torsdag
Til den kloke damen: takkebrev.
5/19/2011 01:45:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
dette skrev jeg da jeg avsluttet behandlingen på Capio i 2009 - mottakeren er den kloke damen i 3.etasje, min kjære behandler og følgesvenn gjennom året som hadde gått. aldri har et menneske lært meg så mye om meg selv. hun er mitt forbilde. min helt. hun så styrken i meg da jeg ikke så den selv. nå vil jeg dele ordene mine med dere.
datert: 10.desember 2009.
Kjære behandler
Resten av historien kjenner du. Du har vært en del av den og du har hjulpet meg med å skrive flere av kapitlene i den metaforiske boka mi som du har snakket om så mange ganger. ”Du har skrevet mange kapitler, Annika,” har du sagt. Ja, det er sant. Selv om jeg vet at du helt sikkert er klar over at du har vært med og formet litt av den der boka, er jeg usikker på om du vet hvor stor den rollen du faktisk har hatt er. Jeg ville aldri klart og skrevet noen av de evinnelige kapitlene uten det jeg har fått fra deg og den behandlingen jeg har vært så heldig og både få begynne å avslutte. Jeg er privilegert.
Jeg husker togstasjonen som også kom til å være det eneste stedet jeg fikk se noe av før jeg ble parkert på rom 106 i 1.etasje uten lov til å gå utenfor huset med mindre det var for å ta blodprøver.
datert: 10.desember 2009.
Kjære behandler
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har begynt på dette brevet; jeg har ikke telling på hvor mange forskjellige setninger og ordkombinasjoner jeg har prøvd å sette sammen – uten å komme i gang med noe som kanskje kunne vært lesbart. Jeg har ikke en fjerneste anelse om hvordan jeg skal takke for alt det som jeg har fått i løpet av året som har gått, når selve ordet ”takk” ikke forteller noe om hvor glad jeg er for å ha fått muligheten til å komme hit og få den hjelpen jeg så sårt har hatt behov for.
Egentlig hadde jeg sett for meg at jeg skulle begynne med noe sånt som: ”… og så er vi kommet til slutten på begynnelsen.” For det er jo nettopp det dette er: når jeg nå skrives ut fredag 11.desember og forlater Capio for siste gang, er begynnelsen på reisen over for min del.
Inne i det forskrudde og ultra- anorektiske hodet mitt var jeg ikke et levende vesen med behov, neida, jeg var en luftstrøm, et sandkorn og disse tingene kunne ikke dø. Døden og andre alvorlige ting skjedde bare andre mennesker, ikke meg. Jeg var unik hadde jeg kommet frem til. Aldeles unik. Jeg kunne rett og slett ikke dø. Jeg hadde ønsket døden velkommen i årevis, men den kom aldri. Så hvorfor i alle dager skulle den liksom komme nå? Nei. Det ville aldri i verden skje.
Det gjorde det heller ikke. Menneskene i Bodø slengte selvfølgelig den brutale og smertefulle sannheten midt i ansiktet mitt og de ordene rev hjertet ut av brystet mitt. Og så plutselig… kom jeg hit og var pasient igjen.
Det har gått et år. Et helt vanvittig år med nedturer, fall, tårer, en vanskelig vektoppgang, beinhard jobbing, akseptering meg her og akseptering meg der – men også så utrolig mye glede. Selv om den sorte klumpen min har vært der store deler av tiden, og fortsatt kommer på visitter titt og ofte, har det alt i alt vært et helt fantastisk år. For litt over et år siden fryktet jeg det å skulle ha det fint: det var ukjent og fryktelig skummelt. Jeg var livredd for hvem jeg kom til å være hvis jeg plutselig skulle ha det fint. Jeg turte ikke å gi slipp – jeg tviholdt fast i sykdommene og elendigheten. Sånn var det. Du kan tro jeg ble overrasket den dagen jeg plutselig forsto at alle de tingene dere sa hele tiden ”det kommer til å bli bedre etter hvert, Annika. Det kommer til å bli bedre,” faktisk var sant. I begynnelsen trodde jeg ikke på det, for som jeg har sagt mange ganger: jeg har alltid vært helt sikker på at jeg var dømt til å ha det vondt for alltid. Der, akkurat som med så mange andre ting, tok jeg fullstendig feil. Jeg kan ha det fint. Den første gangen jeg våknet en morgen og tenkte: ”Hvis noen spør meg i dag hvordan jeg har det… da kan jeg faktisk si at jeg har det fint.”
Og vet du hva? Jeg hadde aldri trodd det ville være så fantastisk og kunne si de ordene og faktisk mene det fra hjertet. Livet er og blir vakkert. I blant trenger man bare litt tid og en liten… justering på de kanalene tankene er stilt inn på. Og synet. Man trenger noen nye briller. Men det går an.
