torsdag
Skoledag nr.4
8/21/2008 04:29:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det må jo sies at skoledag nummer 4. var et par ganger bedre enn de tre første. Jeg overlevde utrolig nok den fabelaktige prøven vi hadde i dag - verden står fortsatt, selv om jeg ikke kunne noe som helst. HELDIGVIS er jeg ikke den eneste som var ganske blank i hodet når det gjelder mange av de tingene vi hadde om.
Jeg skriblet bare ned noe tull, og leverte det inn, og så får det bare gå som det går. Ikke så mye annet man kan gjøre med det.
Vi har fått skolebøkene våre. De virker i grunnen ikke så kjedelige, og stoffet er jo spennende - så selv om det kommer til å bli et mareritt å lese alt det der - er det jo tross alt noe jeg interesserer meg litt for, så... jeg HÅPER at jeg overlever. Det eneste store problemet nå er at jeg har nesten 0 kr på kontoen, men heldigvis kommer mamma og Sandra i morgen, og da satser jeg på at min kjære mamma kanskje har noen kroner å avse, i alle fall litt mat å handle til meg. Ellers blir det sulting her, og det blir jo litt synd av mange grunner.
Mange fritimer i dag, og en lærling fra UNN Narvik var innom for å fortelle oss om hvordan det er, og vi fikk litt informasjon om hospiteringen som skal skje allerede i oktober. Det er meningen at jeg skal være i Tromsø, MEN for å være helt ærlig, frister det veldig å ordne sånn at jeg kan dra til Oslo og være de to ukene der. Læreren min snakket om at skolen muligens dekker utgiftene på reise og sånn, og da er det jo ikke så mye å tape? Jeg har jo ikke så alt for lyst til å være i Tromsø mer enn av og til, og jeg vet ikke om jeg vil takle å bo to - tre uker hjemme.
Så. Nå har jeg akkurat spist wok til middag, og sitter med beina slengt på bordet. Håvard og Marie kommer på besøk litt senere, og vi skal se film og litt forskjellig. Det blir koselig tror jeg, og i bunn og grunn burde jeg egentlig gå en tur til byen bare for å bevege meg litt, sånn at jeg ikke sitter her i ro og blir overvektig.
Annika, ja.
Jeg skriblet bare ned noe tull, og leverte det inn, og så får det bare gå som det går. Ikke så mye annet man kan gjøre med det.
Vi har fått skolebøkene våre. De virker i grunnen ikke så kjedelige, og stoffet er jo spennende - så selv om det kommer til å bli et mareritt å lese alt det der - er det jo tross alt noe jeg interesserer meg litt for, så... jeg HÅPER at jeg overlever. Det eneste store problemet nå er at jeg har nesten 0 kr på kontoen, men heldigvis kommer mamma og Sandra i morgen, og da satser jeg på at min kjære mamma kanskje har noen kroner å avse, i alle fall litt mat å handle til meg. Ellers blir det sulting her, og det blir jo litt synd av mange grunner.
Mange fritimer i dag, og en lærling fra UNN Narvik var innom for å fortelle oss om hvordan det er, og vi fikk litt informasjon om hospiteringen som skal skje allerede i oktober. Det er meningen at jeg skal være i Tromsø, MEN for å være helt ærlig, frister det veldig å ordne sånn at jeg kan dra til Oslo og være de to ukene der. Læreren min snakket om at skolen muligens dekker utgiftene på reise og sånn, og da er det jo ikke så mye å tape? Jeg har jo ikke så alt for lyst til å være i Tromsø mer enn av og til, og jeg vet ikke om jeg vil takle å bo to - tre uker hjemme.
Så. Nå har jeg akkurat spist wok til middag, og sitter med beina slengt på bordet. Håvard og Marie kommer på besøk litt senere, og vi skal se film og litt forskjellig. Det blir koselig tror jeg, og i bunn og grunn burde jeg egentlig gå en tur til byen bare for å bevege meg litt, sånn at jeg ikke sitter her i ro og blir overvektig.
Jeg hadde tenkt til å ta et bilde av Marie som spiste
sjokolademuffins til dessert i matpausen, MEN siden
hun har en teori om at hun så skrekkelig ut, ble det bilde av muffinsen
i stedet for. Kantina på Solhaugen er forresten skrekkelig
dårlig i forhold til Breivika.
Bokhaug og matpakke. Jeg har plutselig funnet ut hva det ordet er fornoe.
Annika, ja.
Etiketter:
onsdag
3.skoledag...
8/20/2008 10:30:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
...OG...
- Jeg er allerede klar for å si farvel til det meste.
- Jeg har funnet ut at jeg ikke kan en dritt om respirasjon eller sirkulasjon eller noe som helst. (takk til "sykdommer" og flotte lærere).
- Jeg har hatt gym, og jeg er virkelig virkelig dårlig i det meste som gjelder BEVEGELSE.
- Jeg har rundt hundre kroner på kontoen.
- Jeg kunne IKKE gledet meg mer til helga enn det jeg gjør nå.
Mamma og Sandra kommer på fredag, og neste helg skal jeg virkelig virkelig virkelig virkelig dra hjem en tur. Det er ikke det at det IKKE er okei å være her, for det er det - mennesker ringer, kommer på besøk og diverse, og jeg har nok mennesker å være sammen med hvis jeg vil. Det er bare det at jeg + meg + meg selv + alene + hybel + mat + herlighet + skole + søvn + altsammen = Hjertehjertehjerte.
Og egentlig burde jeg vel lest om respirasjon og hjertet, men jeg orker ikke. Vi har nemmelig kartleggingsprøve i morgen, og jeg kan ikke en dritt! :D HALLELUJAAAA.
I morgen skal Marie komme å spise middag sammen med meg, og på fredag kommer Helle innom en tur. Det blir i alle fall litt greit.
Onsdag, ja.
8/20/2008 08:14:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Onsdag. Det er den store gymdagen i dag! Og.. jeg har nesten ikke ord for hvor fabelaktig og fantastisk dette er. Okei, jeg vet jo at gym i og seg ikke er så alt for ille, men
jeg kan ikke for det - for jeg gruer meg noe helt forferdelig. Løpe tulling rundt om kring, fryse ihjel og andre ting som er skrekkelig morsomt.
Vi begynner klokken ti over ni i dag, så jeg har hatt kjempegod tid til å
spise frokost, ornde matpakke, koke kaffe, dusje og diverse.
Jeg har ikke så veldig lyst til å dra på skolen i dag. Det frister veldig å krype tilbake under dyna, trekke ned rullegardinene og ønske verden "Good Night and good luck".
Uansett. I dag begynner Karianne, Inger, Merete og Silje på skolen (og resten av Troms-folket), og jeg kan jo ikke annetenn å ønske alle sammen en fabelaktig dag på de utrolige bygningene sammen med alle de flotte menneskene. *host*
neida. jeg skal bite tennene sammen, ta med meg veska og trø på skolen snart. Wish me luck.
Og dessuten kommer Anders på besøk i dag! Vi skal se film. Det blir fint, for det er veldig lenge siden jeg har sett ham.
Fine ting i dag:
Simkortet til den nye mobilen min er aktivert, så jeg kan sende så mange SMS jeg vil i to måneder.
Det er to dager til helg.
Vi begynner 0910 og er feridg 1330. Kort dag!
God tid på morningen.
tirsdag
Skolestart og hybelliv.
8/19/2008 05:23:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jada, jeg vet at jeg ikke har skrevet på noen dager - men jeg har vært uten nett siden jeg kom hit til storbyen, noe som faktisk har vært helt okei. Jeg må ærlig innrømme at jeg trives uten nett, fordi det er en sånn stor tidssluker og stjeler så enormt mye tid. Ikke at jeg har så mye å gjøre enda, men likevel.
Jo. Jeg er på plass i Narvik, har flyttet inn i hybelleiligheta mi, begynt på skolen og hele pakka. Og poof, plutselig har jeg blitt voksen også: det er i alle fall det det står på papirene mine fra legen. Jeg vet ikke om jeg liker det så veldig godt.
Ting er veldig annerledes her. Skolen jeg går på har bare 240 elever ca, og det er rart - spesielt med tanken på at det er 700 - 800 elever på breivika. SÅ... planen min om å bli usynlig kommer nok neppe til å fungere så veldig bra som jeg hadde håpet.
Klassen min virker ok. Vi er femten elever; to gutter og tretten jenter, og lærerne er veldig flinke til å fortelle oss hvor forferdelig tungt dette året kommer til å bli. Vel. Jeg tviler i grunnen ikke, og det hjelper jo SÅ mye at jeg er FORFERDELIG motivert til dette skoleåret.
I morgen starter vi allerede med gym, og jeg kunne ikke kost meg mer. Gym må jo definitivt være det beste faget i hele verden, og dessuten... har vi prøve i anotomi og fysiologi på torsdag. Smil!
Ellers har det gått veldig i ett, og jeg har ikke rukket å være alene så veldig lenge. Inger har vært her, Sandra har vært her og til helga kommer mamma og Sandra. Det er i grunnen ikke så verst, for det er ikke så koselig å være helt alene.
Jo. Jeg er på plass i Narvik, har flyttet inn i hybelleiligheta mi, begynt på skolen og hele pakka. Og poof, plutselig har jeg blitt voksen også: det er i alle fall det det står på papirene mine fra legen. Jeg vet ikke om jeg liker det så veldig godt.
Ting er veldig annerledes her. Skolen jeg går på har bare 240 elever ca, og det er rart - spesielt med tanken på at det er 700 - 800 elever på breivika. SÅ... planen min om å bli usynlig kommer nok neppe til å fungere så veldig bra som jeg hadde håpet.
Klassen min virker ok. Vi er femten elever; to gutter og tretten jenter, og lærerne er veldig flinke til å fortelle oss hvor forferdelig tungt dette året kommer til å bli. Vel. Jeg tviler i grunnen ikke, og det hjelper jo SÅ mye at jeg er FORFERDELIG motivert til dette skoleåret.
I morgen starter vi allerede med gym, og jeg kunne ikke kost meg mer. Gym må jo definitivt være det beste faget i hele verden, og dessuten... har vi prøve i anotomi og fysiologi på torsdag. Smil!
Ellers har det gått veldig i ett, og jeg har ikke rukket å være alene så veldig lenge. Inger har vært her, Sandra har vært her og til helga kommer mamma og Sandra. Det er i grunnen ikke så verst, for det er ikke så koselig å være helt alene.
Inger er på sydenferie, og overbevist om at alle veier
fører til Narvik.
Fine kirka som ringer hver dag klokken åtte.
I gamle dager ble den brukt som et varsel
på at det var kveld, og at barna måtte komme hjem
for å legge seg.
På torget er det en ensom liten mann. Jeg måtte gi ham en klem.
Inger og jeg tok fjellheisen opp. Strålende utsikt.
Mat må man ha.
leilighet
onsdag
Ballerinakake
8/13/2008 09:51:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Og, ja, jeg måtte jo selvfølgelig bare bake ei kake - som en sånn siste greie før jeg flytter hjemmefra. Sandra og jeg smidde sammen denne lekre greia her - den ser litt småshabby ut, men jeg tror den falt i smak.
Annika og Sandras ballerina - kake.
ingredienser:
125 g smør
4 dl sukker
2 ts vaniljeessens (kan også være vaniljesukker. Fungerer like godt det.)
2 store egg
2,5 ts bakepulver
6 dl hvetemel
3 dl melk
fyll:
1 pk. Ballerinakjeks.
100 g kokesjokolade/melkesjokolade
40 g hvetemel
60 g smeltet smør
Slik gjør du:
-Pisk smør og sukker sammen til en myk smørkrem. Deretter pisker du inn vaniljeessensen/sukkeret og eggene (ta ett om gangen). Sikt sammen hvetemel og bakepulver, og ha det i deigen vekselsvis med melken.
