torsdag
The end.
8/07/2008 05:18:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Helt ærlig: jeg hadde aldri trodd at denne dagen skulle komme, men den gjorde vissnok det likevel. Min siste dag på UPA - for i morgen skriver jeg meg ut og kommer hjem for godt. Vel, i det minste for noen dager, for det er ikke lenge igjen før jeg pakker ned det jeg anser som det viktigste, og flytter hjemmefra.
Annika + Narvik + hybel = ? Jada, jeg vet at Narvik ikke er verdens mest fantastiske og fabelaktige by, men jeg har etterhvert begynt å få troen på at det kanskje kan bli okei med litt miljøskifte. Nytt skoleår, nye mennesker, nye impulser og sist men ikke minst: ny by og ingen UPA.
Oi, så synd! Men R i teamet mitt snakket noe om at jeg kanskje skulle komme tilbake engang i neste måned eller noe? Sukk. Jeg har den følelsen at jeg aldri i verden kommer til å slippe unna systemet. Jeg er drittlei, men det er tydelig at det er enkelte mennesker i denne verden som nekter å gi opp denne tingen som liksom skal være meg, og det er jo fint.
Hjemme på middag i dag igjen! De skulle servere fiskegrateng på galehuset, og er det noe jeg ikke takler, så må det være fiskegrateng. Det er den mest gyselige matretten jeg vet om, og jeg er like allergisk mot det som jeg er i mot brød og is og pasta og diverse annet. ALLERGISK. Ja, jeg er kjempeallergisk.
Dagen i dag har i bunn og grunn gått fort. P i teamet mitt vekte meg klokken åtte, jeg dusjet, spiste frokost sammen med et (eller var det to?) mennesker, så på CSI, hadde samtale med Dr.hjernefikser som finally har skrevet ferdig epikrisen min, spiste lunsj, så nok en episode med CSI, dro på utskrivingsmøte med mamma, pappa, dr.hjernefikser og R - noe som var en drøm i seg selv. Jeg elsker sånne møter med mange mennesker og det er så herlig at jeg ikke har ord for det. Jepp. Akkurat det er det.
Det er ikke så ille å være hjemme, og det er fint å tenke på at natta som kommer blir min siste innenfor de fire veggene på madhouse, men... jeg må innrømme at det er litt trist å si "heidå. Takk for nå." Jeg måtte si "hadet" til begge team-menneskene mine i dag: P og R, og jo, det gjorde litt vondt. Gosh. Begge to er så fantastiske, og jeg skulle ønske jeg slapp å si farvel. Jeg hater sånne ting."Jeg har troa på deg, Annika!"
"Lykke til videre i livet"
Jeg har faktisk litt lyst til å sette meg ned å grine. Men hey, store jenter som meg biter tennene sammen og gråter ikke. Og dessuten er jeg jo blitt ganske vant til dette: si hei til mennesker, bli glade i dem og si farvel. Det er sånn livet er. Men det gjør vondt å si farvel til alle menneskene man stoler på, i alle fall "stoler nesten på" og være helt alene. Blah.
Ja ja. Sånn er det.Etter at jeg satte inn en annonse i avisa Framover, har jeg blitt nedringt av tusen forskjellige folk som veldig gjerne vil leie ut hybelen/leiligheta si til meg. Det er jo flott det, men jeg holder fortsatt en knapp på den jeg har fått i Villaveien ettellerannet.
Etiketter:
ungdomspsyk.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
0 kommentarer: