mandag
Litt motvind og hengemyr.
5/24/2010 01:58:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg står fast i den vanlige hengemyra som har en lei tendens til å følge etter meg uansett hvor jeg befinner meg i verden. Den er i større eller mindre grad, og jeg lyver ikke når jeg sier at den ikke alltid er med. Det er periodevis. Jeg er litt mer forsiktig nå enn det jeg har vært tidligere. Uansett: hengemyra er en usynlig bagasje, ofte med på lasset og det hender at den pakker seg ned av seg selv. Av og til glemmer jeg å sjekke etter før jeg smeller på lokket til kofferten, eller drar igjen glidelåsen på bagen – avhengig av hva jeg har pakket sakene mine i. Når ting er sånn, siger hengemyra umerkbart ut av pikkpakket mitt og finner et eller annet sted der det nesten er sikkert at jeg kommer til å sette føttene mine. Hengemyra er utspekulert. Den vet. Og jeg, jeg lar meg lure. Gang på gang glemmer jeg at den fortsatt eksisterer, at den fortsatt følger etter meg og resultatet av det er selvfølgelig ignorering av tingenes tilstand, benektelse for hvordan ting er og nedgraving av fornuften. Jeg glemmer å sjekke etter. Jeg lukker øynene for blinkende varsellamper, men de mørke brillene som sløret til blikket mitt i årevis, har heldigvis lysnet med tiden.
Men, så har det seg sånn at jeg bestemte meg for å ta en spasertur. Grunn: jeg vet at jeg som regel føler meg litt bedre når jeg har vært utenfor døren, fått litt frisk luft og fine impulser fra miljøet rundt. Vel. Det hender at jeg ser bort fra at årsakene kan være fullstendig feil. Gal. Idiotisk. Jeg tenker ikke på at tankene kanskje ikke er like heldige, glemmer av å ta en ekstra titt på hva det egentlig er for noe og trasker av sted uten mål og mening. Det er årsaken til at jeg havnet i hengemyra denne gangen. Jeg åpnet ytterdøren, trasket av sted i stormen utenfor og jo da, jeg er vant til å stå i stormen og tilbringe tid på slagmarken. Det er ikke noe nytt. Jada. Smart som jeg var og er, sjekket jeg ikke værvarselet før jeg forlot de trygge rammene hjemme og bega meg ut på en tur som ble litt lengre enn jeg hadde forberedt meg på. Kanskje hadde jeg ikke tenkt noe som helst, bare gått ut uten å tenke meg om. Akkurat sånn som man glemmer å se seg for når man går over gaten. Og det til tross for at det er noe av det første man lærer når man er liten og skal begynne å være ute i trafikken. Det kan være svært farlig. Man kan risikere å bli påkjørt.
Siden jeg ikke hadde sjekket hvordan det sto til med været, hadde jeg også glemt å ta en ekstra titt på fjellvettreglene. Vanligvis er det ikke nødvendig å gjøre det når man bare skal ferdes langs en liten sti i skogen som ligger nært boligfeltet eller lignende, men i perioder kan det være lurt likevel. Noen ganger er det greit å ta enkelte forhåndsregler for å sikre seg selv, for det hender faktisk at man glemmer hva som står i regelverket. I bunn og grunn skal det ganske mye til, men det skjer likevel. Man kan ikke forutse alt.
Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte på, kanskje var det noe slikt som ofte ramler ned i hodet mitt: ”Ja, ja. Så sjekket jeg det ikke, men det pleier aldri å skje noe likevel. Jeg klarer meg alltid.” Så jeg kastet meg ut i det til tross for at jeg hadde følelsen på at jeg burde gå tilbake. Neida, neida.
Ja, og så havnet jeg her da. I hengemyra; det litt for velkjente gjørmehullet som jeg egentlig har lært meg å styre unna. Jeg har jo det. Først kavet jeg rundt; trampet frem og tilbake, peivet med armene, vred på meg og prøvde på håpløse forsøk på å komme meg ut. Men, om man klarer å havne på midten av dritten, er det ganske langt inn til fast jord. Og man kan drukne. Som med så mange andre ting, kan man det. Det går an. Etter alt styret og forsøkene på å komme meg opp igjen, forsto jeg at det ikke nyttet. En ting husket jeg i alle fall på: i blant kan det greit å stå stille. Jo mer jeg kaver, beveger på meg fordi jeg tror at det er smart, kan det fort hende at jeg synker dypere. Det vil jeg ikke. Nei takk.
Motvinden blåser meg i ansiktet. Storm. Uvær. Orkan. Men jeg skal stå her. Det er ikke noe annet alternativ enn å gjøre det; bli værende, stå stille og skrike høyt, selv om det er litt skjærende å høre sin egen stemme, er det nødvendig. Sier man i fra, vil det komme hjelp. Den er der. Jeg vet at noen kommer, kaster ut et tau og hjelper meg med å komme opp. Jo da, jeg må sparke fra selv, men det klarer jeg. Jeg trenger bare den håndsutrekningen. Det kommer til å gå bra.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Man lærer og feiler,lærer og feiler. Men man lærer.Den verste feilen vi kan gjøre er å ikke prøve igjen. Å ikke gi opp etter et eller to forsøk. Man må reise seg etter fall,tåle å stå i stormen. Og ikke minst klare å tenke over at det er hjelp å få.
<3
Du ER flink! Og eg veit at du vil gjere det som er rett. Så er det opp til den med den rette handa å strekke den ut til deg, for den SKAL du ha :)