantstemmen sto i veien for det.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Trist når noe sånt som en depresjon kommer i så ung alder...ikke at det er bedre å få det i voksen alder,men da har man hvertfall litt mer erfaringer i livet,og flere mestringsstrategier tilgjengelig...
Godt at du har kommet deg framover,at ting ikke er like ille lengre.
<3