-Hakk opp kjeksen og sjokoladen i biter, og bland det med mel og smeltet smør.
-Ha i halvparten av deigen i en rund form, og ha på 3/4 av kjeksblandingen. Ha resten av deigen over kjekstingen, og ha siste rest av kjeksblandingen på toppen av kaka.
- Kaka skal steikes på 175 grader nederst i ovnen i... ca. 45 - 60 minutter. Avkjøl, og ta den ut av formen når den er helt kald.
Siste dag.
8/13/2008 09:29:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg er allerede lei av å flytte. Neida, det er ikke fordi jeg har flyttet så forferdelig mange ganger i løpet av livet mitt, og det er ikke fordi jeg ikke vil flytte – for det vil jeg. Det er bare det at det er så skrekkelig mange ting som må på plass før jeg kan slenge alle tingene mine i den lilla/blå bilen vår og dra av sted. Det ser ut som om tredje verdenskrig har brutt ut på rommet mitt: cd – er flyter overalt, klær ligger i store hauger og jo da, kjellerstua ser enda bedre ut. Fullt av kasser og esker og ditten og datten, og jeg føler at jeg aldri kommer til å komme i mål. Her har jeg drevet og pakket opp og ned rom siden mai, og jeg er sliten og lei av det. Jeg har lyst til å slå meg til ro.
”Jaja, Annika, men kroppen din er jo så nedbrutt, så det er kanskje ikke så rart. Dessuten er kroppen din fortsatt i rehabiliteringsfasen, og det vil den nok være lenge,” sa mamma til meg. JADA. Jeg vet at hun har rett, men likevel. Det er flaut. Så her er det bare en ting å gjøre: trene. Bygge opp musklene igjen, bevege seg, og ja, jeg vet at det kommer til å bli et helvete, men det får så være. Det gjør jo ikke akkurat noe å ha et par muskler som fungerer.
Men altså. I morgen er den store dagen. Jeg flytter!
Det er lenge siden jeg har vært så sosial og så aktiv som det jeg har vært de siste dagene. Kanskje ikke så rart med tanke på at jeg har sittet stille i omentrent tre måneder, men jeg blir virkelig overrasket over hvor lite det skal til før jeg blir kjempesliten. Et par timer i byen, og jeg er fullstendig kaputt. I går var jeg på SATS for første gang siden april og det var jo selvfølgelig en opplevelse i seg selv. Siden jeg ikke har trent på veldig veldig lenge, fant jeg ut at det kunne være okei å dra på yoga, siden det ikke er SÅ fysisk krevende. Jeg mener; det er jo ikke akkurat kondisjonstrening. Så… jeg dro med meg Inger, og kravlet meg ut av sofaen. MEN jo da, det var krevende nok for meg. Etter bare fem minutter kjente jeg en svak kvalme bukte seg der inne på innsiden av meg, og det er nesten sånn at det er litt småflaut. Kvalm? Jeg? Som PLEIDE å sykle i 55 minutter uten problemer?
”Jaja, Annika, men kroppen din er jo så nedbrutt, så det er kanskje ikke så rart. Dessuten er kroppen din fortsatt i rehabiliteringsfasen, og det vil den nok være lenge,” sa mamma til meg. JADA. Jeg vet at hun har rett, men likevel. Det er flaut. Så her er det bare en ting å gjøre: trene. Bygge opp musklene igjen, bevege seg, og ja, jeg vet at det kommer til å bli et helvete, men det får så være. Det gjør jo ikke akkurat noe å ha et par muskler som fungerer.Jeg er trett, og jeg har lyst til å sove, men jeg har tusen ting å gjøre. Pakke og rydde ferdig, spise lunsj, kle på meg, finne fram skolebøkene mine fra forrige skoleår (skal selge dem til en bokhandel), dra til byen for å møte Silje, dra hjem og deretter… rydde mer? Hurra meg rundt. Helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten Inger disse dagene, fordi hun synes at denne flyttinga mi er morsommere enn meg, og har hjulpet meg masse med pakking og shopping og diverse. TUSEN HJERTELIG TAKK! <3
Og ja, jeg skrev jo her at jeg vurderte å klippe av meg håret. Vel. Det har jeg faktisk gjort, og det er nesten ingenting igjen. I bunn og grunn ser jeg helt forferdelig ut, men hey, det var ikke noe nytt, så jeg tror jeg overlever. Jeg må jo nesten det. Og dessuten vokser det jo ut igjen…
mandag
Bytur.
8/11/2008 05:21:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det er liksom ikke å komme bort fra at Inger og jeg er svært flinke shoppere. Vi har trasket gjennom... hele byen og litt til, vært på Fretex og Europris og diverse annet, og det er ikke å komme bort fra at muskulaturen min verker noe forferdelig. Jepp.
Stekepanne, visp, bakeboller, Tv til 149 kr, middagstallerkner, suppetallerkner, kaffekopper, oppbevaringsglass, pynteputer, grytekluter, kopphandduker, kaffetrakter til 69 kr på Fretex, mat, og diverse annet. Flott! Nå mangler jeg bare noen duker, noen lys og et par andre ting og så tror jeg at jeg er i boks.
Om man da ser bort fra at jeg ikke har pakket noe som helst. I alle fall nesten. Og nå er det bare tre usle dager igjen til pappa, Sandra og jeg kjører til Narvik igjen. Dessuten har jeg endelig kommet fram til hva jeg skal gjøre med dette "miste - hår" problemet mitt: JEG SKAL KLIPPE AV MEG ALT SAMMEN. Jepp. Det skal jeg, og jeg kommer til å se ut som en forferdelig kreftpasient eller noe, men det spiller ingen rolle. Jeg har nesten ikke hår på hodet lengre, og jeg ser ikke ut uansett - så stort verre kan det neppe bli.
Kan hende at jeg får Merete til å gjøre det allerede i dag. Jeg vet ikke. Jeg får se.
Alt for tidlig.
8/11/2008 08:50:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Egentlig er det alt for tidlig på morningen. Etter måneder med insomnia, er det faktisk ikke så ille å ha søvnen på "rett kjør" igjen, og jeg kjenner at jeg begynner å bli litt sånn smålei av å stå opp i åttetida hver dag bare for å spise den fabelaktige frokosten min. For ja; jeg vil sove.
Men i dag er en sånn litt annen dag, for Inger og jeg har nemmelig store planer om å ta en buss i halv ti-tida. Vi skal nemmelig på shopping, handle inn diverse greier til hybelleiligheta mi og jeg er sikker på at det kommer til å bli en lang dag. Veldig. Første stopp på veien er Fretex, deretter skal vi innom byen og Biltema og en haug med andre steder.
Dessuten merker jeg at sommeren snart er over. Det er riktignok sol utenfor stuevinduet, men herregud, hele huset er som en fryseboks. Kulden kryper innunder huden på meg, på en sånn koselig måte at alle de fine hvite hårene på kroppen min står i stram givakt. Flott.
Og i kveld skal jeg til Merete. Det blir fint, for det er så utrolig lenge siden jeg har sett henne.
søndag
Mad girl's love song.
8/10/2008 04:18:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
I shut my eyes and all the world drops dead;
I lift my lids and all is born again.
(I think I made you up inside my head.)
The stars go waltzing out in blue and red,
And arbitrary blackness gallops in:
I shut my eyes and all the world drops dead.
I dreamed that you bewitched me into bed
And sung me moon-struck, kissed me quite insane.
(I think I made you up inside my head.)
God topples from the sky, hell's fires fade:
Exit seraphim and Satan's men:
I shut my eyes and all the world drops dead.
I fancied you'd return the way you said,
But I grow old and I forget your name.
(I think I made you up inside my head.)
I should have loved a thunderbird instead;
At least when spring comes they roar back again.
I shut my eyes and all the world drops dead- sylvia plath
(I think I made you up inside my head.)
Søndag.
8/10/2008 09:21:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Og så er datoen endelig satt og saken er avgjort: torsdag 14.august (den samme dagen som Sunniva kommer hjem fra Portugal, faktisk!) tar jeg med meg noen esker med kopper og karr, og diverse annet - og så er det farvel til Nordens Paris. Nei, jeg er ikke helt sikker på hvordan det kommer til å gå, og ja, jeg er selvfølgelig litt redd. Så klart.
I 11 år har jeg bodd i denne fabelaktige byen, vokst opp, blitt høyere og tyngre og lettere igjen, eldre, mennesker har kommet og gått, skoleår har blitt avsluttet, vitnemål har kommet i posten, nye skoleår har begynt, filmkvelder og turer og alt mulig.
Vel. Jeg gleder meg til å begynne om igjen et annet sted. Nytt miljø, nye mennesker, ny skole. Bo alene. Greit nok at Narvik kanskje ikke er "place to be", men det er da virkelig ikke Tromsø heller.
Det er litt rart det der: jeg holder på å bli voksen. Jeg og alle menneskene rundt meg. De fleste av vennene mine begynner på siste året på videregående, noen fyller tjue, andre tar lappen, og neste år er de fleste klar for å dra videre på universitet eller høyskole eller hva enn det måtte være. Det er ikke å komme bort fra at det er skummelt, og selv om jeg skulle ønske at tiden kunne stoppe opp - er det ikke til å unngå at den går.
Voksen. Og jeg som aldri hadde lyst til å bli det.
I går var pappa, Sandra og jeg i Narvik for å se på hybelleiligheta i Villaveien, og en annen hybelting. Jeg endte opp med Villaveien, og det er kanskje ikke så rart: bare navnet er fabelaktig, og jeg har blitt forelsket i leiligheta. Huset er fra 1913, og veldig trivelig. Så absolutt.
Da jeg kom hjem igjen, kom Inger opp og vi gikk igjennom esker og diverse, og i morgen skal vi på jakt etter ting jeg muligens kommer til å trenge.
Jepp. I dag tenker jeg at jeg skal begynne å rydde igjennom tingene mine, sette alle papirene fra madhouse/bup inn i permer og diverse, og pakke ut tingene jeg hadde med meg der i fra. Det er ganske mye, og jeg har i alle fall nok å gjøre.
Silje har forresten bursdag i dag. Gratulerer så mye med dagen! Håper at du får en fin dag <3.
Sandra og jeg bakte rundstykker på fredag. Jeg tror faktisk at de ikke ble så forferdelige. 
I 11 år har jeg bodd i denne fabelaktige byen, vokst opp, blitt høyere og tyngre og lettere igjen, eldre, mennesker har kommet og gått, skoleår har blitt avsluttet, vitnemål har kommet i posten, nye skoleår har begynt, filmkvelder og turer og alt mulig.
Vel. Jeg gleder meg til å begynne om igjen et annet sted. Nytt miljø, nye mennesker, ny skole. Bo alene. Greit nok at Narvik kanskje ikke er "place to be", men det er da virkelig ikke Tromsø heller.
Det er litt rart det der: jeg holder på å bli voksen. Jeg og alle menneskene rundt meg. De fleste av vennene mine begynner på siste året på videregående, noen fyller tjue, andre tar lappen, og neste år er de fleste klar for å dra videre på universitet eller høyskole eller hva enn det måtte være. Det er ikke å komme bort fra at det er skummelt, og selv om jeg skulle ønske at tiden kunne stoppe opp - er det ikke til å unngå at den går.
Voksen. Og jeg som aldri hadde lyst til å bli det.
I går var pappa, Sandra og jeg i Narvik for å se på hybelleiligheta i Villaveien, og en annen hybelting. Jeg endte opp med Villaveien, og det er kanskje ikke så rart: bare navnet er fabelaktig, og jeg har blitt forelsket i leiligheta. Huset er fra 1913, og veldig trivelig. Så absolutt.
