Plutselig er jeg kaputt. Utmattelsen har slått meg som et slag midt i magen og jeg skjønner ikke hva som skjer.

Jeg står fortsatt uten behandling. Pappa kontaktet Bodø noen dager før jeg returnerte til Tromsø, og fikk naturligvis det flotte svaret: "siden hun er i Bergen, er hun ikke under oss lengre. Vi har ikke lengre ansvar for å gi noen form for oppfølging." Trivelig. Dessuten sa de, som sant er, at behandleren jeg hadde i Bergen, burde sendt en henvisning til Helse Nord for evigheter siden. Det er ikke meningen at det er jeg som skal fortelle, forklare, styre og ordne for å få autoriteter til å gjøre det som burde gjøres. Jeg er kanskje ikke helt på stasjonen som tenker slik, men jeg er fortsatt en pasient som har behov for hjelp, jeg oppfyller fortsatt ditten og datten i loven for psykisk helsevern og jeg er enda ambivalent, litt redd for å kreve noe og si absolutt alt akkurat som det er. Det er en grunn til at jeg trenger oppfølging og hjelp. Når man har vært alvorlig syk, vil noe av det som var der den gangen henge igjen selv om ting har blitt mye bedre. JA, alle testene, skjemaene, ditten og datten som må fylles ut forteller klart og tydelig at tankemønsteret mitt har blitt et tusentalls ganger bedre, men hverdagens kamper er harde og ting er enda vanskelig. I perioder verre enn andre. Sånn er det og jeg aksepterer det.

Men, som den aktive og bestemte mannen pappa er, uttrykte han en form for sinne og fikk tydelig frem hva han mente om den saken. Resultatet ble, heldigvis for meg, at behandleren min i Bergen skrev en henvisning i all hast og ba om at de skulle korte ned ventetiden. Jeg kan ikke sitte i 18 måneder (noe jeg fikk beskjed om sist sommer) og vente på å få en psykolog! Det er uforsvarlig.

Krysser fingrene for at det kommer et positivt svar om ikke alt for lenge. Uansett hvordan det blir, må jeg likevel starte på nytt nok en gang og det er og blir slitsomt å fortelle de samme greiene om og om igjen. Jeg må også starte jakten på en lege som kan noe og som ikke spør om hvordan jeg har det, mens jeg svarer nei og deretter bli fortalt: "hadebra, da. Jeg følger med journalen din." Joda, jeg har opplevd det også. Når alt kommer til alt, har jeg ikke ikke alltid vært så heldig med behandlerne mine. Men det er greit, for jeg har i det minste vært utrolig heldig som fikk komme til Capio, som fikk mulighet og motivasjon til å begynne på veien til å bli frisk. Og selv om psykiatrien ikke alltid har vært helt hurra, fikk jeg til slutt bli møtt på et sted der jeg ble sett, fortsått og hjulpet på den måten som passet meg best.

Egentlig har jeg lyst til å begynne i uttryksterapi. Kunstterapi. Jeg blir litt lei av å snakke hele tiden.

Men i dag, i dag er jeg lei meg. Det kommer nok helt sikkert på grunn av at jeg er så veldig sliten, for det er jo slik at når kroppen sier i fra at man må ta det rolig, blir den psykiske tilstanden heller ikke så bra. Jeg vet det. Men på dager som dette er det litt vanskelig å tenke på det.

Formen er skrekkelig.

Gårsdagen var heldigvis en flott dag. Jeg var på en dansetime på et av de nye treningssenterene, noe som var fantastisk. Det var godt å bruke kroppen for det den er verdt, og jeg er ansvarlig nok til å se når det er ansvarlig av meg å være i den typen aktivitet. I over et år hadde jeg treningsforbud, men det ble opphevet i mars sist år - jeg hadde kommet meg tilstrekkelig opp i vekt og kroppen min var utrustet nok til å kunne trene litt. Joda, jeg fikk riktignok ikke lov til å dra på de høyst elskede spinnetimene mine (for meg er det en slags motivasjon), men i bunn og grunn verken gjør det eller gjorde det noe. Jeg er ganske lat av natur og det er greit. Og heldigvis for meg, har jeg aldri hatt det store overtreningsproblemet. Da jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling i 2008 fikk jeg høre både et og annet av den fjollete daværende terapeuten min, som tidligere det året også hadde vært behandleren min da jeg var innlagt for alvorlig depresjon og diverse destruktive handlinger, at jeg var kronisk deprimert. Noe som er latterlig. For hvem forteller egentlig slik til en 17 åring, som egentlig ikke har stor tro på det å leve? Snakk om å ta håpet fra ei fortvilet og sliten jente som innbiller seg at hun er dømt til å ha det slik for evig og alltid.

Uansett. Denne terapeuten fortalte meg at jeg absolutt ikke var som andre anorektikere. Neida - siden jeg ikke hadde det store behovet for å bruke den korte tiden jeg fikk lov til å være utenfor, det jeg kalte galehuset bare for å gjøre det hele litt mer humoristisk, var jeg ikke helt "alvorlig" anorektisk og det til tross for at tilstanden min var skrekkelig. På den tiden var jeg forferdelig opptatt av at jeg ikke var menneskelig på noen måter og at jeg helt fint kunne leve uten noen form for ernæring. Jeg var tullete, men det blir man jo når man er syk. Takk og lov for at jeg i dag vet bedre!

Resultatet ble at jeg plutselig ordnet meg en slik årsavtale på treningssenteret. Jeg er klar over at det å være i litt fysisk aktivitet gjør meg i mye bedre humør og får meg til å føle meg bedre. Dessuten blir man veldig, veldig sliten av å ikke gjøre noen verdens ting. Så lenge jeg er i stand til å fokusere på gledene, fordelene med å være i litt fysisk aktivitet uten å la den idiotiske sykdommen få dominere av den grunn, kan jeg trygt gjøre det. På det området er jeg i alle fall i stand til å ta ansvar for mine egne handlinger. MEN jeg råder ingen til å drive med det, så lenge man ikke føler at man gjør det for sin egen del. Ikke fordi Elefantstemmen og de indre demonene dominerer og presser en til å gjøre det. Da går det fort galt.

Jaja. Akkurat nå venter jeg på den nye mobilen jeg plutselig bestilte, bare fordi jeg har lyst på en. Det er i alle fall noe.