Tikk. Takk. Tikk. Takk. Åtte, ni, ti. Elleve, tolv, to. Tre, fire, fem, seks, syv, åtte - igjen, ni - igjen, ti, elleve. Tolv. "Hva om jeg bare... sier opp alt det her, pakker sakene mine og drar på backpacking i verden? Bare sånn, for å finne meg selv?" Jeg vandrer hvileløst frem og tilbake i stua, ser ut vinduet, betrakter den kalde nordavinden som river i trærne og sukker høylytt fordi de fine dagene vi hadde i forrige uke er over.  Ja, ja, så det var de tjue gradene da. Ikke hverdagskost her i mai, og man vet aldri når været blir slikt igjen. Det er sånn det er her i Nord.
"Annika. Jeg tror ikke du finner deg selv med å reise av sted," sier mamma, "det går nok ikke."
Nei, kanskje ikke. For jeg må alltid være med uansett hvor jeg drar. Alle delene av meg blir med på lasset. Selv de bitene jeg ikke kan fordra, følger med. Jeg kan ikke dra fra det jeg ikke vil ha, la det bli igjen her og håpe på at det forsvinner helt av seg selv. Uansett hvor mye jeg ønsker det, går det ikke. På vinduet på ungdomspsykiatrisk hadde noen skrevet noe sånt som:"Du kan løpe hvor du vil, men ikke fra deg selv," i glassmaling. Det er sant.

De evinnelige blikkene på klokka begynner å irritere meg. Jeg er inne i en slik "sjekk-klokka-hele-tiden" fase, en av disse der jeg er besatt på at tiden skal gå og av og til virker det som den står stille. Bom fast. I Pilgrimsreisen har Paulo Coelho skrevet noe om tiden og overfokus på den. Desto mer man ser på klokka, følger med tiden, desto saktere går den. Jeg merker det, jeg også. På dager der jeg ikke sjekker viserne på armbåndsuret hvert femte minutt, flyr tiden av steed og plutselig, uten at jeg tenker over det, er det kveld igjen. Men nå, nå er jeg ikke der. Nå sitter jeg stille, ser på den forbaskede klokka og venter. Venter på Gudene-må-vite hva, akkurat på samme måte som jeg har gjort så mange ganger i løpet av livet mitt. Venter, venter, venter. Jeg venter på lunsjtid. På postmannen - tid. På mellommåltid. På middagstid. På kveldsmat - tid. Jeg venter på svar fra NAV, innkalling til et nytt møte med dem, slik at vi kan ordne opp i det skolestyret og bosteds-kaoset. Jeg venter på mobilen min. Jeg venter på svar og tilbakemelding fra Bodø eller VOP her i Tromsø. Aner ikke når det kommer. Jeg venter på tannlegetimen min på mandag. På treningstimer. Jeg venter på den 13.juni og turen til Egypt. Jeg venter på friheten. Jeg venter på det og alle de andre tingene jeg ikke vet noe om. Lengsel. Etter noe.