I løpet av et par timer i går ettermiddag, faller ting plutselig litt på plass. Jeg snakket med mamma og pappa for å høre hva de hadde å si om bostedsproblemet mitt, skolestyret, tankekaos og alt det tullet som hører med når man vingler frem og tilbake og er fryktelig usikker på hva man egentlig vil. Kanskje det beste er at jeg blir her. Det virker tryggere, mer sikkert og muligens det beste alternativet på mange måter. Dessuten luftet sakbehandleren min muligheten til å ta opp noen fag på Frisvold privatgymas slik at jeg kan legge opp studieløpet akkurat slik det passer meg. I tillegg er det større sjanse for at de kan hjelpe med de utgiftene som hører med. Akkurat i dag virker det som det beste. Inger er også usikker på hva hun gjør til høsten og hvis hun forlater Bergen for et år, er det liten vits for meg å bli der. Fornuften forteller meg at hvis jeg skal bo så langt fra hjemstedet, kan jeg ikke bo alene. Det er greit å ha familien så nært slik at jeg har muligheten til å flytte hjem igjen hvis ting skulle bli vanskelig, og fortsatt fortsette på skolen. Jeg tror det blir sånn. Jeg tror det blir Tromsø. I alle fall for et år til og så kan jeg alltids se hva jeg har lyst til senere. Det viktigste er at jeg har det bra, kan føle at jeg mestrer noe (fullføre noen fag), fylle dagene med noe som er meningsfylt, ta opp noen gamle interesser og kanskje få en praksisplass i tillegg til skolen. Akkurat nå er det ikke så viktig hvordan det blir. En dag av gangen, små skritt, prøve, feile og fortsette på veien til å bli frisk. Jada, jeg skal fullføre videregående, men det viktigste av alt er det at jeg klarer å holde meg, jobber meg fremover til det som er min største drøm, det mest betydningfulle målet og får den livskvaliteten jeg drømmer om. Jeg er kanskje ikke alltid så positiv, men jeg er i alle fall realistisk. Håper det går.

Selv om det er litt hull i hodet og smålig teit, har jeg alt begynt å se etter valp. Jeg vet jeg klarer å passe på en.