Jeg skal skrive dette innlegget før jeg legger meg - fordi jeg har lovet meg selv det, og fordi noe jeg har gjort i løpet av dagen i dag, handler om å gjøre en relativt stor bragd. Om ord jeg har sagt; setninger jeg aldri hadde trodd kom til å komme ut av munnen min - et møte med et menneske som jeg i årevis har drømt om å si noen alvorsord til og om tilgivelse. Først og fremst det. Forene seg med fortiden.
Jeg skal skrive om det, selv om jeg er et følelsesmessig kaos og har mest lyst til å knote ned kryptiske setninger om å ta dyna eller puta over hodet og stenge verden ute.

Tilgivelse.
Forene seg med fortiden.
Akseptere sin egen historie.
Akseptere andres feilgrep.
Tilgi omsorgssvikt fra psykiatrien.
Tilgi.
Og å gå videre.


Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om tiden min fra ungdomspsykiatrisk avdeling, som nå er delt i to: ungdomspsykiatrisk seksjon og regionalt senter for spiseforstyrrelser. To innleggelser over to perioder. To tidsepoker der jeg var veldig syk på to forskjellige plan, likevel med samme problematikk. Og jeg har også skrevet innlegget "jeg følte at ingen trodde eller hørte på meg", som beskrev noe av frustrasjonen jeg bar på, på den tiden. Nå, i mai, er det tre år siden min siste innleggelse der. 20.mai var det akkurat tre år siden jeg kom inn døren i den bygningen de holdt til i 2008 med den rosa kofferten min.
Tre år. Det er lang tid. Mange forandringer har skjedd, men likevel, likevel er det mye som er det samme. Og de tre årene har, til tross for alt som har vært vanskelig, gått fort. Kjærligheten til miljøarbeiderne på huset har vokst med tiden. Jeg har forstått hva de har gjort for meg og jeg vil alltid være evig takknemlig for mange ting. Men så har vi sinnet. Sinnet og frustrasjonen, i hovedsak over å ha blitt feilbehandlet og nedprioritert - i tillegg til å fortsatt få beholde all kontroll, til tross for en veldig alvorlig anoreksi. Og det evinnelige sinnet til behandler A. Behandler A som, på sin måte, tok fra meg håpet ved å kalle meg både "kronisk deprimert" og "den svarteste tenåringen" han noen sinne hadde møtt. Jeg var sytten. Sytten år, suicidal og dypt deprimert.

Akkurat nå spiller det ingen rolle.
For det har seg nemlig slik at jeg har en bloggleser, ei fantastisk jente, som jeg begynte med å prate med her om dagen. Det viste seg at hun var innlagt på "samme" sykehus som jeg var på samme tidspunkt for tre år siden, bare på en annen avdeling. Med det samme personalet som jobbet der da jeg var innlagt første gang.
Vi avtalte ganske raskt at jeg skulle komme innom i dag. For å hilse på henne, og selvsagt for å få noen veldig etterlengtede ord med behandler A. Egentlig hadde jeg store planer om å le til ham, vise meg frem i all min prakt og si "in your face". Noe slikt. Få ham til å føle seg så dårlig som han fikk meg til å føle meg, men...  jeg er et følelsesmenneske. Jeg bryr meg om hva andre føler. Jeg har vært redd for å bytte behandlere fordi jeg er redd for å såre dem.

Uansett.
I dag dro jeg. Tok bussen til sykehuset med hjertet i halsen, trasket opp til ungdomspsykiatrisk med lettere angst og ble varmt mottatt av ei flott jente som jeg aldri har møtt før. Panikken vokste i det jeg gikk inn døren; tusen tanker, tusen ord, tusen ting på en gang. Jeg var alt forberedt på at ingen kom til å kjenne meg igjen - jeg er godt polstret i forhold til sist gang jeg var innom for å si hei. Det er to år siden. Men tankene om at de kom til å tenke at jeg var tykk og stygg og fæl var ikke til å komme utenom. Heldigvis gikk det bra. Heldigvis gikk det over all forventning.

Å bli mottatt med åpne armer, klemmer, ord og blikk er fantastisk. Å få sitte på en stol inne på ei avdeling som jeg ikke lengre kjenner, med mennesker som er oppriktig nysgjerrig på hvordan det går og som har lyst til å fortelle meg hvor flott jeg er, føles bra. Mennesker som har vært der i det livet mitt hadde ramlet fra hverandre. Mennesker som husker jenta jeg var og som gleder seg over den jeg har blitt.
Det var mange å hilse på, før det ble behandler A sin tur. Mennesker på spiseavdelingen kom løpende, klemte meg i tusen biter og jeg var så flau og glad og sliten på samme tid at jeg egentlig ikke visste helt hvordan jeg skulle uttrykke meg.
"Ja... eh... kommer her med all min polstring, da," sa jeg.
"polstring???"
"ja, som dere ser... jeg har jo lagt litt på meg da," mumlet jeg og tenkte at det var like greit at jeg påpekte det med en gang.
"TAKK GUD FOR AT DU HAR FÅTT LITT MER POLSTRING, JA," var responsen jeg fikk, før jeg fikk enda en klem eller ti.

