Jeg er fryktelig, fryktelig sliten og hele kroppen min sender ut signaler i et forsøk på å fortelle meg: "Du må ta det litt rolig, Annika. Jeg trenger en pause." Problemet her er bare det at jeg dessverre ikke har store muligheten til å krype under dyna, tilbringe både ettermiddagen og kvelden i senga med laptopen på fanget og Heroes eller The sims surrende på skjermen. For det første har jeg pakket ned dyna i en litt for full søppelsekk, som jeg håper at Norwegian er villig til å ta med seg på lasset. Siden selskapet tar betaling for alt som er og litt til, regner jeg nesten med at de ikke blir spesielt trist av å få noen kroner ekstra i kassa. For det andre: pakking. Det er siste innspurt på den fronten og jeg har med meg så mye mer enn det jeg hadde trodd. Aner ikke hvordan jeg skal få med meg alt sammen - det kommer til å koste meg noen hundrelapper ekstra, men det må gå. Og for det tredje: det er den siste runden med avslutning, takk og farvel. I kveld er det nok en fest med enda en festmiddag - jeg blir sliten bare med tanken, men det skal gå det også. Nekter å la Elefantstemmen gjøre ting tristere enn det de kommer til å være. Det skal være vake; meningen er at alle skal være våken i hele natt og tilbringe den sammen, men det tviler jeg på at jeg orker. Har tross alt en lang reisevei i morgen og jeg har ikke lyst til å være helt kake.

For øyeblikket går det i skrive-hilsen-i-årboka, noe som ikke er så veldig morsomt. Underveis får jeg meg både en og annen overraskelse: det er flere av elevene på skolen som leser og har lest bloggen min, mennesker jeg ikke trodde visste om problemet og det som er vanskelig, vet både ett og annet. Det er både fint og rart på samme tid.
Ja. Det blir godt å få sendt bagasjen og meg selv nordover, men fryktelig rart å forlate Hylkje.