Da jeg kom hjem igjen, kom Inger opp og vi gikk igjennom esker og diverse, og i morgen skal vi på jakt etter ting jeg muligens kommer til å trenge.
Jepp. I dag tenker jeg at jeg skal begynne å rydde igjennom tingene mine, sette alle papirene fra madhouse/bup inn i permer og diverse, og pakke ut tingene jeg hadde med meg der i fra. Det er ganske mye, og jeg har i alle fall nok å gjøre.
Silje har forresten bursdag i dag. Gratulerer så mye med dagen! Håper at du får en fin dag <3.
Sandra og jeg bakte rundstykker på fredag. Jeg tror faktisk at de ikke ble så forferdelige.Mine 50 grunner til å "keep on going". De henger på speilet mitt, på soverommet, og jeg
skrev dem en gang for lenge siden.
fredag
Det har akkurat slått meg at...
8/08/2008 07:58:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jo mer jeg ser i speilet, desto verre føler jeg meg.
Det er snart ikke mer hår igjen på hodet mitt. Alt som er igjen er litt fjasete dun.
Jeg er ganske flink til å bake.
Jeg er elendig på å stoppe mine egne tanker.
Kjøkkenet biter.
Den nye mobiltelefonen min er fabelaktig pen.
Jeg burde kaste halvparten av klærne som jeg har i klesskapet.
Det er vanskelig å være på egenhånd.
Hjemme.
8/08/2008 04:53:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Hjem, kjære hjem! Tror jeg i alle fall...?
Dagen er kommet og jeg har skrevet meg ut, pakket sakene mine og forlatt galehuset. Det føles både godt og litt rart at jeg ikke skal tilbake dit, for det har jo tross alt vært "hjemmet" mitt i omentrent tre måneder. I natt skal jeg sove i senga mi, på soverommet mitt nede i underetasjen for første gang på veldig veldig lenge.
Så. Hvordan er livet er ute?
Det vet jeg i grunnen ikke. Jeg har ikke rukket å gjøre så mye enda: er tilbake i skinnsofaen med datamaskinen på fanget - akkurat sånn som jeg forlot min kjære venn den 20.mai 2008. Heldigvis er jeg ikke FASTLÅST i sofaen, for jeg orker jo i det minste å røre meg. Og dessuten har jeg akkurat spist middag; og jeg må bite tennene mine sammen for å overbevise meg selv at middag faktisk ER nødvendig. "Middag er viktig, Annika, du må spise middag, kjempeviktig." Ja, og det er jo faktisk sant. Det ville jo vært en smule teit av meg å begynne å tulle allerede i dag, nå som jeg akkurat har kommet ut til friheten igjen.
Men litt har jeg da rukket å gjort. Sandra og jeg var på Jekta en tur og vi trasket rundt i timevis på jakt etter hårfarge og mascara. Ikke at jeg har så kjempemye bruk for noen av delene (jeg burde spare penger), og så har jeg vært innom Spaceworld på Nerstranda for å ordne noe med mobilen jeg kjøpte i går. For ja, jeg har kjøpt ny mobil. Den er sort og radmager og fin, og er en sånn musikktelefon. Dessverre kan jeg ikke bruke den før den 19.august på grunn av noe rot. Æsj.
Når alt kommer til alt er jeg litt usikker på hva jeg skal finne på resten av dagen. Jeg må pakke ut tingene mine, rydde litt og sånn, og så tenker jeg at jeg skal farge håret. Egentlig hadde jeg lyst til å dra til Inger, se på film og diverse som vi pleide å gjøre hver helg før jeg ble stuet bort, men så er hun dessverre på jobb, så da blir det litt vanskelig. Dessuten skal David og Greg ha en sånn "flyttefest" ting i kveld - men jeg er litt usikker på om jeg skal dra.
Dagen er kommet og jeg har skrevet meg ut, pakket sakene mine og forlatt galehuset. Det føles både godt og litt rart at jeg ikke skal tilbake dit, for det har jo tross alt vært "hjemmet" mitt i omentrent tre måneder. I natt skal jeg sove i senga mi, på soverommet mitt nede i underetasjen for første gang på veldig veldig lenge.
Så. Hvordan er livet er ute?
Det vet jeg i grunnen ikke. Jeg har ikke rukket å gjøre så mye enda: er tilbake i skinnsofaen med datamaskinen på fanget - akkurat sånn som jeg forlot min kjære venn den 20.mai 2008. Heldigvis er jeg ikke FASTLÅST i sofaen, for jeg orker jo i det minste å røre meg. Og dessuten har jeg akkurat spist middag; og jeg må bite tennene mine sammen for å overbevise meg selv at middag faktisk ER nødvendig. "Middag er viktig, Annika, du må spise middag, kjempeviktig." Ja, og det er jo faktisk sant. Det ville jo vært en smule teit av meg å begynne å tulle allerede i dag, nå som jeg akkurat har kommet ut til friheten igjen.
Men litt har jeg da rukket å gjort. Sandra og jeg var på Jekta en tur og vi trasket rundt i timevis på jakt etter hårfarge og mascara. Ikke at jeg har så kjempemye bruk for noen av delene (jeg burde spare penger), og så har jeg vært innom Spaceworld på Nerstranda for å ordne noe med mobilen jeg kjøpte i går. For ja, jeg har kjøpt ny mobil. Den er sort og radmager og fin, og er en sånn musikktelefon. Dessverre kan jeg ikke bruke den før den 19.august på grunn av noe rot. Æsj.
Når alt kommer til alt er jeg litt usikker på hva jeg skal finne på resten av dagen. Jeg må pakke ut tingene mine, rydde litt og sånn, og så tenker jeg at jeg skal farge håret. Egentlig hadde jeg lyst til å dra til Inger, se på film og diverse som vi pleide å gjøre hver helg før jeg ble stuet bort, men så er hun dessverre på jobb, så da blir det litt vanskelig. Dessuten skal David og Greg ha en sånn "flyttefest" ting i kveld - men jeg er litt usikker på om jeg skal dra.
torsdag
The end.
8/07/2008 05:18:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Helt ærlig: jeg hadde aldri trodd at denne dagen skulle komme, men den gjorde vissnok det likevel. Min siste dag på UPA - for i morgen skriver jeg meg ut og kommer hjem for godt. Vel, i det minste for noen dager, for det er ikke lenge igjen før jeg pakker ned det jeg anser som det viktigste, og flytter hjemmefra.
Annika + Narvik + hybel = ? Jada, jeg vet at Narvik ikke er verdens mest fantastiske og fabelaktige by, men jeg har etterhvert begynt å få troen på at det kanskje kan bli okei med litt miljøskifte. Nytt skoleår, nye mennesker, nye impulser og sist men ikke minst: ny by og ingen UPA.
Oi, så synd! Men R i teamet mitt snakket noe om at jeg kanskje skulle komme tilbake engang i neste måned eller noe? Sukk. Jeg har den følelsen at jeg aldri i verden kommer til å slippe unna systemet. Jeg er drittlei, men det er tydelig at det er enkelte mennesker i denne verden som nekter å gi opp denne tingen som liksom skal være meg, og det er jo fint.
Hjemme på middag i dag igjen! De skulle servere fiskegrateng på galehuset, og er det noe jeg ikke takler, så må det være fiskegrateng. Det er den mest gyselige matretten jeg vet om, og jeg er like allergisk mot det som jeg er i mot brød og is og pasta og diverse annet. ALLERGISK. Ja, jeg er kjempeallergisk.
Dagen i dag har i bunn og grunn gått fort. P i teamet mitt vekte meg klokken åtte, jeg dusjet, spiste frokost sammen med et (eller var det to?) mennesker, så på CSI, hadde samtale med Dr.hjernefikser som finally har skrevet ferdig epikrisen min, spiste lunsj, så nok en episode med CSI, dro på utskrivingsmøte med mamma, pappa, dr.hjernefikser og R - noe som var en drøm i seg selv. Jeg elsker sånne møter med mange mennesker og det er så herlig at jeg ikke har ord for det. Jepp. Akkurat det er det.
Det er ikke så ille å være hjemme, og det er fint å tenke på at natta som kommer blir min siste innenfor de fire veggene på madhouse, men... jeg må innrømme at det er litt trist å si "heidå. Takk for nå." Jeg måtte si "hadet" til begge team-menneskene mine i dag: P og R, og jo, det gjorde litt vondt. Gosh. Begge to er så fantastiske, og jeg skulle ønske jeg slapp å si farvel. Jeg hater sånne ting."Jeg har troa på deg, Annika!"
"Lykke til videre i livet"
Jeg har faktisk litt lyst til å sette meg ned å grine. Men hey, store jenter som meg biter tennene sammen og gråter ikke. Og dessuten er jeg jo blitt ganske vant til dette: si hei til mennesker, bli glade i dem og si farvel. Det er sånn livet er. Men det gjør vondt å si farvel til alle menneskene man stoler på, i alle fall "stoler nesten på" og være helt alene. Blah.
Ja ja. Sånn er det.Etter at jeg satte inn en annonse i avisa Framover, har jeg blitt nedringt av tusen forskjellige folk som veldig gjerne vil leie ut hybelen/leiligheta si til meg. Det er jo flott det, men jeg holder fortsatt en knapp på den jeg har fått i Villaveien ettellerannet.
Freedooom!
8/06/2008 01:30:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jatakk, sier nå jeg.
Etter mye om og men har vi (det vil si teamet mitt, dr.hjernefikser og jeg) kommet fram til at jeg skriver meg ut på fredags formiddag før lunsj. Hei liv, hei frihet, og hei verden. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå, men det kjennes befriende at min tid på galehuset snart er over. De siste dagene har jeg jo nesten ikke vært der uansett - jeg drar hjem, sitter hjemme og blir kjørt tilbake til kveldsmaten eller noe i den duren.
Litt trist blir det jo å forlate menneskene jeg har "vært sammen med" siden mai, men det blir greit å få noen andre impulser.
Det er forresten ingen hybelkrise lengre. Jeg har fått ordnet meg ei leilighet som koster 3800 kr i måneden. Det vil riktignok si at jeg kommer til å leve på omentrent ingenting, men hey, det spiller ingen rolle. Jeg ser virkelig fram til å flytte.
Etter mye om og men har vi (det vil si teamet mitt, dr.hjernefikser og jeg) kommet fram til at jeg skriver meg ut på fredags formiddag før lunsj. Hei liv, hei frihet, og hei verden. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå, men det kjennes befriende at min tid på galehuset snart er over. De siste dagene har jeg jo nesten ikke vært der uansett - jeg drar hjem, sitter hjemme og blir kjørt tilbake til kveldsmaten eller noe i den duren.
Litt trist blir det jo å forlate menneskene jeg har "vært sammen med" siden mai, men det blir greit å få noen andre impulser.
Det er forresten ingen hybelkrise lengre. Jeg har fått ordnet meg ei leilighet som koster 3800 kr i måneden. Det vil riktignok si at jeg kommer til å leve på omentrent ingenting, men hey, det spiller ingen rolle. Jeg ser virkelig fram til å flytte.
tirsdag
Hybelkrise?
8/05/2008 01:16:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Åh, for en fabelaktig tirsdag det er! Sola skinner, det er rundt 16 - 17 grader (noe som virkelig er stort her i Nordens vinterparadis) og jeg er hjemme i stua, i huset på Kvaløya. Veskler mellom å sitte i hengekøya og den flotte sorte skinnsofaen i stua, mens jeg slurper i meg en relativt tynn kaffe som egentlig smaker dritt. Men HEY; kaffe er kaffe - og jeg elsker den sorte greia.
Det er nesten sånn at jeg er litt varm her jeg sitter i solsteiken med ullstrømpebukse som klør, tre gensere og et skjørt som henger sånn delvis på halv åtte. Ikke har jeg dusjet på noen dager heller, men shit au, hva faen gjør det?