Da jeg hadde sjekket inn her for siste gang, skrev jeg dette i bloggen min (det ble publisert sånn omentrent rett etter middag, noe du sikkert forstår):
I dag er det 11 måneder siden jeg ankom Capio for første gang. Nøyaktig. På dette klokkeslettet for, igjen, 11 måneder siden, lå jeg innpakket i flerfoldige lag med strømpebukser og ulltepper på den sorte skinnsofaen i stua nede i første etasje. Jeg hadde nesten akkurat blitt ferdig med min første middag (og ja, jeg husker hva den besto av) og fått et: "Annika, nå går vi og legger oss på sofaen," etterfulgt av et par hender som holdt meg på ryggen og dyttet meg forsiktig inn de store hvite dørene til oppholdsrommet. "Legg deg ned. Nei, legg deg ordentlig. Ikke sånn. Legg deg på ryggen. Nå skal jeg pakke et teppe rundt deg. Her har du et til. Prøv å slappe av litt." Deretter skrudde dette mennesket som passet på meg, på en cd - spiller og jeg fikk høre Andreas J. Kroese messe om den etter hvert så veldig velkjente SOAL metoden sin. Stopp - observer - aksepter og la gå. La gå.
11 måneder og jeg husker alt. 7.januar 2009. Jeg husker at onkel Ove kjørte mamma og meg til Oslo S. Husker at vi handlet et WOMAN og et Hjemmet på Narvesen før vi gikk ombord på toget. Hvordan jeg tygget på Stimorol Senses tyggegummi (den oransje med tropisk smak) for harde livet og nistirret ut av togvinduet. Tom for følelser, tom for tanker, tom for hjerneceller, tom for livslyst, livsglede, smil, konsentrasjon, ord, energi og interesser. Tom. Jeg husker at det var noe krøll med toglinjene den dagen og at toget var godt over en halvtime forsinket. Husker at jeg hadde planer om å dra til Capio, si ja for så å dra ned til byen sammen med mamma og begynne opplegget dagen der på. Sånn ble det ikke.
Jeg husker togstasjonen som også kom til å være det eneste stedet jeg fikk se noe av før jeg ble parkert på rom 106 i 1.etasje uten lov til å gå utenfor huset med mindre det var for å ta blodprøver.
Jeg husker inntakssamtalen. Ordene til behandleren min og sjefen på Capio. Hvordan jeg satt der, slafset på tyggegummi til tross for at de alt hadde sagt at slike ting ikke er lov. Jeg husker at jeg avslo da de spurte om jeg ville se mer av huset, og ba meg sette meg utenfor kontoret mens de snakket med mamma - slik at jeg kunne tenke nøye igjennom om jeg ville ha plassen eller takke nei. Jeg gjorde som de sa; jeg satte meg ned men jeg tenkte ikke. Det var ingenting å tenke på.
Jeg husker hvordan jeg plutselig var blitt pasient igjen og fratatt muligheten til å bevege meg. Hvordan de sendte meg rett ned til "fika" (som jeg også husker hva var) sammen med de andre jentene og fikk en næringsdrikk slengt på bordet sammen med mellommåltidet. "Ta henne med ned og gi henne en næringsdrikk i tillegg," sa behandleren min. Jeg sa ingenting.
Jeg husker, jeg husker og jeg husker. Jeg husker sprøytene med b-vitaminer som jeg fikk i rumpa fra de fem første dagene. Blodtrykksmansjetter. Pulskontroller. Blodprøver. Den første desserten. Tårene. Alle de gode klemmene. De fine ordene. Alt.
Og det var alt dette; alle disse tingene, hendelsene som har skjedd, situasjonene som har oppstått og lignende - som jeg tenkte på da jeg satt på bussen fra Gardermoen til Fredrikstad for siste gang. Det virker så lenge siden og samtidig så nært. Elleve måneder. De viktigste i livet mitt. Elleve måneder og alt er forandret. En gang var jeg død. Nå lever jeg.
*
Ja, tenk det. En gang var jeg et dødt menneske, infiltrert av anoreksien. Jeg var ingenting. I dag er lever jeg. Det er så rart å tenke på at jeg i blant gråter når jeg tenker på det. Det hender at jeg gråter fordi jeg er så glad for at jeg fikk komme hit, fordi jeg fikk muligheten til å gå inn i et behandlingsopplegg som for en gangs skyld ble tilpasset mine behov, fordi jeg ble sett som menneske, fordi Capio har vekket det begravde håpet til livet, fordi alle som jobber her er så gode og fantastiske at ingen ord strekker til. Jeg gråter fordi jeg har fått livet mitt tilbake ved hjelp av deg og ved hjelp av hele huset. Fordi, fordi, fordi.
En ting er å bli født og få ”livet i fødselspressang”, som noen så fint kaller det. Men det er noe helt annet å få livet i gave når man har vært levende død. Man kan ikke velge å bli født, men man kan velge å gi livet et forsøk igjen. Livet mitt er så dyrebart og det å få det tilbake er den mest fantastiske og vakreste pressangen jeg noen sinne har fått – og jeg kommer aldri til å få noe så fint igjen.
Det har vært en gave som har tatt tid å få ut fra gavepapiret. Den har vært godt innpakket, men det har for så vidt bare gjort åpningsprosessen spennende. Og denne… pressangen, denne greia, dette livet, alt, har jeg fått i løpet av året mitt her. Du og resten av menneskene her har vært med på å gi meg den.
