La Vita é Bella: Viktige ord fra en tapper mann.

onsdag

Viktige ord fra en tapper mann.

5/25/2011 10:49:00 p.m. | Lagt inn av Annika |

jeg kom over en viktig tekst på facebook; en tekst av en modig mann som deler sin egen historie med oss andre. en fortelling fra virkeligheten som har fått over 1500 "liker". og siden dette i hovedsak handler psykiatri - om sykdom, om motivasjon og alt som hører med, tenker jeg at dette kanskje er noe som noen av dere ønsker å lese.
teksten kan også lese her.

Angst og AD/HD

(Håper du vil lese dette)

Jeg har skrevet om angsten, frykten, vennskap, ad/hd og mine egne tanker om medmenneskeligheten i dette landet hvor vi alle bor. Men jeg må bare få si en ting før du begynner å lese. Jeg er IKKE ute etter noen som helst form for medfølese fra noen. Men jeg vil bare skrive litt om angst og adhd, som er noe vi alle burde bli mer åpne for. Og jeg håper det jeg nå skriver, vil hjelpe andre som også sliter med det samme..

Da jeg så meg rundt i ruinene av mitt liv. Var det helt mørkt, helt stille, jeg var så redd. Jeg så på mine hender, de blødde. Og det er da jeg skjønte det hele! De blødde fordi jeg hadde kjempet så hardt..

Ja, hvorfor er vi alle så veldig redde for å snakk om dette temaet? Og da tenker jeg spesielt på oss menn - hvorfor dekker vi over dette, skjuler at vi kan lide og være svake.?

Jeg kjenner ganske mange mennesker som sliter med adhd og depresjoner som kommer av angsten, med som desverre er ikke åpne om det til andre. De stenger alt inne i seg selv, og da blir det bare så mye verre. Mange har tatt selvmord pga at de ikke har noen å snakke med. De føler sikkert at de ikke burde bry andre med sine problemer. Men hør på meg litt: Det eneste som kan hjelpe, er at du åpner deg til andre. De kommer til å forstå deg! TRO MEG!!

Ja, det er sikkert veldig mulig at du selv og mange andre som leser dette jeg skriver, lurer litt på hvorfor jeg legger ut om mange av mine dypeste føleser og tanker her inne på facebook. Men er vi ikke alle bare ganske like og sårbare mennesker..?

Jeg mener at angst og resten av de andre psykiske problemer vi mennesker sliter med, er en ekkel hemmelighet som utrolig mange av befolkningen i Norge går i terapi for. Og som mange andre skjuler for sin egen familie og sine beste venner. Kan det være fordi ingen av oss vil vise at vi kan være svake i et av verdens rikeste og dømmende land?

Ja, for i dette landet dreier alt seg om status/makt/penger/det dyreste og det flotteste.. hus/biler osv. Men hvem klarer å tenke på det mennesket som sliter og har det vondt med seg selv? Når det meste av alt dreier seg om ting og penger for folket?

Ikke kom her å si at du ikke prøver å gjemme bort dine mange føleser og redsler. Du skjuler deg for deg selv, sitter alene å gråter. Fordi du vet at du er redd for hva andre vil tro og mene om deg. Og du er redd de vil sladdre videre om dine problemer til andre som kanskje ikke har de samme problemene som deg?

Da lyver de ikke bare for andre, men for seg selv. Og det er en skam!! Fordi slike mennesker har angst for selve angsten og vil en dag selv få kjenne denne angsten spre seg i sitt sinn og føle den i hele sin kropp. Det sies at 80% av mennesker kommer til å kjenne angsten i løpet av sitt liv. Derfor skriver jeg dette slik at du som ikke har ennå opplevd angsten selv. Vet litt om hva du kan komme til å møte på i livet.

Men når vi ser at et annet menneske som har det vondt, HVORFOR HJELPER MAN IKKE TIL??? Hvorfor ler vi bare, går forbi med ett stort smil, og synes de er svake og dumme???

Du blir aldri et helt menneske, før du blir et bra medmenneske først.

Så ikke vær redd for å si til noen at du sliter med dine problemer/lidelser. Folk vil skjønne deg og bry seg om deg. Ikke gå rundt som et levende spøkelse. Og synd er det at ingen vil noen gang snakke om dette, fordi dette er et stort problem, fordi det er TABU for mange venner og for familie og resten av de som ler av av det som andre mennesker gråter for....

"Husk: det finnes ennå ikke briller for de trangsynte mennesker"

Hvorfor skjuler vi våres dypeste føleser og alle våres lidelser som er så utspredd her i landet?