Det er jo ingen som ser meg uansett.
Å jo, det er ei ny uke og jepp, jeg befinner meg fortsatt på galehuset. Det er like før det stedet gjør meg tullete i hodet av all blablablaingen deres, og dr.hjernefikser har plutselig kommet fram til at han har gjort en liten feil: han har ikke gitt meg noe alternativ til Narvik.
Så... nå har han brukt to dager på å komme fram til et eller annet som gjør sånn at jeg kan bli værende i herligheten, fortsette behandlingen og komme meg ut der fra om noen måneder med en kroppsstørrelse like stor som en elefant. Nei, du, det kommer ikke på tale - og dessuten har jeg faktisk bestemt meg.
Jeg drar til Narvik. Jeg flytter for meg selv. Jeg prøver, og så får vi se hvordan det går, og NEI, jeg kommer ikke til å feile så hardt og brutalt som alle ser for seg.
For det er det de gjør. De ser for seg at jeg kommer tilbake om noen måneder med hodet halvveis ute av kroppen, sånn at de kan stå der og smile og tenke: hey, var det ikke det jeg sa?
Men nei, de skal faen meg ikke få rett.
Når det gjelder den bosituasjonen min, så sliter jeg litt. Jeg var liksom innom en fabelaktig hybel i Narvik, uten dusj og som lå oppe på et bittelite loft - og det er uaktuelt at jeg skal tilbringe 10 måneder der. Mamma er heldigvis enig i at det kottet der ikke er noe blivende sted.
I går hadde onkel Kolbjørn vært innom en annen hybelting som vissnok var bra, MEN jeg måtte dele bad + kjøkken med fire herlige gutter som gikk/går? toppidrett eller noe i den duren. Javel, sa jeg, fordi jeg mente at jeg sikkert kunne klare å overleve sammen med fire grisete fyllefanter som ikke legger ned toalettlokket når de er ferdig på do. Må man, så må man, tenkte jeg. Dessverre viste det seg at hun kinadama som leide ut herligheten, ville ha en gutt i stedet, og poof, jaja, takk og farvel til den muligheten.
Så her står jeg da. Relativt på bar bakke og uten noe sted å bo. Mamma ringte Solhaugen VGS i dag, og fikk tak i nummeret til ei dame som leier ut ei leilighet på 26 kvm. Hun var vissnok veldig interessert i å leie ut til mennesker som skal gå ambulansefag, fordi de som regel er så målrettet og vet hva de vil her i livet. HOSTHOST *KREMT*.
Vel. Leiligheta ligger i nærheten av et legesenter, og bare det i seg selv er jo ypperlig (!) - og den består av et lite soverom, og et større rom med kjøkkenkrok. Det hørtes helt okei ut i mine ører, så jeg skal ringe denne dama seinere i kveld og snakke med henne. Får krysse fingrene for at jeg får bo der.
Og ellers?
Jo. Jeg har bestilt nytt digitalkamera og leiter etter ny mobiltelefon. Og så har jeg 1400 kr som jeg ikke aner hva jeg skal bruke på.
Et par sesonger med CSI, kanskje?
Det er nesten sånn at jeg er litt varm her jeg sitter i solsteiken med ullstrømpebukse som klør, tre gensere og et skjørt som henger sånn delvis på halv åtte. Ikke har jeg dusjet på noen dager heller, men shit au, hva faen gjør det?
Det er jo ingen som ser meg uansett.
Å jo, det er ei ny uke og jepp, jeg befinner meg fortsatt på galehuset. Det er like før det stedet gjør meg tullete i hodet av all blablablaingen deres, og dr.hjernefikser har plutselig kommet fram til at han har gjort en liten feil: han har ikke gitt meg noe alternativ til Narvik.
Så... nå har han brukt to dager på å komme fram til et eller annet som gjør sånn at jeg kan bli værende i herligheten, fortsette behandlingen og komme meg ut der fra om noen måneder med en kroppsstørrelse like stor som en elefant. Nei, du, det kommer ikke på tale - og dessuten har jeg faktisk bestemt meg.
Jeg drar til Narvik. Jeg flytter for meg selv. Jeg prøver, og så får vi se hvordan det går, og NEI, jeg kommer ikke til å feile så hardt og brutalt som alle ser for seg.
For det er det de gjør. De ser for seg at jeg kommer tilbake om noen måneder med hodet halvveis ute av kroppen, sånn at de kan stå der og smile og tenke: hey, var det ikke det jeg sa?
Men nei, de skal faen meg ikke få rett.
Når det gjelder den bosituasjonen min, så sliter jeg litt. Jeg var liksom innom en fabelaktig hybel i Narvik, uten dusj og som lå oppe på et bittelite loft - og det er uaktuelt at jeg skal tilbringe 10 måneder der. Mamma er heldigvis enig i at det kottet der ikke er noe blivende sted.
I går hadde onkel Kolbjørn vært innom en annen hybelting som vissnok var bra, MEN jeg måtte dele bad + kjøkken med fire herlige gutter som gikk/går? toppidrett eller noe i den duren. Javel, sa jeg, fordi jeg mente at jeg sikkert kunne klare å overleve sammen med fire grisete fyllefanter som ikke legger ned toalettlokket når de er ferdig på do. Må man, så må man, tenkte jeg. Dessverre viste det seg at hun kinadama som leide ut herligheten, ville ha en gutt i stedet, og poof, jaja, takk og farvel til den muligheten.
Så her står jeg da. Relativt på bar bakke og uten noe sted å bo. Mamma ringte Solhaugen VGS i dag, og fikk tak i nummeret til ei dame som leier ut ei leilighet på 26 kvm. Hun var vissnok veldig interessert i å leie ut til mennesker som skal gå ambulansefag, fordi de som regel er så målrettet og vet hva de vil her i livet. HOSTHOST *KREMT*.
Vel. Leiligheta ligger i nærheten av et legesenter, og bare det i seg selv er jo ypperlig (!) - og den består av et lite soverom, og et større rom med kjøkkenkrok. Det hørtes helt okei ut i mine ører, så jeg skal ringe denne dama seinere i kveld og snakke med henne. Får krysse fingrene for at jeg får bo der.
Og ellers?
Jo. Jeg har bestilt nytt digitalkamera og leiter etter ny mobiltelefon. Og så har jeg 1400 kr som jeg ikke aner hva jeg skal bruke på.
Et par sesonger med CSI, kanskje?
lørdag
Narvik.
8/02/2008 11:12:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Smile like you mean it, sier nå jeg - for denne helgeturen er en fiasko, om man da ser bort i fra at jeg har pause fra galehuset. Denne helgen har jeg lært følgende:
- At det ikke er å komme bort fra at UPA er trygt.
- Tankene mine har ikke forsvunnet, og kommer tilbake med engang jeg er på egenhånd.
- Jeg tuller, trikser og mikser.
- Jeg skal aldri sette beina mine på Øra igjen. Jeg er definitivt ferdig med den religiøse delen av livet mitt. (Hva annet kan man gjøre når mennesker som en gang var venner, ikke snakker med en lengre?)
- Det finnes svært mange rare hybler i Narvik. Jeg sliter med å få et sted å bo - og i verstefall må jeg bli boende hos besteforeldrene mine en stund. Flott.
- Jeg har allerede feilet - og jeg vet det. Prosjekt: bo alene kommer til å bli... ja, jeg aner ikke.
- Tanten og onkelen min vet ikke hva de skal si til meg.
- Jeg er mester i å unngå mennesker.
- OG JEG HATER SÅNN: "HEI. TAKK FOR SIST!!! GÅR DET BRA ELLER?" *klem* "BLIR DU LENGE? NÅR KOM DU? NÅR DRAR DU? OI! HEI; DER VAR *etellerannetnavn* JEG MÅ SPRINGE" snakk. Gud bedre. Jeg kan ikke fordra det.
Og ellers? Nei, svært lite. Jeg har tilbrakt mesteparten av dagen i bilen, noe som ikke var så veldig morsomt, trasket litt på AMFI senteret, møtt på Simon - noe som var veldig hyggelig, spist og spist og spist, drukket kaffe hos besteforeldrene mine, sittet i sofaen hos besteforeldrene mine og snart tenker jeg at jeg skal ta kveld.
Jeg har virkelig ikke noe bedre å gjøre.
fredag
Heavy shit.
8/01/2008 07:02:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg sitter hjemme i stua mi/vår, og hadde nesten glemt hvordan det føles å "være hjemme". Det er lenge siden jeg har vært her i mer enn et par timer, og selv om jeg skal tilbake til galehuset i kveld, føles det faktisk ikke så ille. Det er helt greit, i bunn og grunn.
Bare to av måltidene har jeg tilbrakt på madhouse - og det er greit, for jeg liker ikke å spise der. "DET ER TRE KORN IGJEN PÅ TALLERKENEN DIN! HER PÅ HUSET SPISER VI OPP ALT SAMMEN."
"Ja, helst skal jeg vel slikke den også. Hadde sikkert vært litt praktisk, så hadde dere sluppet å bruke oppvaskmaskinen."
Pappa, Sandra og jeg dro på kafe på Jekta i totida. Det er nesten litt flaut, for siden Le Café har blitt en av stamkafeene der jeg spiser mellommåltidet mitt, er jeg der nesten hver dag - og i alle fall et par dager i uka, og HVER gang jeg er der, drar jeg innom Eurospar som er i samme bygning for å kjøpe den røde Kulidrikken og en eller annen yoghurt. Og hver gang jeg er der, er T som jeg gikk på ungdomsskolen med, der på jobb, og joda, han står alltid i kassa. Og som om ikke det er nok; jeg er der nesten hver eneste dag i totida.
Herrefred. Det er nesten sånn at jeg skjemmes.
"Og der er hun igjen. Med en stk.yoghurt og en sånn juiceting. Jepp. Hun må være svært glad i akkurat de produktene."
Flaut. Flaut. Flaut.
Etterpå trasket jeg og Sandra rundt på Coop Obs! på jakt etter vegetarvårruller, siden jeg skulle spise middag hjemme i dag.
Vi trasket rundt i noen kvarterer, og jeg kom fram til at når jeg flytter for meg selv - hvis jeg da finner en hybel, skal babymat bli den nye hit'en. Bare gå å sjekk hyllene med babymat! Så mye spennende.
Jepp. Resten av kvelden har bare gått til ingenting, egentlig. Jeg dro en tur på Jekta sammen med pappa, har bakt hvit-sjokoladekake brownies med Sandra og Kristine (ei venninne av henne), sett litt på flybilletter, drukket en liter kaffe, og ellers gjort ganske lite.
Jeg prøver å få tak i ei dame som har noen hybler, men det er ikke bare bare, for hun har tydeligvis bestemt seg for at telefoner burde ikke taes. Og det er jo flott.
Og så er det helg igjen, og siden jeg har blitt enorm, har dr.hjernefikser bestemt seg for at jeg skal få permisjon likevel. EN DAG. Så... i morgen drar jeg vissnok til Narvik med mamma og pappa etter at jeg har spist frokost på madhouse, og jeg blir der til søndag. Mandag tror jeg uansett at jeg forlater det drittstedet, selv om de allerhelst vil ha meg der noen uker/måneder til.
"Sende deg ut, sånn at du kan fortsette det lille prosjektet ditt? Er det noen god ide?"
"Det driter jeg i. Jeg skal ut."
Og jeg skal få lov til å begynne å trene igjen. Det er århundrets store nyhet, for jeg kjenner hvor jævelig forferdelig klumpete jeg holder på å bli - så fra mandag av er det spinning på planen igjen. Jepp. Jeg kan nesten ikke vente med å bevege på dette berget av gud vet hva.
Braliv.
