I hele vinter har jeg gått rundt og tenkt på høsten som kommer. Det hele har kvernet i hodet mitt, jeg har vinglet frem og tilbake - og selv om jeg vet at jeg har lyst til å gå på skole, er klar over at det vil være fornuftig og bra, har det vært dager der jeg har hatt mest lyst til å gi opp alt sammen. "Det kommer aldri i verden til å gå uansett," tenkte jeg. Negative tanker som dukker opp nå og da på grunn av at jeg alt har sluttet to ganger, og i slike perioder tviler jeg fryktelig mye på meg selv.
Da jeg avsluttet på folkehøgskolen for nesten to uker siden og returnerte til Tromsø, begynte jeg igjen å lure på hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg var og er fortsatt usikker på hva som vil være det beste, men alt i løpet av de første dagene kom jeg frem til at jeg skal bli værende i Tromsø. I ett år til. Jeg er skeptisk, men jeg skal gi det et forsøk. Jeg skal prøve og hvis det ikke blir noe særlig, kan jeg flytte igjen til neste år. Akkurat nå virker det som det mest fornuftige. Uansett hvor lyst jeg har til å være i Bergen, forteller hodet og hjertet mitt meg at jeg burde bli. Det er mange grunner. NAV. Familie. Dessuten er det enklere å ordne opp i ting og tang i slike sammenhenger når jeg er litt nærmere.

Tidligere i vinter skrev den daværende psykologen min en slags bekreftelse og pappa skriblet ned en søknad som ble sendt til Tromsø fylkeskommune, slik at jeg, hvis det ble vedtatt, kunne få en så kalt "gjesteplass" i Bergen og kunne fortsette på den vanlige, kommunale videregående skolen der. Slike vedtak tar tid. Lang tid. Det er dager, uker og måneder med venting - og jeg trasker i alle fall alltid rundt i ventemodus mens jeg sjekker postkassa hundre og ørten gang i uka.
Det har seg sånn: I går fikk pappa mail fra fylkeskommunen, og det morsomme er at søknaden min faktisk har kommet igjennom. Alle disse etatene og hva det nå enn måtte være, har sagt ja til å gi meg en gjesteplass i Bergen. Ja, det er vel og bra. Men nå har det nok en gang blitt endring i planene som egentlig ikke er planer, og jeg skal ikke bo på Vestlandet likevel.

Ting er kaotiske, det er rot i systemet som aldri er i orden, jeg føler jeg står litt på halv åtte og vingler på kanten, balansekunsten er vanskelig når lina er tynn, men her gjelder det å ta en dag av gangen. En dag av gangen.