14.februar publiserte jeg et innlegg om drømmen om å dra på pilegrimsreise som jeg har nevnt i blant og hvor nært jeg i år kanskje, kanskje kom til å være for å oppfylle den. Innlegget kan leses her. å spasere langs landeveiene i Spania er noe jeg har hatt lyst til siden 2009; en fantasi som jeg har båret på og som jeg tidlig lot pappa få bli en del av. heldigvis. ordene "hvis ingen vil gå sammen med meg, går jeg alene," har ramlet ut av munnen min - men med min selvinnsikt, vet jeg at det aldri vil bli en realitet. ikke før jeg er mer eller mindre angstfri. for ja, jeg har angst. det har jeg hatt siden jeg var syv år gammel, og denne intense frykten har strukket seg i det vide og det brede, og langt forbi det hinsidige.

men det er en annen historie.

i dag skal jeg skrive om sommerferien. sommer 2011. sommeren som jeg, i den verste krisefasen, aldri hadde trodd kom til å komme. enden på et skoleår jeg i begynnelsen var usikker på om jeg kom til å klare. men jeg klarer, til tross for at jeg ikke alltid mestrer. til tross for at jeg har fraværsdager, til tross for at jeg har sengedager og dager der jeg helst vil opphøre. dager der jeg ikke orker å komme meg opp fra senga eller sofaen, dager der det er fantastisk å ha en venn som heter Inger - en bestevenn som river opp døra til soverommet og åpner vinduet. "Herregud, det stinker her. har du hørt om å lufte? kle på deg. nå går vi på butikken."

i vinter ga pappa meg et ultimatum: "vi drar på pilegrimsreise hvis du klarer å fullføre skoleåret." da jeg var yngre; da jeg var superflinke Annika som alltid var på skolen, hun som karret seg av sted bortover skoleveien til Kvaløysletta Ungdomsskole med tårer sviende bak øyelokkene og bet tennene så hardt sammen at kjeven gikk ut av ledd, var det å gå på skole en selvfølge. men mens Annika ble sykere, ble ingenting tatt som det lengre. selv ikke livet. å leve var ingen selvfølge. å bli bedre var ingen selvfølge. tilværelsen vår var usikker. min usikre eksistens gjorde hele familielivet til en turbulent reise gjennom usikre landskap som jeg håper vi slipper å gå gjennom en gang til. det var en reise som vi gikk hver for oss. jeg fremst, bakerst, eller langt utenfor - blødende, haltende og gråtende, mens resten av familiemedlemmene prøvde å henge med på sin egen måte.

mine sykdommer var deres sykdommer. min smerte ble deres. mine lidelser i dag er fortsatt en del av dem. heldigvis i svakere grad - for selv om tilværelsen er usikker, selv om vi aldri vet hvordan ting blir, selv om alt kan bli snudd på hodet i løpet av et mikroskopisk sekund, er ting tryggere. noen ganger blinker varsellampene, noen ganger kan smerten være så tydelig i ord og handlinger. frykten vises. men ting er enklere. og det er det viktigste.

om jeg er i krise nå? nei. bare en nedtur. jeg har drevet meg selv for hardt. og plutselig ble holdepunktet revet bort. jeg står tomhendt tilbake og bærer ensomheten alene, uten muligheten for å fortelle alt sammenhengende til herr behandler. igjen. ikke en overraskelse.

uansett.
sommerferien!

skoleåret blir fullført. det er bare 28 dager igjen. om 26 dager befinner jeg meg på et hotell i Madrid. Om 25 dager sover jeg på et pilegrimsherberge i Astorga. Om 24 har jeg, pappa og lillesøster gått vår første 2 - 3 milsettappe og har funnet et oppholdssted i en by som jeg ikke kan navnet på.
det blir pilegrimsreise. flybillettene er bestilt. hotell i Madrid første natt er bestilt. hvordan ferden blir, hvordan veien kommer til å gå videre, vet jeg ikke. det spiller ingen rolle.

jeg trenger ferie. jeg trenger pause. jeg har behov for å komme meg bort.