8/01/2008 04:01:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Navn - Annika
Bursdag - 20. oktober 1990
Hjemby - Tromsø vs. Kvaløysletta
Øyenfarge - Flerfarget. (gusjebrunegrønne)
Hårfarge - Blondt. wopiooo.
Lengde - 160 cm
Høyre/venstre hendt - høyre
Sivilstatus - Jeg er singel, og trives med det.
Stjernetegn - Vekt. (Kjennetegn: svært balansert....)
Sko strl - 36/ 37
Skoene du brukte idag - Noen slaskete sorte sko fra DinSko. Burde kastes, for de har hull i sålen.
Svakheter - Vel. Det tror jeg at jeg holder for meg selv.
Redsler - Våkne opp en morgen, og oppdage at det står en elefant i speilet.
Mål for året - Komme meg bort fra madhouse. :) :)
ANTALL
Søsken - 2
Piercinger - ...telles ørene? i så fall... 4.
Tattos - Ingen, men jeg planlegger å ta en til høsten.
FRAMTIDEN
Navn på barn - Tja... Lukas, kanskje.
Hva vil du gjøre når du er gammel - Reise til Spania og spise sjokoladekake.
Drømmejobb - Skribent.
FAVORITT
Mat - Grøt! Og Vårruller. Og ris, selvfølgelig.
Sport - Sykling/spinning. Definitivt.
Dyr - Hund, katt og hest.
Is - Jeg er jo ikke akkurat verdens største isspiser, men det må være sjokoladeis.
Låt akkurat nå - Jeg hører lite på musikk.
Nummer - 40. Jeg elsker 40.
Tyggegummi - Stimorol eller hva det heter.
Helgdag - Fredag.
Årstid - Høsten, den er så utrolig nydelig.
Farge - Svart, hvit og grått.
HAR DU NOENSINNE:
Vært forelska -Ja, men det er lenge mellom hver gang.
Rømt hjemmefra - Ja, men aldri vært sånn ordentlig på rømmen.
Forestilt deg naken - forestilt meg... naken? Den skjønte jeg ikke.
Sovet ute - Sure. Mange ganger.
Grått på skolen - Joda, men på toalettet.
Spydd på skolen - Nei. Faktisk ikke.
Vært modell - Nei.
Gjort noe dumt som du ler av den dag idag - Haha, ja. Klart. Mange ganger.
Sett en død person - Bare på CSI? :P Telles det?
Brukt dop - Nei.
Spist sushi - Ja
THIS OR THAT
Cider eller øl - Kommer alt an på humøret, det. Men som regel foretrekker jeg øl.
Pepsi/cola - Pepsi Max for the win!
Mc donalds/burger king - Nei, æsj. Junkfood klarer jeg ikke å spise.
Kjærlighet eller sex - kjærlighet
Sjokolade eller vanilje is - Sjokolade.
Jordbær/Blåbær - Jordbær, som regel. Men blåbær er også godt.
Kjøtt/veggis - Veggis.
Tv/film - Film. Så kart. Det går jo bare dritt på tv uansett.
PS2 / X-box - Eh. Jeg har ikke peiling.
Adidas/nike - Ehmf, aner ikke jeg.
Kinesiskt/mexikanskt - Kinesisk.
Kaker/Pai - Kake, tror jeg.
Mtv/vh1 - ... aner ikke.
Blind/Døv - Døv.
KAN DU
Gå ned i spagaten - Nei, ganske langt i fra.
Skrive med begge hendene - ja, jeg vil da si det.
Blåse bobble - Med hva? tyggegummi? Ja.
HVEM VAR DEN SENESTE PERSONEN
Du prata med - Mamma, sikkert.
Du msna med - Lars.
Du klemte - ... Det husker jeg ikke. Karianne, kanskje?
Du kjefta på - Arvid. Øhøhøhø.
SIST DU
Lo - Husker ikke.
Gråt - I dag.
Filmen du så - Silke. Jeg leide den i går.
Tygga tyggis - Akkurat nå.
Tok en spøk - Det husker jeg heller ikke.
Sang en sang - Lenge siden. Jeg synger sjedent.
HVA ER DU?
Hva ser man utenfor vinduet ditt - Døv/blindesenteret og noe annet tull.
Hører du på musikk nå - Nei.
Hva har du på deg - Ei sort bukse, stor t-skjorte og en jakketing.
Musematta di - Har ikke mus og ikke matte heller.
HAR DU NOENSINNE?
Blitt kaldt hore - Jepp. Tydeligvis.
Jugd om aldern din -Ja, jeg har nok det.
Lagd krangel uten grunn - Det gjør jeg hver dag, det. Er mester på sånt. Kniz.
HAR DU DEN SENESTE MÅNEDEN?
Drikki - nei
Røyka - nei
Shoppa - Ja.
Trent - Nei.
Solet deg - ja
Bursdag - 20. oktober 1990
Hjemby - Tromsø vs. Kvaløysletta
Øyenfarge - Flerfarget. (gusjebrunegrønne)
Hårfarge - Blondt. wopiooo.
Lengde - 160 cm
Høyre/venstre hendt - høyre
Sivilstatus - Jeg er singel, og trives med det.
Stjernetegn - Vekt. (Kjennetegn: svært balansert....)
Sko strl - 36/ 37
Skoene du brukte idag - Noen slaskete sorte sko fra DinSko. Burde kastes, for de har hull i sålen.
Svakheter - Vel. Det tror jeg at jeg holder for meg selv.
Redsler - Våkne opp en morgen, og oppdage at det står en elefant i speilet.
Mål for året - Komme meg bort fra madhouse. :) :)
ANTALL
Søsken - 2
Piercinger - ...telles ørene? i så fall... 4.
Tattos - Ingen, men jeg planlegger å ta en til høsten.
FRAMTIDEN
Navn på barn - Tja... Lukas, kanskje.
Hva vil du gjøre når du er gammel - Reise til Spania og spise sjokoladekake.
Drømmejobb - Skribent.
FAVORITT
Mat - Grøt! Og Vårruller. Og ris, selvfølgelig.
Sport - Sykling/spinning. Definitivt.
Dyr - Hund, katt og hest.
Is - Jeg er jo ikke akkurat verdens største isspiser, men det må være sjokoladeis.
Låt akkurat nå - Jeg hører lite på musikk.
Nummer - 40. Jeg elsker 40.
Tyggegummi - Stimorol eller hva det heter.
Helgdag - Fredag.
Årstid - Høsten, den er så utrolig nydelig.
Farge - Svart, hvit og grått.
HAR DU NOENSINNE:
Vært forelska -Ja, men det er lenge mellom hver gang.
Rømt hjemmefra - Ja, men aldri vært sånn ordentlig på rømmen.
Forestilt deg naken - forestilt meg... naken? Den skjønte jeg ikke.
Sovet ute - Sure. Mange ganger.
Grått på skolen - Joda, men på toalettet.
Spydd på skolen - Nei. Faktisk ikke.
Vært modell - Nei.
Gjort noe dumt som du ler av den dag idag - Haha, ja. Klart. Mange ganger.
Sett en død person - Bare på CSI? :P Telles det?
Brukt dop - Nei.
Spist sushi - Ja
THIS OR THAT
Cider eller øl - Kommer alt an på humøret, det. Men som regel foretrekker jeg øl.
Pepsi/cola - Pepsi Max for the win!
Mc donalds/burger king - Nei, æsj. Junkfood klarer jeg ikke å spise.
Kjærlighet eller sex - kjærlighet
Sjokolade eller vanilje is - Sjokolade.
Jordbær/Blåbær - Jordbær, som regel. Men blåbær er også godt.
Kjøtt/veggis - Veggis.
Tv/film - Film. Så kart. Det går jo bare dritt på tv uansett.
PS2 / X-box - Eh. Jeg har ikke peiling.
Adidas/nike - Ehmf, aner ikke jeg.
Kinesiskt/mexikanskt - Kinesisk.
Kaker/Pai - Kake, tror jeg.
Mtv/vh1 - ... aner ikke.
Blind/Døv - Døv.
KAN DU
Gå ned i spagaten - Nei, ganske langt i fra.
Skrive med begge hendene - ja, jeg vil da si det.
Blåse bobble - Med hva? tyggegummi? Ja.
HVEM VAR DEN SENESTE PERSONEN
Du prata med - Mamma, sikkert.
Du msna med - Lars.
Du klemte - ... Det husker jeg ikke. Karianne, kanskje?
Du kjefta på - Arvid. Øhøhøhø.
SIST DU
Lo - Husker ikke.
Gråt - I dag.
Filmen du så - Silke. Jeg leide den i går.
Tygga tyggis - Akkurat nå.
Tok en spøk - Det husker jeg heller ikke.
Sang en sang - Lenge siden. Jeg synger sjedent.
HVA ER DU?
Hva ser man utenfor vinduet ditt - Døv/blindesenteret og noe annet tull.
Hører du på musikk nå - Nei.
Hva har du på deg - Ei sort bukse, stor t-skjorte og en jakketing.
Musematta di - Har ikke mus og ikke matte heller.
HAR DU NOENSINNE?
Blitt kaldt hore - Jepp. Tydeligvis.
Jugd om aldern din -Ja, jeg har nok det.
Lagd krangel uten grunn - Det gjør jeg hver dag, det. Er mester på sånt. Kniz.
HAR DU DEN SENESTE MÅNEDEN?
Drikki - nei
Røyka - nei
Shoppa - Ja.
Trent - Nei.
Solet deg - ja
onsdag
Store jenter gråter ikke.
7/30/2008 07:48:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
”Faen, faen, faen,” tenker jeg mens noen har trykket inn FRYS -knappen, og gjort meg om til en halvdød statue. Jeg klarer ikke bevege meg, blodet har frosset til is og sluttet å strømme gjennom årene mine.
Menneskene står i klynger rundt i rommet, stirrer og det er som om hele verden er satt på pause. Pause. Jeg vet jeg burde løpe, kanskje si noe, i alle fall bevege meg – ikke bare stå her, midt på gulvet som en eller annen patetisk og latterlig idiot. Som om jeg plutselig har gått nesten et helt tiår tilbake, og blitt barn igjen – et barn som akkurat har stjålet sin første Bugg og blitt fersket uten og helt skjønne hva det var som egentlig skjedde.
Buggen hadde jo liksom bare ligget der, i den røde eska på Rema 1000, fristende, som om den skrek: ”ta meg med, ta meg med,” og hva annet kunne man gjøre når man ikke hadde penger nok til en Bugg med Cola – Smak? Jo. Man tok den. Bare for å beholde litt selvrespekt når det gjaldt de andre barna, sånn at de ikke skulle forstå at man egentlig ikke hadde penger, og sånn helt egentlig, i bunn og grunn, ikke fikk mer enn en tier til lørdagsgodt på lørdagen.
Og her står jeg, da.
Midt på gulvet, midt på dagen, forvirret og usikker mens svetten renner under alle klærne med merkelapper på, som jeg har stappet under den grå trenchcoaten jeg kastet på meg i morges. Jeg burde løpe, forsvinne, et eller annet, men det er ingenting jeg kan gjøre for å vri meg unna. Og dessuten så er denne lyden som fyller rommet og som trekker til seg oppmerksomheten fra enda flere mennesker så skjærende og fryktinngytende, at jeg ikke klarer å lee en finger.
Til høyre står hun blonde, som som regel pleier å stå bak disken, og til venstre for meg står en ung mann i dress med en walkietalkie – lignende greie festet til øret. I hånden holder han en telefon.
”Hvor gammel er du, unge frøken?” spør han, mens han borer blikket sitt dypt inn i mitt.
Jeg svarer ikke. Halsen min er som sandpapir, og jeg svelger og svelger, men det blir liksom ikke så mye mer fukt der nedi.
Han ser på meg igjen.
”Hvor gammel er du?”