Behandler A kjente meg ikke igjen med en gang. Og jeg måtte si, som jeg hadde sagt til så mange andre i løpet av formiddagen: "kjenner du meg?"
"jeg kjenner stemmen din, ja," sa behandler A og så nøye på meg. Redsel. Hadde han glemt meg? Nei. Det går ikke an. Han kunne ikke ha gjort det. Han kunne ikke ha glemt den svarteste tenåringen han noen sinne hadde møtt. Den kronisk deprimerte plagsomme jentungen som han aldri nådde inn til. Det ville ikke vært mulig.
"Annika," sa jeg. "Annika. Og jeg er IKKE kronisk deprimert."

Han hadde glemt ordene sine, selvfølgelig hadde han det. Det er ikke annet å forvente av en mann som sikkert prater med hundrevis av ungdommer hvert eneste år, og jeg var ikke på noen måte spesiell. Ordene man sier glemmer man, men mottakeren kan huske det for alltid.
Jeg fulgte etter ham inn på kontoret og jeg ble sittende der. I en evighet.

"pleide vi å krangle mye?" spurte han meg.
"ja, det var det eneste vi gjorde. vi var alltid uenige."

Vi fikk pratet ut. Jeg fikk fortalt om mine opplevelser og hvordan det var for meg å bli stemplet som kronisk i en alder av sytten. Jeg fikk fortalt om hvordan det var å oppleve at det virket som om ingen trodde at jeg kom til å klare det. Jeg fikk fortalt og beskrevet om veien, om erfaringene, om opplevelsene, om følelsene.
"Det er som du holder et speil fremfor meg nå, " sa han og snakket videre om tilbakemeldinger.

"Jeg var en vanskelig pasient," sa jeg.
"Det kan jeg skrive under på at du var."

Og så lo vi litt. Lo fordi jeg hadde vært en "pain in the ass", fryktelig vanskelig, fryktelig umulig, og vi snakket om tårene og om kjeften og om alt kaoset. Om å aldri nå inn, og om at jeg hadde vært en enorm utfordring.
"Av og til følte jeg meg litt hjelpeløs. Kanskje ikke hjelpeløs, men ja...." sa han. Ja, tro meg, det gjorde jeg og. Hele tiden. Hver eneste dag.

"Ikke gå inn i behandlerrollen. Du er ikke behandleren min lengre. Jeg kommer hit av egen fri vilje," måtte jeg si da han lurte på om han mistet sin terapeutiske rolle da han stilte meg et spørsmål som ikke handlet om behandling. Jeg kom ikke for behandling. Jeg kom for å fortelle. For å få fred med meg selv. For å gi ham noe tilbake, selv om han kanskje ikke ga meg så mye. Jeg snakket om hvor viktig det er å ikke la den spisesyke få holde på kontrollen. Om hva som har fungert og hva som ikke har fungert. Om at tvang burde brukes i noen sammenhenger, der det er nødvendig - selv om han, som terapeut, er redd for å bruke tvang. Tvangsparagrafen er der for en grunn. Den skal ikke misbrukes eller overbrukes, men når det er mennesker som ikke klarer å forstå sin egen situasjon og som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, må noen andre gripe inn. Jeg snakket og snakket. Snakket om at den "noen som ikke kunne se eller forstå" på et tidspunkt var meg. Ja, jeg ville motsagt det også. Jeg ville hylt og skreket. Men hvis jeg ikke hadde hatt noen valg eller alternativer, ville jeg gitt etter.

Og vi var enige.
For første gang i vår "Historie" var vi enige. Om at alt til syvende og sist handlet om livskvalitet, ikke om å være frisk eller slik eller sånn. LIVSKVALITET.
Så lo vi litt mer.

Det var en fin samtale.
Den beste vi noen sinne har hatt.
"Du skal ikke unnskylde deg for noe," sa han.
"Det er jeg heller ikke kommet for å gjøre. Jeg har ingenting å unnskylde meg for. Jeg var veldig syk."
"Unnskyld," sa han

Unnskyld.
Han er tilgitt.

"Du har gitt meg mye å tenke på," sa han da jeg gikk for å gå til henne jeg egentlig var på besøk hos.
"Mange ting å tenke på."

Da jeg kom hjem var jeg fullstendig utmattet.
Men jeg har fred. Og jeg har tilgitt. Jeg er ikke lengre sint på ham. Nå kan jeg gå videre.