jeg takler ikke stillheten, men jeg trenger den. stillheten som slår inn når jeg lukker øynene, roen som fyller huset når alle har gått til ro - den lydløse natten, den lydløse dagen - menneskene som er der uten ord er akkurat det jeg har behov for.
likevel må tomrommet og tomrommene fylles. med musikk, med ord, men tanker - for i det jeg skrur av lyden og slår av lyset, begynner et kappløp uten like. et maraton med en hastighet som de lubne beina mine ikke klarer å følge med på. lungene hiver etter oksygen, men jeg klarer ikke å trekke alt innover, klarer ikke å puste klart og minst av alt, minst av alt vil jeg tenke eller reflektere mer.

det er sånn det er, det er sånn det er å ha en hjerneaktivitet som alltid går på høygir, en tankegang på høyspenn, en oppslagstavle som ikke lar seg omjustere, et kaotisk arkiv uten system.

for øyeblikket er det ingenting å falle tilbake på.
"Whiskey lullaby" og Melissa Horns sanger går på repeat - selv den miste tone får meg til å gråte. det flommer over, det flommer over og jeg kan ikke stoppe det.

jeg er ikke såret, jeg kan ikke være det. for jeg forstår, jeg forstår så godt.
men jeg er trist. og bekymret. og håper at ordene snart kommer, ordene, ansiktet. selv om det er vanskelig å glemme nettene og timene, dagene der armene holdt rundt kroppen min.

men jeg forstår.
jeg gjør det.