Jeg møter ikke blikket hans, men jeg vet at øynene er blå. Isblå. Jeg har møtt ham før, et par ganger. Han svinger innom her nå og da, det har jeg sett. Jobber sikkert 100% eller noe, og Securitas – skiltet ser ut til å være sydd fast på brystet hans.
”Er du stum, jente?”
Jeg rister på hodet. ”Nei.”
”Så svar da. Hvor gammel er du?”
”Sytten,” svarer jeg og biter meg i leppa. ”Sytten og et halvt.”
Han sier noe til hun blonde, noe som jeg liksom ikke hører. Jeg prøver å skjære et sort hull i gulvet med tankene mine, telepati, eller hva det heter, men det fungerer ikke så godt. Ja. Sytten år. Gammel nok til å bli buret inne for ingenting.
Walkietalkiemannen snur seg mot meg igjen.
”Hvordan bor du? Bor du ennå hjemme sammen med mor og far?”
Jeg nikker. Svelger. Nikker.
”Bor sammen med mamma,” mumler jeg mens jeg stirrer i gulvet. Det er skittent og ripete. Burde blitt vasket og bonet for en stund siden. Det ville i alle fall jeg gjort, hvis jeg var renholder her. Men det er jeg ikke, akkurat nå er jeg ingenting annet enn ei fjollete tenåringsjente med alt for mange lag med klær, spesielt med tanken på solskinnet ute.
”Kan du gi meg nummeret hennes? Du vet, vi finner det uansett – men du vil gjøre det mye enklere for deg selv hvis du forteller meg hvordan jeg kan få tak i henne. Hun må komme og hente deg på stasjonen etterpå,” sier mannen og begynner å trykke på mobiltelefonen sin. Han har alt ringt bilen med blinkelysene, og jeg vet at det ikke kommer til å ta så veldig lang tid før to mennesker til ikledd uniform kommer til å brase inn i bygningen vi befinner oss i.
Herregud, da. Ringe mamma.
”Eh… Ja… Eller. Jeg vet ikke om hun er hjemme, hun er sikkert på jobb eller noe. Hun jobber jo liksom på denne tiden, da,” svarer jeg og nøler. Vet at det er dumt. Vet at jeg burde snakke. Vet. Vet. Vet.
”Å, du skal nok se at hun har tid til å komme,” sier herr securitas til meg, og smiler. Smil passer seg ikke, tenker jeg, og ramser opp mammas mobilnummer mens jeg ser for meg skuffelsen hennes og det alvorlige ansiktet hennes og noe om en eviglang samtale og hun som bærer seg over at alt sikkert er hennes feil fordi hun ikke tjener en million kroner i året.
Stakkars mamma.
Jeg lukker ørene mens de ringer henne. Lukker øynene også. Lukker hele meg, og kjenner hvordan svetten renner og alle disse klærne klistrer seg til kroppen min. Jeg vil ta dem av. Jeg vil hjem. Jeg vil bort. Men jeg får ikke gå noen steder som helst. Ingen.
Bilen med blålysene kommer før jeg rekker å tenke så mye mer, og ei alt for hyggelig dame med et blått og et brunt øye putter meg inn i skraphaugen mens hun smiler. Heldigvis tar hun ikke på lysene, og hun snakker til meg. Hele tiden mens vi kjører. Som om jeg skulle vært en treåring eller noe, ikke vet jeg, og jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor hun ikke bare kan holde kjeften sin igjen.
Jeg hører og hører ikke etter. Hun sier at mamma skal møte meg på stasjonen. Forteller at jeg ikke er den eneste som gjør slike ting, og at de har mange tenåringsjenter inne i uka for akkurat det samme. Ikke noe nytt, ingenting. Neida, de kommer ikke til å bure meg inne for slike småting, greit nok at alt det jeg har kastet på meg har en samlet verdi på ikke mindre enn et par titusen kroner, men det kommer til å gå fint; samfunnstjeneste, sikkert, og et par prikker på rullebladet. Ikke verre enn som så.
Kvalm. Jeg føler meg kvalm, og bilen bare fortsetter å kjøre. Det har begynt å vokse en liten klump i halsen min, og jeg ser for meg mamma på stasjonen med fortvilet blikk, og kan kjenne skuffelsen hennes helt ned til tærne. For første gang i mitt liv skylder en hel flom av anger over meg, og jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått denne gode ideen om at jeg virkelig trengte noe til lørdag. Til festen hos Charlene i det hvite, store huset i enden av gata – Charlene med Levis og Disel Jeans i fleng, og som mente at jeg bare kunne komme selv om jeg ikke hadde så mye å ha på meg. ”Går greit,” sa hun, og la til at Nora og Emmeli hadde kjøpt seg de nye Miss Sixty buksene, de fra Bik Bok.
Jeg kunne allerede da kjenne hvordan blikket hennes ville svi på lørdag hvis jeg trappet opp i noe fra klesskapet mitt som hun hadde sett før. Ikke pent nok. Ikke godt nok. Ikke bra nok.
”Hei, jente, vi er fremme,” sier dama med øynene, og jeg kan se bilden svinge inn på stasjonen. Kan se mamma som står utenfor med armene i kors, kan kjenne hvordan hjertet dunker dypt, dypt der nede. Klumpen i halsen vil ut i frisk luft, den vil leve og danse, og det salte vannet har lyst til å renne nedover fjeset. Men store jenter gråter ikke.
Bilen parkerer, tenningen skrues av og dama med øynene hopper ut, åpner døra mi og holder den åpen for meg.
”Her,” sier hun.
”Hei,” sier mamma og ser på meg. Hun er dugget i blikket. Litt blank, tåkete på en måte.
Jeg er forferdelig varm.
Menneskene står i klynger rundt i rommet, stirrer og det er som om hele verden er satt på pause. Pause. Jeg vet jeg burde løpe, kanskje si noe, i alle fall bevege meg – ikke bare stå her, midt på gulvet som en eller annen patetisk og latterlig idiot. Som om jeg plutselig har gått nesten et helt tiår tilbake, og blitt barn igjen – et barn som akkurat har stjålet sin første Bugg og blitt fersket uten og helt skjønne hva det var som egentlig skjedde.
Buggen hadde jo liksom bare ligget der, i den røde eska på Rema 1000, fristende, som om den skrek: ”ta meg med, ta meg med,” og hva annet kunne man gjøre når man ikke hadde penger nok til en Bugg med Cola – Smak? Jo. Man tok den. Bare for å beholde litt selvrespekt når det gjaldt de andre barna, sånn at de ikke skulle forstå at man egentlig ikke hadde penger, og sånn helt egentlig, i bunn og grunn, ikke fikk mer enn en tier til lørdagsgodt på lørdagen.
Og her står jeg, da.
Midt på gulvet, midt på dagen, forvirret og usikker mens svetten renner under alle klærne med merkelapper på, som jeg har stappet under den grå trenchcoaten jeg kastet på meg i morges. Jeg burde løpe, forsvinne, et eller annet, men det er ingenting jeg kan gjøre for å vri meg unna. Og dessuten så er denne lyden som fyller rommet og som trekker til seg oppmerksomheten fra enda flere mennesker så skjærende og fryktinngytende, at jeg ikke klarer å lee en finger.
Til høyre står hun blonde, som som regel pleier å stå bak disken, og til venstre for meg står en ung mann i dress med en walkietalkie – lignende greie festet til øret. I hånden holder han en telefon.
”Hvor gammel er du, unge frøken?” spør han, mens han borer blikket sitt dypt inn i mitt.
Jeg svarer ikke. Halsen min er som sandpapir, og jeg svelger og svelger, men det blir liksom ikke så mye mer fukt der nedi.
Han ser på meg igjen.
”Hvor gammel er du?”
Jeg møter ikke blikket hans, men jeg vet at øynene er blå. Isblå. Jeg har møtt ham før, et par ganger. Han svinger innom her nå og da, det har jeg sett. Jobber sikkert 100% eller noe, og Securitas – skiltet ser ut til å være sydd fast på brystet hans.
”Er du stum, jente?”
Jeg rister på hodet. ”Nei.”
”Så svar da. Hvor gammel er du?”
”Sytten,” svarer jeg og biter meg i leppa. ”Sytten og et halvt.”
Han sier noe til hun blonde, noe som jeg liksom ikke hører. Jeg prøver å skjære et sort hull i gulvet med tankene mine, telepati, eller hva det heter, men det fungerer ikke så godt. Ja. Sytten år. Gammel nok til å bli buret inne for ingenting.
Walkietalkiemannen snur seg mot meg igjen.
”Hvordan bor du? Bor du ennå hjemme sammen med mor og far?”
Jeg nikker. Svelger. Nikker.
”Bor sammen med mamma,” mumler jeg mens jeg stirrer i gulvet. Det er skittent og ripete. Burde blitt vasket og bonet for en stund siden. Det ville i alle fall jeg gjort, hvis jeg var renholder her. Men det er jeg ikke, akkurat nå er jeg ingenting annet enn ei fjollete tenåringsjente med alt for mange lag med klær, spesielt med tanken på solskinnet ute.
”Kan du gi meg nummeret hennes? Du vet, vi finner det uansett – men du vil gjøre det mye enklere for deg selv hvis du forteller meg hvordan jeg kan få tak i henne. Hun må komme og hente deg på stasjonen etterpå,” sier mannen og begynner å trykke på mobiltelefonen sin. Han har alt ringt bilen med blinkelysene, og jeg vet at det ikke kommer til å ta så veldig lang tid før to mennesker til ikledd uniform kommer til å brase inn i bygningen vi befinner oss i.
Herregud, da. Ringe mamma.
”Eh… Ja… Eller. Jeg vet ikke om hun er hjemme, hun er sikkert på jobb eller noe. Hun jobber jo liksom på denne tiden, da,” svarer jeg og nøler. Vet at det er dumt. Vet at jeg burde snakke. Vet. Vet. Vet.
”Å, du skal nok se at hun har tid til å komme,” sier herr securitas til meg, og smiler. Smil passer seg ikke, tenker jeg, og ramser opp mammas mobilnummer mens jeg ser for meg skuffelsen hennes og det alvorlige ansiktet hennes og noe om en eviglang samtale og hun som bærer seg over at alt sikkert er hennes feil fordi hun ikke tjener en million kroner i året.
Stakkars mamma.
Jeg lukker ørene mens de ringer henne. Lukker øynene også. Lukker hele meg, og kjenner hvordan svetten renner og alle disse klærne klistrer seg til kroppen min. Jeg vil ta dem av. Jeg vil hjem. Jeg vil bort. Men jeg får ikke gå noen steder som helst. Ingen.
Bilen med blålysene kommer før jeg rekker å tenke så mye mer, og ei alt for hyggelig dame med et blått og et brunt øye putter meg inn i skraphaugen mens hun smiler. Heldigvis tar hun ikke på lysene, og hun snakker til meg. Hele tiden mens vi kjører. Som om jeg skulle vært en treåring eller noe, ikke vet jeg, og jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor hun ikke bare kan holde kjeften sin igjen.
Jeg hører og hører ikke etter. Hun sier at mamma skal møte meg på stasjonen. Forteller at jeg ikke er den eneste som gjør slike ting, og at de har mange tenåringsjenter inne i uka for akkurat det samme. Ikke noe nytt, ingenting. Neida, de kommer ikke til å bure meg inne for slike småting, greit nok at alt det jeg har kastet på meg har en samlet verdi på ikke mindre enn et par titusen kroner, men det kommer til å gå fint; samfunnstjeneste, sikkert, og et par prikker på rullebladet. Ikke verre enn som så.
