NARVESEN - Flesland (Bergen flyplass), torsdag 13.mai.
Jeg har fryktelig dårlig tid, har betalt over 450 kr ekstra for å få med meg en sort søppelsekk som jeg stappet med alt jeg ikke fikk plass til i de to koffertene mine, er stresset, alt for varm og sliten. Siden det er tid for lunsj, velger jeg å trosse den brutale, litt for velinnbygde stressklokka som raser avsted i takt med pulsen og forsvinner inn på Narvesen for å raske med meg både det ene og det andre - livets nødvendigheter. Outfiten er det ingenting å si på: hettegenser med Åsane - logo, klær på halv åtte, usminket og ryggsekk. Jeg ser omentrent ut som jeg føler meg, men smører på et mer eller mindre overbevisende smil i det jeg stiller meg ved kassa for å betale det jeg har rasket med meg på måfå.

"... Kan jeg ta ut 370 kr???" spør jeg, mens jeg ser rundt meg i øst og vest for å forsikre meg om at jeg har fått med meg alt.
"370 kr? Det skal gå greit," sier mannen i kassa - noe som opplagt ikke var så veldig okei, siden han begynte å surre noe veldig mens han dro frem en kalkulator og satte i gang med en langtrekkelig prosess med å trykke inn både det ene og det andre.
"JA! Og du! Jeg må ha en Nick & Johnny også."  Så klart. Jeg har ikke selvdisiplin eller lyst nok til å slutte å snuse, selv om jeg er drittlei hele greia, og jeg trasker fortsatt rundt, er stor i kjeften mens jeg passer på å forteller alle og enhver at jeg skal slutte for året er omme.

Det er her, ved det snus-punktet det blir noe krøll på linja. Mannen i kassa stopper hele trykke-inn-tall-på-kalkulatoren-for-å-finne-ut-hvor-mye-totalsummen-blir, ser på meg med store øyne før han forsvinner bort til det velkjente svarte skapet med store, hvite bokstaver på glassdøra som gjør det helt klart for alle hva som befunner seg i det.
"Snus? DU?" sier han. Jeg nikker. Smiler. Hehehe. Han ser på meg og kroppsspråket hans sier ett og annet om den tvilen han åpenbart har både for meg, denne nikotinen og ikke minst: antall år på jorda. For å få bekreftet hvor jeg står på aldersskalaen, bøyer mannen seg frem over disken, kikker på bankkortet som alt er plassert i terminalen og uttrykket i
"ER DU VIRKELIG 90-MODELL???" utbryter han. Jeg nikker igjen. Kjære gud, gi meg et sort hull i bakken. "Ja, jøss. Jeg er nok det."

Det lyser vantro på lang vei fra den andre siden av kassen. "Det er vel kanskje da man spør hva du gjør for å holde deg så bra?" Hehehehehe. Morsom, du altså. Hadde jeg vært førti, kanskje, da...
"Nei, si det." for å sette prikken over i'en, fortelle hele verden at jeg har det ustyrtelig morsomt og storkoser meg, ler jeg litt ekstra. He.He.He.
"Er jeg den eneste som lurer på det med alderen din?" spør han. Ro, ro, ro din båååt, ta din åre fatt!!!
"Nei, nei. Jeg gar ei lillesøster på fjorten år. I blant tror folk at hun er den eldste av oss."
                           
                                                                           *
Jeg synes ikke det er så rart at jeg har litt smålig komplekser for hvordan jeg ser ut i blant. Aldersmessig. Men den hendelsen med mannen på Narvesen, etset seg ikke så godt inn i hukommelsen som slike situasjoner gjerne gjør. Jeg møttte nemlig to kjekke engelskmenn(?) i køen ved skranken til Norwegian. To staute karer som lo av meg fordi jeg hadde så mye bagasje, humret av min manglende grasiøse evne til å manøvre to kofferter og en søppelsekk på en pen måte. De fortsatte å smile til meg resten av tiden på flyplassen, gliste til meg da vi gikk ombord på flyet og da jeg gikk ut av flyet en time senere, vinket de til og med farvel.
Det gjorde dagen noen hakk morsomere.