Ord på ord på ord.
Nå som starten er ferdig, begynner fortsettelsen på veien videre – og den må jeg gå alene. Jeg kommer alltid til å ha ordene dine i hodet mitt. Du skulle bare visst hvor mange ganger jeg har sett for meg alle de samtalene og alle de vanlige frasene om ditten og datten i det jeg har stått ovenfor valg som har vært vanskelige. For eksempel alle de gangene jeg har tatt melk i et glass, blitt overmannet av spiseforstyrrelsens tyranni – tømt det ut i vasken, blitt usikker og gjort det samme om og om igjen. ”NEI ANNIKA. DU SKAL HA MELK I DET GLASSET OG DET SKAL IKKE VÆRE SKUMMET MELK. DET SKAL VÆRE VANLIG MELK. OG DU SKAL DRIKKE DET.”
Ja, og så har det endt med at jeg har tatt melk opp i glasset igjen og drukket det. Vel, jeg må jo innrømme at jeg ikke alltid har vært og fortsatt ikke er, til å glemme alle de lettere produktene, men jeg har i alle fall drukket 98% av melkeglassene mine. På sett og vis har jeg hørt på deg selv om du ikke har vært der fysisk. Bare tanken på det der strenge blikket som du har gitt meg både titt og ofte, har fått meg til å bøye hodet. Og nei, det er ikke tull. Jeg må si det er litt morsomt.
Den dag i dag, som jeg sa her om dagen, overrasker det meg fortsatt hvor enkel jeg egentlig har vært. Jeg har ikke utagert, ikke hylt, ikke skreket, ingenting. Jeg har selvfølgelig mine teorier om den saken, og en av dem er rett og slett måten du er på. Du har alltid hørt på det jeg har å si, til tross for at det ikke bestandig har vært så fornuftig og konstruktivt. Du har sett forskjell på meg og spiseforstyrrelsen min, og i motsetning til alle de fjollete menneskene jeg har møtt i løpet av de alt for lange årene i psykiatrien, har du ikke fokusert på alle de tingene som er galt med meg. Det å slippe og høre på smertefulle fraser som: ”du er kronisk deprimert. Du er håpløs. Du oppfyller kriteriene for den og den og den diagnosen. Du er ditt. Du er datt. Du er ekstremt destruktiv. Du er så vanskelig at jeg ikke vet om dette går lengre. Du er mørkets fyrste selv. Du er så flink så jeg fatter ikke at du kan drive deg selv til fordervelse. Du burde vært innesperret. Du kommer bare til å klare deg til oktober og så kommer du til å komme tilbake. Du kommer ikke til å greie det. Du dissosierer, det er det du gjør!” har gitt meg trygghet. I stedet for å ramse opp all elendigheten, har du hele tiden trodd på meg.
Og det hjelper. Det hjelper når noen tror, spesielt når man tviler på det selv.
Så. Takk. Takk for alle de anbefalningene som har flydd veggimellom og som jeg i blant har hatet fordi jeg egentlig alltid har visst at du vet best på enkelte områder, og fordi jeg ikke har hatt noen argumenter som er gode nok til å endre på det du hadde bestemt deg for. Det har nesten alltid endt opp med at jeg har gjort dem.
Takk for at du har vært så innmari, nesten ufyselig streng til tider og sparket meg hardt i baken. Det er akkurat det jeg har hatt behov for.
Takk for at du har tatt noen beslutninger og ikke gitt meg valgmuligheter. Takk for at du har tatt enkelte avgjørelser for meg da ambivalensen var så sterk at jeg ikke visste hva jeg egentlig ville. Takk for at du har sett meg for den jeg er og ikke bare de tingene jeg har prestert, gjort og fått til.
Og en ting til: Takk for de evinnelige diskusjonene, hoderisting og nikking - konkurransene våre når det kommer til næringsdrikkene. Takk for at du har, bokstavelig talt, prakket de på meg. De har riktignok vært en smertefull greie, men det har tross alt ført mange gode ting med seg. Uansett hvor mye jeg har hatet de der evinnelige Fresubin cocktailene, har jeg alltid visst at det bare er for mitt eget beste. Når alt kommer til alt ligger det ganske mye omsorg i den smørja der. Det har bare vært litt vanskelig å fokusere på det når frykten, gudene må vite hva den dreier seg om, er større enn så mye annet.
Jeg har lært så mye i løpet av dette året som har gått og selv om det har vært en smertefull prosess, sitter jeg igjen med kunnskap jeg ikke ville vært foruten. 2009 har vært det viktigste og det beste året i mitt hittil nittenårige liv. Takk. Nok en gang.
Du skal vite én ting: du er et helt fantastisk menneske.
Mange klemmer fra Annika
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Jeg er helt sikker på at det trillet tårer når hun leste dette,man kan ikke annet enn å bli rørt,til og med for oss som er utenforstående og leser dette her i bloggen din.
Du er et vakkert menneske Annika,du utgjør en forskjell <3
Jeg syns det var et voksent, rørende og modig brev. Hun blei nok glad for dette =)
Kjente et par tårer i øyenkroken!
Du er så flink med ord Annika!