onsdag
Tanker.
5/20/2009 08:47:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det er litt skummelt at jeg velger å fortelle dette til dere, men siden jeg alt fortalt så mange ting, gjør jeg det likevel. Hvis noen mener at dette er et upassende innlegg, vil jeg ha tilbakemeldinger på det - og så fjerner jeg det.
Noen dager før 20.mai 2008 publiserte jeg utdraget fra en sangtekst i denne bloggen:
Gonna break these chains around me
Gonna learn to fly again
May be hard, may be hard
But I'll do it
When I'm back on my feet again
Jeg var nødt til å høre på sangen I morges, som forøvrig heter “Break these chains”. Det var muligens det jeg håpet på i disse dagene som repeterte seg selv, for jeg visste at det var noe som var alvorlig feil når jeg fikk dårlig samvittighet av å tygge grønne salatblader med ketchup på. Det eneste som ikke passet inn i sangstrofene, var det at jeg slettes ikke var klar for å kjempe for meg selv. Jeg var ikke klar for å kjempe meg tilbake på mine egne bein, uansett hvor forferdelig livet var.
Tiden før 20.mai 2008, hadde jeg ikke tenkt så mye på dagen som kom til å komme, og dagen før, hadde jeg vært sammen med Merete. Den siste dagen vi tilbrakte tid sammen på mange mange måneder. Natten til denne dagen hadde jeg ikke sovet et minutt, og jeg sto opp klokken 0400 for å pakke siste rest.
På brevet sto det at legen ønsket at jeg skulle møte opp klokken 1000, og da jeg satt i stua tidligere på morningen, fikk jeg kalde føtter. Jeg hadde slettes ikke lyst til å sette meg i bilen sammen med mamma, og absolutt ikke lyst til å ramle inn dørene der jeg hadde tilbrakt tid en gang før. Den gang var det riktignok for noe helt annet, men likevel. Frykten for hva som kom til å skje med meg var større enn redselen for å ikke ha et liv som gikk an å leve, og den overgikk all fornuft og forstand.
”Jeg tror ikke jeg drar likevel,” mumlet jeg til mamma som i grunnen var glad for at jeg endelig skulle til et sted for å få den hjelpen jeg tilsynelatende trengte, for det er jo begrenset hvor mye man orker å se ens eget barn forsvinne i ingenting og en dag blir det rett og slett nok. ”Vi drar,” sa mamma. Ordene mine hadde ingenting av betydning, og innerst inne visste jeg at det ikke var JEG som sto for setningene som trillet ut av munnen min. Jeg var mer en robot enn et menneske; jeg var forstyrret matvrak og det var i grunnen alt.
I bilen på tur til stedet som jeg så fint kalte ”Galehuset” sa jeg ikke et eneste ord, for det var ingenting å si. Det var ingen ord som passet til det jeg følte, ingen ord som passet til noe som helst - og da holdt jeg like godt munnen igjen. Forseglet, låst.
I det jeg åpnet døren til det så kalte ”galehuset” med mamma på slep, møtte jeg på et menneske som presterte å si noe sånt som: ”Så fint å se deg igjen, Annika”. En setning som absolutt ikke passet seg og ord som skar seg inn i meg som en dolk. Jeg kunne like gjerne vært død.
Vi satt sammen på "familierommet" og ventet på menneskene som skulle plukke oss opp, før jeg ble tatt med til et rom sammen med flere skremmende mennesker som satt med notatblokkene sine og med papirer som skulle fylles ut. En såkalt inntakssamtale, en håpløs spørsmålsrunde som krevde svar, uttalelser jeg absolutt ikke hadde lyst til å formulere. Jeg nektet å ha mamma tilstedet, så jeg satt der, på en stol, apatisk, alene og forferdelig ensom.
Deretter begynte jeg å gråte. Jeg gråt da jeg ble presentert for teamet mitt, jeg gråt da et menneske sa at hun ville hjelpe meg med å bære byrden og de tunge dagene som ville komme, jeg gråt da mamma dro hjem, jeg gråt da et personal bar middagen inn på rommet mitt og da jeg pirket i grønnsakene, jeg gråt da jeg la meg i senga, gråt da jeg skrev i dagboken, gråt da det samme personalet som kom med middagen spurte om jeg ville hilse på resten av menneskene (noe jeg ikke ville) og jeg gråt da jeg lå i senga resten av kvelden. Jeg beveget meg ikke en millimeter annet enn da jeg tuslet på toalettet. Og jeg gråt meg i søvn, da jeg for første gang på månedsvis sluknet og sov en hel natt uten å våkne.
Jeg klarte ikke selv å se hvordan jeg så ut – og selv da jeg var dårligere i desember enn da, var jeg utrolig nok mer reflektert over min egen tilstand, enn det jeg var i mai. Jeg skjønte ikke, forsto ikke, og jeg ville absolutt ikke være der. Selv om jeg ikke klarte å bli så veldig mye friskere i løpet av de tre månedene, lærte jeg noe, noe som jeg tok med meg på veien – et par ting som gjorde det lettere for meg da jeg ankom Capio i januar.
Jeg er så glad for at den tiden er over. Jeg er så takknemmelig for at jeg har lært at det går an å komme seg igjennom det – og jeg har lovd meg selv; først av alt for min egen del – men også av hensyn til familien min, at jeg aldri skal falle tilbake dit. Det orker jeg rett og slett ikke.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
6 kommentarer:
fy faen så vondt å lese. og det er så utrolig rart at hun du skriver om er DEG. den samme sterke personen som jeg har vært så uendelig heldig å bli kjent med. du har kommet så jævelig (i mangel av sterkere ord) langt!! herregud du er helten min, Annika. Kjære, kjære Annika.
Orda forsvant fra meg,
legger igjen en klem og et takk for at du delte dette med oss <3
Utrolig sterkt, du er sterk. Jeg er helt målløs. Rett og slett. Jeg heier og heier. Jeg leser og beundrer. Du virker bare helt fantastisk.
TUSEN takk for at du delte dette <3 No fekk dagen min andre lunger å puste med.
Ved å halde ditt eige lys for deg sjølv på den måten du gjer, held du det samtidig for oss andre òg.
Jeg leser bloggen din Annika, selvom jeg ikke er noe særlig god på å kommentere. Men, jeg skal bli flinkere.
Du skriver så sterkt, og jeg får tårer i øynene av å lese innlegget ditt. Du vet virkelig hvordan du skal uttrykke deg. Heier på deg, og tenker på deg kjære.
Du har kommet så langt, er stolt av deg - stå på videre da du.