Kvalm. Jeg føler meg kvalm, og bilen bare fortsetter å kjøre. Det har begynt å vokse en liten klump i halsen min, og jeg ser for meg mamma på stasjonen med fortvilet blikk, og kan kjenne skuffelsen hennes helt ned til tærne. For første gang i mitt liv skylder en hel flom av anger over meg, og jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått denne gode ideen om at jeg virkelig trengte noe til lørdag. Til festen hos Charlene i det hvite, store huset i enden av gata – Charlene med Levis og Disel Jeans i fleng, og som mente at jeg bare kunne komme selv om jeg ikke hadde så mye å ha på meg. ”Går greit,” sa hun, og la til at Nora og Emmeli hadde kjøpt seg de nye Miss Sixty buksene, de fra Bik Bok.
Jeg kunne allerede da kjenne hvordan blikket hennes ville svi på lørdag hvis jeg trappet opp i noe fra klesskapet mitt som hun hadde sett før. Ikke pent nok. Ikke godt nok. Ikke bra nok.
”Hei, jente, vi er fremme,” sier dama med øynene, og jeg kan se bilden svinge inn på stasjonen. Kan se mamma som står utenfor med armene i kors, kan kjenne hvordan hjertet dunker dypt, dypt der nede. Klumpen i halsen vil ut i frisk luft, den vil leve og danse, og det salte vannet har lyst til å renne nedover fjeset. Men store jenter gråter ikke.
Bilen parkerer, tenningen skrues av og dama med øynene hopper ut, åpner døra mi og holder den åpen for meg.
”Her,” sier hun.
”Hei,” sier mamma og ser på meg. Hun er dugget i blikket. Litt blank, tåkete på en måte.
Jeg er forferdelig varm.
norsktentamen 6.mai 2008.
tirsdag
Dagens tema: raseri.
7/29/2008 04:59:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Og plutselig husker jeg hvordan det var å være Annika som liten: rasende, hyperaktiv og med et så voldsomt sinne som til tider kunne være vanskelig å kontrollere.
Å jo. Jeg husker det så godt. Jeg husker hvordan jeg sprang etter noen gutter rundt barneskolen med en spade i hånden som jeg peivet febrilsk med. Jeg husker hvordan jeg raste gjennom korridorene på sokkelesten med Mie, kontaktlæreren min etter meg og hvordan hun ropte etter meg i desperate forsøk på å få kontakt.
"Hvis du ikke stopper nå, Annika, så må jeg nesten ringe foreldrene dine!"
"Ja, bare ring!" svarte jeg og løp videre. "De er ikke hjemme uansett."
Ja, jeg husker. Jeg husker hvor sint jeg ble etter alle de gangene guttene dro meg med i snøballskogen for å plage meg litt ekstra, hvordan jeg havnet på rektors kontor, hvordan tårene silte nedover kinnene mine mens jeg løp og løp bortover veien i raseri.
"Hvis du ikke stopper å løpe, Annika...."
"Ja, hva da? HVA DA?"
Ja, hva da? Ingenting selvfølgelig. Jeg løp og raste og kastet ting, og det var ingenting i verden som kunne stoppe de voldsomme stormene som surret inne i meg.
Hvorfor i alle dager kom jeg til å tenke på dette nå? Jo, det skal jeg fortelle: I dag er jeg en kjempesint utgave av meg selv, så sint og rasende som det jeg en gang i tiden var. Så sint at jeg faktisk ikke er helt sikker på hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg hadde jo disse kjempefine planene om å få dra på perm i noen dager, og jeg mente selv at det måtte jo være den absolutte beste løsninga for alle sammen. De ansatte på madhouse slipper unna dørsmellinga mi, jeg slipper å se dr.hjernefikser, jeg får være ute og vært litt hjemme sammen med familien min som jeg jo selvfølgelig også går på nervene (men de er glade i meg uansett) og jeg får vært sammen med vennene mine.
Men som vanlig blir planene mine spolert av et eller annet. Sjokkerende nok sa dr.hjernefikser "Nei, du, det går ikke. Jeg gir deg ikke perm. Vi venter til mandag, og så lager vi en plan om hvordan det skal bli med permer og sånt framover."
Mandag? Skal jeg liksom sitte der inne, se i veggen som bare blir sortere og sortere for hver dag som går - fram til mandag? Jeg var overbevist om at han tullet med meg, men nei, han var dønn seriøs og som vanlig gikk jeg der i fra i sinne mens jeg smelte døren godt igjen bak meg - bare for å understreke hvor forferdelig urettferdige de er mot meg. Ikke at det hjelper noe.
Så. Hva nå? Jo. Jeg blir på madhouse noen dager til, hvis jeg orker. Jeg er hjemme på middag nå - og siden jeg tok med meg sinnet mitt hjem, fikk det noen fatale følger som gjorde slik at middagen ikke ble så veldig trivelig den heller. Mamma er på seinvakt, og det er bare drittmennesker på kveldsvakt på madhouse. Når alt kommer til alt vet jeg faktisk ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, og det som frister mest nå er å pakke sammen tingene mine og stikke av.
I mitt 17 årige liv har jeg gjort mye rart - men en av de tingene jeg aldri har gjort, er å være på rømmen. Det er kanskje en av de mest idiotiske tankene jeg har hatt på lenge, men det frister.
Haike seg gjennom Europa, være liksomturist, stikke av og se hvor langt jeg kommer før noen kommer løpende etter meg.
Jeg må nesten le litt, men siden jeg vet at en slik "avstikker" vil få fatale følger, tror jeg at jeg gjør best i å holde meg her inntil videre.
Håper bare at jeg får tak i en hybel snart, sånn at jeg kan komme meg vekk fra denne byen og dette stedet, prøve noe nytt. Og annerledes.
Og ja! Mamma har vissnok plutselig begynt å abonnere på ROS - bladet. Det lå på stuebordet, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal takle det. Smile? Som vanlig?
Jeg skulle ønske at mamma var hjemme nå.
mandag
Blablabla.
7/28/2008 06:05:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Verden, vet dere. Den er overfylt med blablablaende mennesker som så veldig gjerne har lyst til å fortelle meg hva jeg skal gjøre, hva jeg burde gjøre, derfor ditt og derfor datt og jo, det er liksom ingen ende på all denne blablablaingen deres.
"Hva med å dra litt oftere på perm i stedet for å skrive deg ut?"
"Hvor lyst har du til dette da, Annika? Gå på skole? Har du virkelig lyst til å gå ambulansefag?"
"Hadde ikke kunst og håndtverk kanskje vært noe for deg? Du som er så kreativ?"
"Har kostlista noe med dette å gjøre?"
"Hvordan tror du det blir å bo på hybel da? Tror du det blir å gå bra?"
"Du kunne ikke tenke deg å bo hjemme litt, før du flytter? Eller... bli boende hjemme en stund, se hvordan det går og sånn?"
"Har du fått noen ny dr.hjernefikser? Du går ikke så godt overens med den du har nå? Hva med hun du hadde da han var på ferie? Likte du henne bedre? L har gått ut i permisjon, ja? Men det fungerte med henne?"
Jada, neida, så det altså.
Ja - jeg er enda på UPA og nei, jeg aner ikke hva som skjer. Hva jeg skal ta meg til og hva jeg kommer til å gjøre. Kanskje skriver jeg meg ikke ut likevel, kanskje blir jeg værende noen dager til, ber om permisjon, blir hjemme en stund for så å dra tilbake hit. Det virker ikke så fristende, for å være ærlig - men akkurat nå... er det ingenting som virker særlig fristende. Ugh.
Pappa kom plutselig ramlende inn døra her på MADHOUSE klokken halv tolv for å spise lunsj med meg. Pappa til lunsj? Hvorfor i helvete har ingen fortalt meg noe om det?
"Jeg trodde du visste det? Sa han det ikke til deg?" sa de ansatte.
"Sa de det ikke til deg?" spurte pappa.
"Nei," svarte jeg. "Ingen sier noe som helst til meg. FOR ET SJOKK!"
Velvel. Pappa har ringt litt rundt om kring for å ordne med en hybel/leilighet til meg, sånn at jeg har et sted å bo - og han har funnet en i samme gate som der besteforeldrene mine bor. MEN det er bare et bittelite problem: det er felles kjøkken. FELLES KJØKKEN? Åh, gud bedre. Jeg som ikke kan fordra at andre mennesker studerer de pene og fantastiske matvanene mine, og jeg liker best å styre med sånne ting for meg selv. Men neida. Sånn er det.
Dessuten hadde vi fiskekaker til middag. Middagene er nok en grunn til at jeg har lyst til å forlate dette stedet, for hallo: hvem spiser tre fiskekaker og to poteter pluss femti tonn med grønnsaker? Kanskje en voksen mann på 40 år og 88 kg - men små jenter på 17 har faktisk ikke plass til alt det der i magesekken sin.
Men det er det jo ingen som bryr seg noe om.
"Javel, du gir opp. Men da blir det ikke fullført."
"Nei vel. Synd det der."
"Ja, det er faktisk det."
Synd meg her og synd meg der.
"Du høres ut som om du er 100 år, Annika."
"Ja, det er ikke så rart. Det er fordi jeg føler meg sånn også."
"Det er trist. Spesielt siden du bare er 17, snart 18 og har lenge igjen å leve."
"Hmf."
søndag
Frihet?
7/27/2008 05:13:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jada, jeg vet at jeg er elendig til å oppdatere bloggen min, men det har sine naturlige årsaker: nett- tilgangen her på madhouse er dessverre ikke ubegrenset, og jeg orker svært sjeldent å traske ned de hundre og ørten trappetrinnene til underetasjen. Så... Da får det bare bli sånn.
Det har skjedd svært lite her. Akkurat nå er jeg det eneste mennesket med "pasient" stemplet som er inne, J er på perm og joda, det er ikke mye som skjer. Siden jeg kom tilbake fra Kreta, har jeg sittet rett opp og ned i senga og i den fine sofaen i stua - glodd på CSI og hva det enn måtte være i forsøk på å få tiden til å gå.
Vel. Jeg har kommet fram til en ting: det er på tide å forlate dette stedet her. For godt. Etter mye tenking fram og tilbake, har jeg funnet ut at jeg ikke KAN være her lengre. Det går ikke, det svir for mye innvendig og siden jeg ikke går så godt overens med dr.hjernefikser, kan jeg like godt pakke sammen sakene mine og dra her fra.
Juridisk sett er jeg jo på "frivillig", så i prinsippet kan jeg egentlig bare dra når jeg måtte ønske. Og jo, å slippe ut her i fra er det eneste jeg har i hodet mitt for tiden. Ut. JEG VIL UT!
Jeg vet ikke helt hva mamma og pappa mener om dette, men det spiller ikke så stor rolle - for jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg for at nok er nok, jeg vil ut, puste frisk luft, trene, gjøre de små dagligdagse tingene som for eksempel: se film hos Inger, sitte på verandraen, tusle tur med hunden min, gjøre ingenting, hoppe på trampolina og ting som det. Ting jeg ikke kan gjøre når jeg er her.
Og dessuten har jeg bestemt meg for noe annet også: jeg skal flytte. Jeg SKAL begynne på skole i Narvik, jeg skal rydde sammen rommet mitt på Kvaløya og jeg SKAL flytte for meg selv på en egen hybel i en stygg drittby langt unna UPA, langt unna dr.hjernefikser og være på egenhånd.
Jeg skal prøve, og går det til helvete (som alle tror..), javel, da har jeg lært det og - og kan jo dra hjem igjen. Mamma og pappa vil alltid holde døren åpen for meg så lenge jeg er levende.
Jeg vet hva jeg vil.
Jeg kommer hjem på tirsdag, jeg har bestemt meg og nesten ingenting kan få meg til å forandre mening.
Det har skjedd svært lite her. Akkurat nå er jeg det eneste mennesket med "pasient" stemplet som er inne, J er på perm og joda, det er ikke mye som skjer. Siden jeg kom tilbake fra Kreta, har jeg sittet rett opp og ned i senga og i den fine sofaen i stua - glodd på CSI og hva det enn måtte være i forsøk på å få tiden til å gå.
