Ja, og så var jeg tilbake i gamle, kjente trakter. Hjemme i Tromsø hos mamma og pappa; velplassert i den sorte, vanlige skinnsofaen i stua og jeg har inntatt den vanlige jeg-er-hjemme-og-aner-ikke-hva-jeg-skal-bruke-tiden-til stillinga som i hovedsak består i å ligge langflat med laptopen på fanget mens jeg trykker meg frem og tilbake fra den ene internettsiden til den andre. Jeg har riktignok ikke vært hjemme i mer enn noen timer, men likevel kjenner jeg hvordan den konstante hungeren etter noe vokser og gror. Bare tanken på mangelen av planer, noe som for så vidt egentlig er bra for meg, gjør meg en smule tullerusk. Som den rastløse sjelen jeg er, brukte jeg omentrent hele flyreisen hjem på å finne ut HVA JEG I ALLE DAGER SKAL GJØRE NÅ. Jeg kom ikke frem til noe. 

For øyeblikket er jeg både psykisk og fysisk sliten. Gårsdagen var fryktelig lang - den startet tidlig og fortsatte til jeg tok en bitteliten blund på øyet et eller annet sted mellom 03 og 04 i natt. Klokken seks var det opp igjen og som en siste farvel til Hylkje, trasket jeg, Eirin og et par andre en liten tur før verden utenfor folkehøgskole-bobla våknet til liv.  

Sist lørdag, da vi hadde den avslutningsfesten med foreldre og greier, tenkte jeg at jeg egentlig bare burde dratt tilbake til Tromsø sammen med mamma og lillesøster. Bare fordi avslutninger, farvel og takk for nå - er noe av det verste jeg vet. Det gjør alltid fryktelig vondt å si hadet til mennesker man har knyttet sterke bånd til, men det hjelper i alle fall litt å tenke at den sorgen man føler ikke er av det vonde.

Jeg er usikker på om det har gått opp for meg at jeg ikke skal tilbake til skolen som elev mer, for akkurat nå føler jeg egentlig ingen verdens ting. Alt er så rart.