"Det er problemet med en hjerne:

Av og til tenker den mer enn man vil at den skal tenke." 

- Skrellingene/ Terry Pratchet

Jeg vet ikke, jeg. Jeg har vært hjemme i 14 dager, 14 lange dager og jeg kan nesten ikke skille dem fra hverandre. Men de går. Heldigvis. Det er merkelig å ha så mye tid uten noen konkrete planer for hva man skal gjøre med alle timene som snegler seg av sted. Desto mindre jeg gjør, jo mindre får jeg lyst til å gjøre noe også. Jeg savner den strukturen man har når man jobber eller går på skole; savner å måtte være et sted til et bestemt tidspunkt, ha diverse gjøremål og annet å holde fingrene i. Pappa har riktignok tildelt meg den o'store planlegge-og-lage-middag oppgaven, men det blir ikke helt det samme. Ikke i det hele tatt.

Mye dødtid, fører også til mye tanketid. Siden hele familien min jobber/går på skole, noe de gjenværende vennene mine her også gjør, tilbringer jeg store deler av dagene sammen med meg selv og demonene, når de finner det for godt å komme innom. Når sant skal sies, er det ikke alltid like trivelig. Men foreløpig går det i grunnen bedre enn jeg hadde trodd: ting var ikke noe spesielt bra før jeg sluttet på skolen tidligere i mai, og jeg var redd for at alt kom til å gå strake veien og rett vest i det jeg begynte å være alene. Med meg selv. Selv om alt ikke er flott, er det i alle fall veldig positivt at ting fortsatt går. Det går. Jeg får til.  Tross alt.