Vel. Jeg har kommet fram til en ting: det er på tide å forlate dette stedet her. For godt. Etter mye tenking fram og tilbake, har jeg funnet ut at jeg ikke KAN være her lengre. Det går ikke, det svir for mye innvendig og siden jeg ikke går så godt overens med dr.hjernefikser, kan jeg like godt pakke sammen sakene mine og dra her fra.
Juridisk sett er jeg jo på "frivillig", så i prinsippet kan jeg egentlig bare dra når jeg måtte ønske. Og jo, å slippe ut her i fra er det eneste jeg har i hodet mitt for tiden. Ut. JEG VIL UT!
Jeg vet ikke helt hva mamma og pappa mener om dette, men det spiller ikke så stor rolle - for jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg for at nok er nok, jeg vil ut, puste frisk luft, trene, gjøre de små dagligdagse tingene som for eksempel: se film hos Inger, sitte på verandraen, tusle tur med hunden min, gjøre ingenting, hoppe på trampolina og ting som det. Ting jeg ikke kan gjøre når jeg er her.
Og dessuten har jeg bestemt meg for noe annet også: jeg skal flytte. Jeg SKAL begynne på skole i Narvik, jeg skal rydde sammen rommet mitt på Kvaløya og jeg SKAL flytte for meg selv på en egen hybel i en stygg drittby langt unna UPA, langt unna dr.hjernefikser og være på egenhånd.
Jeg skal prøve, og går det til helvete (som alle tror..), javel, da har jeg lært det og - og kan jo dra hjem igjen. Mamma og pappa vil alltid holde døren åpen for meg så lenge jeg er levende.
Jeg vet hva jeg vil.
- Flytte. Bo for meg selv.
- Få et kjæledyr - sånn at jeg får noe å pusle med.
- Gå på skole, jobbe - gjøre ting.
- Trene.
- Puste.
- Være sammen med vennene mine igjen, gjøre småting, drikke øl, se på filmer, gå på kino og vice versa.
- Spise etter mine lover og regler.
Jeg kommer hjem på tirsdag, jeg har bestemt meg og nesten ingenting kan få meg til å forandre mening.
torsdag
...
7/17/2008 04:51:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
jeg.har.faen.meg.ikke.noe.lyst.til.å.dra.tilbake.til.upa.
og.når.maskinen.med.klær.er.ferdig.og.de.har.hatt.seg.en.runde.i.tørketrommelen.
må.jeg.sette.meg.i.den.jævla.bilen.å.dra.avsted.
når.er.nok.NOK?
når.alt.kommer.til.alt.har.jeg.ikke.lyst.til.å.være.noen.steder.
Savn:
og.når.maskinen.med.klær.er.ferdig.og.de.har.hatt.seg.en.runde.i.tørketrommelen.
må.jeg.sette.meg.i.den.jævla.bilen.å.dra.avsted.
når.er.nok.NOK?
når.alt.kommer.til.alt.har.jeg.ikke.lyst.til.å.være.noen.steder.
Savn:
- Smil som går til hjerterota.
- kafeturer med sukkerbiter.
- sjokolade.
- frihet.
- Å føle seg levende.
- Ordentlig sommer i Nord.
- SATS.
- Klemmer.
- X-terapeuten.
Kuldesjokk.
7/17/2008 04:23:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Velkommen hjem igjen, Annika! For ja, jeg er tilbake, til denne flotte fantastiske og varme byen. Det første som møter meg i det jeg ser ut vinduet på flyet er regndråper og sorte skyer som dekker himmelen og jo da, ingenting har endret seg siden jeg dro her fra. Men jeg må si at det faktisk ikke er så ille å være ”hjemme” igjen – ferien har jo ikke akkurat vært kremen på kransekaka for å si det sånn og de siste dagene der nede holdt jeg på å gå av skaftet. Strandlivet kan bli litt vel ensformig for min smak.
Når alt kommer til alt vet jeg faktisk ikke hva jeg skal skrive. Det er så lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, at det er rart å begynne igjen.
Så. Hva har jeg gjort? Egentlig ikke noe særlig. Det har blitt MYE solseng og stranda og spising og sånn, men solbrent, det har jeg heldigvis ikke blitt. Bare littegranne på føttene her en dag jeg glemte å smøre meg der, men det var så lite at det nesten ikke var merkbart. Ikke annet enn da jeg hadde på meg noen grusomme sko.
Familieferier er ikke min greie, det har jeg nok engang fått erfart. Til sammen var vi tjuetre stykker der, og det ble litt for mye for meg. Greit nok at vi var fordelt på tre forskjellige hoteller, men halleluja, for et kaos det var – og pappa og hans kjære bror, min onkel, skulle være så forferdelig morsomme hele tiden. Vi lånte en minibuss i noen dager, kjørte litt hit og dit og det var greit nok det – men forferdelig slitsomt.
Og ellers? Jo, det var fint å treffe Marte igjen, jeg har ikke blitt så veldig brun, håret er nesten hvitt og jeg har mistet enorme mengder av det i tillegg, kameraet mitt har jeg OGSÅ mistet (SJOKK), jeg har ikke lest en eneste bok, og… trasket rundt på matbutikker og diverse annet på jakt etter noe spiselig. Joda, det har vært flott.
Skoleinntaket er også klart, og jo da, jeg kom inn på ambulanse. I Narvik. Skolestart: 18.august. Og jeg som ikke akkurat hadde skole som en del av planene mine framover – men nå har jeg plutselig ombestemt meg igjen. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv hva jeg faktisk skal gjøre, men jeg tror jeg skal gi det en sjanse, pakke sakene mine og dra. En av grunnene for at jeg TROR, ja, nesten sikker på at jeg kommer til å flytte, er fordi da slipper jeg unna madhouse og den dritten der. Dessuten kan det jo hende at det vil være okei med et miljøskifte. Hva vet jeg?
Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa, vasker klær, pakker og gjør meg klar til å dra tilbake til UPA. Jeg har absolutt ikke noe lyst til det, og for å være ærlig er det ingenting i hele verden som frister mindre. Menmen.
Når alt kommer til alt vet jeg faktisk ikke hva jeg skal skrive. Det er så lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, at det er rart å begynne igjen.
Så. Hva har jeg gjort? Egentlig ikke noe særlig. Det har blitt MYE solseng og stranda og spising og sånn, men solbrent, det har jeg heldigvis ikke blitt. Bare littegranne på føttene her en dag jeg glemte å smøre meg der, men det var så lite at det nesten ikke var merkbart. Ikke annet enn da jeg hadde på meg noen grusomme sko.
Familieferier er ikke min greie, det har jeg nok engang fått erfart. Til sammen var vi tjuetre stykker der, og det ble litt for mye for meg. Greit nok at vi var fordelt på tre forskjellige hoteller, men halleluja, for et kaos det var – og pappa og hans kjære bror, min onkel, skulle være så forferdelig morsomme hele tiden. Vi lånte en minibuss i noen dager, kjørte litt hit og dit og det var greit nok det – men forferdelig slitsomt.
Og ellers? Jo, det var fint å treffe Marte igjen, jeg har ikke blitt så veldig brun, håret er nesten hvitt og jeg har mistet enorme mengder av det i tillegg, kameraet mitt har jeg OGSÅ mistet (SJOKK), jeg har ikke lest en eneste bok, og… trasket rundt på matbutikker og diverse annet på jakt etter noe spiselig. Joda, det har vært flott.
Skoleinntaket er også klart, og jo da, jeg kom inn på ambulanse. I Narvik. Skolestart: 18.august. Og jeg som ikke akkurat hadde skole som en del av planene mine framover – men nå har jeg plutselig ombestemt meg igjen. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv hva jeg faktisk skal gjøre, men jeg tror jeg skal gi det en sjanse, pakke sakene mine og dra. En av grunnene for at jeg TROR, ja, nesten sikker på at jeg kommer til å flytte, er fordi da slipper jeg unna madhouse og den dritten der. Dessuten kan det jo hende at det vil være okei med et miljøskifte. Hva vet jeg?
Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa, vasker klær, pakker og gjør meg klar til å dra tilbake til UPA. Jeg har absolutt ikke noe lyst til det, og for å være ærlig er det ingenting i hele verden som frister mindre. Menmen.
tirsdag
Ferieklar!
7/01/2008 05:01:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Siden nettverket tydeligvis har takket for seg i stua på UPA, har bloggen min vært litt lettere "innaktiv" og delvis forsømt de siste dagene. Mest fordi jeg ikke ORKER å drasse med meg datamaskinen ned trappene til underetasjen der SMI- Skolen befinner seg, og ja, det er fordi jeg er lat - og fordi dørene er så innmari tunge å få opp og igjen.
Så. Det blir lite blogging, og mindre blogging blir det framover også, i alle fall i fram til den 17. juli, og kanskje lengre. Jeg drar nemmelig til varmere strøk på torsdag, og hjelpe meg vel som jeg ser fram til å komme meg bort fra dette stedet! Farvel UPA, farvel sykehus og blodprøver, farvel regnvær og ti varmegrader, farvel til personalet, masete mennesker og hei til sol og varme og liv! Helt ærlig: jeg kan nesten ikke vente til jeg står på flyplassen på torsdag med den rosa kofferten min i hånden, frigjort fra fengselet og puster frisk luft.♥
Frisk og fin luft. Det vil si at jeg er på egenhånd, uten... mas og kjas fra andre enn mamma og pappa i 14 dager - og jo, Annika kan gjøre NESTEN nøyaktig det hun selv føler for.
Gjett hvor bra det føles. Og gjett hvem som skal bevege seg i LITT MER enn 10 minutter hver dag? Kniz.
Jeppz.
De siste dagene har vært veldig... ja, jeg vet faktisk ikke. Det har regnet og regnet, og det er fortsatt ikke så mye bra å si om sommertemperaturene her i gården. I går var det faktisk relativt varmt, og jeg, to ansatte og J på avdelingen spiste lunsj ute på verandraen. Gjett hvem som, for engansskyld hadde latt ullgenseren og ullstrømpebuksa ligge igjen på rommet? Jo. Jeg.
Og det gikk faktisk... greit.
Mamma, Sandra og jeg løp som noen tullinger rundt om kring i hele byen i går, på jakt etter de siste tingene før vi drar på ferie. Jeg handlet nye sandaler, bikiniunderdel - fant ikke den typen jeg ville ha (kan noen fortelle meg hvorfor de aldri har de fine i min størrelse...?), tights, t -skjorte og diverse andre ting, og jeg må si at jeg var helt kanonings drittsliten da jeg kom tilbake til UPA på kvelden. Jeg klarte ikke å bevege på meg, og måtte legge meg å sove før kveldsmaten skulle inntaes.
Kroppen min er ikke skapt for timevis med shopping, bare så det er sagt.
I dag er jeg hjemme på middag. Uten personal, faktisk, og det er litt godt å være her igjen. Bedre enn forventet. Riktignok var jeg jo hjemom på søndag også, sammen med 1. stk svært pratsom personal fra Madhouse, men det blir ikke akkurat det samme.
Hjemme. Jeg vet ikke om dette er hjemme lengre, eller hva som kan regnes som hjemme - men det er greit nok å være her. Greit når jeg vet at det bare er for et par timer. Mamma og jeg skal til byen igjen snart, handle noen ernæringsdrikker og energibarer som jeg kan ha med meg for å få litt variasjon i mellommåltidene. Jeg er drittlei av kostlista mi, for å si det sånn!
.. og jo, jeg hadde skrevet en masse greier her, men så klikket nettverket, og dadidadida, så jeg orker ikke å skrive mer.
Så. SO LONG PEOPLE. Ha en flott ferie. Jeg skriver sikkert når jeg er på Kreta :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Bloglovin'
