Dagene, tiden på folkehøgskolen virker uendelig langt unna, men likevel er det noe som mangler i livet mitt. Det er som om noen eller noe har vært innom, rasket med seg en viktig del av meg og forsvunnet av sted uten å gi beskjed. Mangelen på de vanlige rutinene, strukturen i hverdagen og det som er en del av det å arbeide, gå på skole eller hva det nå enn måtte være, er både irriterende og dominerende. Selv om det ikke er mange dager siden jeg kom tilbake til Tromsø, er dagene plutselig tomme og det til tross for at jeg gjør så godt jeg kan for å fylle dem med meningsfulle ting. Problemet er det at definisjonen min på mengsfullt tidsfordriv er noe annerledes enn det, ta mamma for et eksempel, er.
Det skal ikke mye til før ting virker ganske meningsløst, noe som er slitsomt og relativt deprimerende. Heldigvis kan jeg rette opp i det; finne frem kreativiteten, fantasien og kanskje hente frem ting jeg en gang pleide å like. Det store spørsmålet er som alltid: HVA. Det holder liksom ikke med å lese en bok - noe jeg ikke greier å gjøre så ofte, spille noen timer, sitte ved pianokrakken og gjøre et forsøk på å få et par musikkstykker til å høres riktige ut eller bake gullrotkake som mamma skal ha med seg et sted og trille noen boller med rosiner. Jeg er rastløs, har vanskeligheter med å slå meg til ro og ta dagene som de kommer, men det er ikke så enkelt som jeg skulle ønske det var. Jeg skriver opp enkle gjøremål som jeg prøver å få gjort i løpet av dagen, men alt sammen virker som et ork.

Og så har jeg jo det evinnelige styret med videregående, skolegang og alt det der. Det er riktignok bare mai, men vi har alt kommet til midten av måneden og sommeren går fryktelig fort. Høsten nærmer seg med stormskritt. Dessuten har det seg sånn at jeg plutselig har blitt usikker på hvor jeg egentlig vil være. I vinter hadde jeg noen øyeblikk der jeg hadde mest lyst til å gråte med tanken på skole, bosted og sånn, men det er opplagt at jeg må gjøre noe. I bunn og grunn liker jeg jo å gå på skole, jeg lengter etter å bruke hodet mitt igjen og da er det bare en ting å gjøre: komme i gang.
Når jeg tenker nærmere etter, finnes det flere fordeler både med å bli værende her i byen jeg egentlig ikke er så glad i og i Bergen. Og... er jeg egentlig klar for å starte på fulltid? Har jeg kommet dit at jeg kommer til å orke skoledager fra kl. 0800 til 15/16, 5 dager i uka? Jeg vet ikke. Jeg er så usikker og det er vanskelig å kjenne hva som er best for meg og hva jeg egentlig orker. Jeg har et stort ønske om at når jeg til høsten kommer i gang med skole igjen, kan være 100% tilstedeværende, delta, holde meg unna alle de fraværsdagene jeg har hatt tidligere og fullføre skoleåret. Ikke alltid jeg har like stor tro på meg selv og jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Man kan aldri vite.

Bergen er en flott by. En av de fineste jeg vet om og jeg stortrives der. Jeg har et sosialt nettverk, mennesker jeg setter pris på og uendelig med muligheter når det kommer til både det ene og det andre. Og så har vi jo Haukeland da, som tydeligvis skal ha et ganske greit tilbud for spiseforstyrrelser. Men så har det seg sånn at jeg ikke får plass der - det var i alle fall det eks-psykologen min sa uten å prøve engang. Joda, tilbudet er bedre enn her, men nå har jeg ingen psykolog der lengre og må nok en gang begynne på et nytt "behandlingsopplegg" fra høsten av. Dessuten er planen at jeg skal flytte sammen med Inger, noe jeg har sett frem til i en halv evighet og vel så det.

Men - det er mange men her. Mange. Tromsø har jeg fått langt opp i vranghalsen. Jeg hadde i alle fall det; det er her jeg har tilbrakt nesten alle de årene som har vært veldig vanskelig og jeg er redd for at steder, situasjoner og alt kan få meg til å havne tilbake i de gamle sporene mine. Men ting er annerledes nå og hvordan vet jeg at det kommer til å bli slik? Det går helt fint å være hjemme hos mamma og pappa, til tross for at det er HER jeg har hatt alle de uheldige mestringsstrategiene mine, det er i dette huset jeg har tilbrakt dager på dager med depresjoner, sulting og selvfordervelse. Ting er ikke slik lengre. Jeg er annerledes. Jeg har forandret meg. Livet mitt har forandret seg. Selv om jeg ikke har det store sosiale nettverket her lengre, har jeg i alle fall kommet meg ut av det miljøet som ikke var spesielt bra, kuttet ut destruktive vennskap og har det fine igjen. Det er rart, men det finnes tusenvis av mennesker rundt om kring og flere av dem er helt sikkert potensielle vennskap. Garantert. Jeg kommer ikke til å bo hjemme, men jeg har mamma og pappa her. Mamma og pappa som alltid kommer til å ha døren åpen, som passer på - selv om jeg er voksen, som vil at jeg skal spise middag her og ja. Sånne ting. Kanskje vil jeg til og med ha muligheten til å oppfylle et av de store ønskene mine med å komme i gang med ridningen igjen og kanskje, kanskje skrape sammen noe kroner til en liten hund. Jeg trenger noe å holde på med, noe annet å holde fokuset på enn meg selv.
Jada, jeg må gå på jakt etter en ny fastlege og en psykolog. Men uansett hvor jeg kommer til å befinne meg, må jeg likevel få tak i en ny behandler. Jeg må komme meg til en ernæringsfysiolog. Få råd, veiledning og oppfølging.

Herregud. For et rot.
Nei, jeg må få ut fingeren. Bestemme meg for hva jeg vil - noe som faktisk er en av de få tingene jeg MÅ gjøre, betale turen til Egypt og hva det nå enn måtte være. Jeg har lånt et par bøker på biblioteket med oppskrifter på teddybjørner, bestilt en pakke med diverse teddy-materiale fra panduro, og har bestemt meg for å komme meg ut, traske på pilates og yogatimer i løpet av uka som kommer. Meditasjon, sjelsrenselse og selv om det ikke alltid er bare bare å komme seg ut døra, vet jeg innerst inne at den typen fysisk aktivitet får meg til å føle meg et tusentalls ganger bedre.