Det er en sånn dag. En fargerik. Det var i alle fall en slik dag på begynnelsen; alt fra de første minuttene jeg var våken og i løpet av de første timene. Om det fortsatt er sånn, vet jeg ikke enda. Jeg må kjenne på det.
Jeg vet at det er en av disse nyanserte dagene når jeg svinser rundt i stua, lager brytebrød av ei oppskrift som tydeligvis skulle være god - og jeg har planer om å spise noe av den. Jeg vet at det er en en slik dag når jeg kjenner meg tildels opplagt og danser nedover veien til butikken, mens jeg synger høylytt og skjærende på My heart is yours, årets MGP sang av Didrik Solli - Tangen. Og det til tross for at jeg egentlig ikke synes den sangen er fantastisk og tviler på at Norge kommer til å vinne hele sulamitten med en slik ballade. Akkurat det spiller ingen rolle. Ingenting spiller noen stor rolle, ja, om man da ser bort fra at jeg, akkurat der og da, er tilstedeværende og levende. Livet er fint. Ting er okei.

Men så blir det tid for lunsj. Det er ikke et stort problem og ikke noe av det vanskeligste jeg vet. Selv om maten i blant blir litt sånn på halv åtte, greier jeg alltid å få i meg de fire hovedmåltidene i løpet av dagen, samt mellommåltidet. Det går greit. Noe annet er helt uakseptabelt. Det hjelper ikke på noen som helst måte å hoppe over måltidene og jada, motivasjonen er svingende, men jeg skal bli frisk. Uansett hvor lang tid det tar, uansett hvor mange ganger jeg faller, feiler og alt det der som hører med. Jeg skal bli frisk selv om det er vanskelig, en fulltidsjobb som kan være fryktelig slitsom og utmattende. Det kan være vanskelig, gjøre uhorvelig vondt og Elefantstemmen kan rive meg i håret så mye den bare vil - jeg gir ikke opp av den grunn. Det nekter jeg. Gir jeg opp og slenger inn årene, er det en ny runde med reernæring og den dritten, noe jeg virkelig ikke orker. Jeg gjør så godt jeg kan for å forhindre det. Jeg vil ikke gjøre det en gang til. Som mamma samt andre sier: "en ny innleggelse er ikke verdens undergang. Av og til trenger man det." Det er sant, men jeg har ikke lyst til det. Og når det er sånn, kan man ikke gjøre noe annet enn å kjempe. Gir man opp, blir man som regel tauet inn før eller siden.

Ja. Uansett... i perioder har jeg slitt med noen irriterende svimmelanfall. Hva det kommer av er uvisst, det kan være alt fra stress til gudene må vite hva og det var nettopp det som skjedde når klokka ble tid-for- lunsj. Når det skjer er det ikke så mye annet å gjøre enn og innta sofaen, selv om det er det kjedeligste jeg vet.

I går fikk jeg forresten brev fra inntakskontoret og fylkeskommunen. De bekreftet at jeg hadde fått plass på den skolen jeg søkte på i Bergen, noe jeg alt hadde fått beskjed om en dag tidligere. Jeg har alt sagt fra meg den muligheten og jeg angrer ikke. Det føles bra. Likevel var jeg bittelitt skuffet for at disse to brevene dreide seg om plass på en videregående skole i Bergen. Det er kanskje litt teit, men jeg ønsket intenst at konvoluttene inneholdt en eller annen innkalling til en av disse samtalene man må gå igjennom før man får tildelt en behandler på de psykiatriske poliklinikkene. Jeg venter. Lite gøy. Før eller siden kommer det; jeg er som vanlig redd for å få avslag men jeg krysser fingrene for at jeg får en type oppfølging.

En halvtime, en time og en dag av gangen. Usikkerheten for alt som måtte være og er, er noe skremmende men det er vel slik det er. Jeg må lære meg å leve med det.