40% av befolkningen sliter med angst/sosial angst. Og 30% av befolkningen har adhd. Og hvem elsker vel ikke kjærligheten?? Jeg forstår det bare ikke.. Hvorfor vil ingen snakke åpent om det de sliter med i livet.. Hvorfor gå gjennom et helt liv med sine mange hemmeligheter og løgner? Hvorfor ikke vise at man eier kjærlighet for seg selv og andre rundt seg?

Hvorfor ikke bare åpne seg selv og åpne seg for andre, og ikke være så overflatiske og falske mot seg selv og alle rundt seg..? Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor det er så vanskelig for mennesket å være slik som de egentlig innerst inne selv ønsker å ville være. Det er vel et stort press blandt venner, en frykt for å bli avist av de mange. En frykt for å ikke bli likt for den man selv er, en frykt for å bli ledd av, en frykt for å miste sine aller beste venner og miste sin families respekt...

Jeg vil heller miste noen av mine "venner" enn å skjule mitt eget meg. Jeg vil heller være tro mot meg selv enn å lyve om hvem jeg er og hva jeg ønsker i livet mitt. Heller være åpen om alt med de fleste og bare være den jeg vil at jeg selv skal være. Vil aldri skjule mitt sanne, jeg vil vise verden og mine gode venner hvem jeg er innerst inne.. Jeg har fått litt kritikk for å vise dette.. Men skal jeg pga av det skjule å stenge mine føleser og tanker, fordi noen mener jeg er for åpen?

Skal jeg virkelig stenge av mine dypeste vakre tanker, bare fordi noen ikke klarer å skjønne meg? Skal jeg bare være en kopi av alle andre? Skal jeg bare leve et liv som alle andre vil jeg skal leve? Burde jeg gjøre dette for andre, eller burde jeg bare fortsette å være meg selv og skrive om mine dypeste føleser?

Mitt ønske er at noen der ute hjelper andre som sliter, det trengs bare en klem kanskje..? Over 500 mennesker tar sitt eget liv i dette landet hvert år, bare pga av at de er alene med sin frykt, og sin ensomhet..

Fordi ingen bryr seg om å vise medmenneskelighet lenger. Ja, Norge er blitt et "kaldt" land der alle kun tenker på seg selv.. Se på folk på gaten, de kan si hei til deg.. Men mener ingenting med det.. Men hvis du ser på de eldre som stopper opp å hilser pent på deg og spør hva du heter osv.. Det er sånn det egentlig burde være.. Men slik er ikke den nye genrasjonen mot hverandre..

Vil bare si en ting, dette landet har jo blitt så rikt på penger, men er ikke rikt på omsorg for de mennesker som mangler rikdom i sine liv.. HVORFOR ER DET BLITT SLIK?? SKJØNNER DET BARE IKKE!!

Tør du å være like åpen som meg?

Jeg skal fortelle deg en aller siste ting. Å være ærlig og åpen er livets aller beste ting!

Nå er min hardeste reise i livet over.. Fordi i 14 år har jeg kjempet med meg selv! Endelig kjenner jeg at jeg igjen kan begynne å leve, slik som jeg så mange ganger har drømt om. Viktigst er det å være sterk og aldri gi opp! Uansett hvor vanskelig og vondt det måtte føles inne i sjelen..

ØNSKER DEG ALT GODT, OG LYKKE TIL PÅ DIN EGEN REISE!! ALLE DE SOM KJEMPER HARDT NOK, VIL EN DAG BLI FRISKE..!!

"De sterkeste menneskene jeg kjenner er de som har kjent nederlag, kjent lidelse, kjent kampen, kjent tap, og har funnet veien ut av dypet. Disse personene har en sterk følsomhet, og en sterk forståelse av livet, som fyller dem med medfølese, mildhet, og en dyp kjærlighet og omtanke"

Vær så snill å del dette videre til deres facebook venner. For jeg tror mange av dem trenger å vite at livet ikke alltid er så lett for dem som sliter med adhd eller angst. Det er mange av deres facebook venner som sliter på det værste akkurat nå, i dette øyeblikk. Håper dette blir delt videre slik at så mange som mulig få lese det.

Livet blir ikke alltid servert på et sølvfat.

Når jeg elsker, gjør jeg det intenst, sterkt og voldsomt. Når jeg sørger, er mitt hjerte knust i 1000 biter. Alt jeg gjør, gjør jeg mer. Alt jeg ser, er skarpere. Alt jeg hører, er vakrere og vondere. Jeg har AD/HD.

❤ Elsk meg for den jeg er ❤

PS: Takker for alle de positive kommentarene, men ser det bare er jenter/damer som har kommentert under her. Lurer virkelig på om jeg er den eneste mannen i Norge som sliter med dette.. :-/

- Skrevet av Arnfinn Joensen -

6. Januar 2011