”Faen, faen, faen,” tenker jeg mens noen har trykket inn FRYS -knappen, og gjort meg om til en halvdød statue. Jeg klarer ikke bevege meg, blodet har frosset til is og sluttet å strømme gjennom årene mine.
Menneskene står i klynger rundt i rommet, stirrer og det er som om hele verden er satt på pause. Pause. Jeg vet jeg burde løpe, kanskje si noe, i alle fall bevege meg – ikke bare stå her, midt på gulvet som en eller annen patetisk og latterlig idiot. Som om jeg plutselig har gått nesten et helt tiår tilbake, og blitt barn igjen – et barn som akkurat har stjålet sin første Bugg og blitt fersket uten og helt skjønne hva det var som egentlig skjedde.

Buggen hadde jo liksom bare ligget der, i den røde eska på Rema 1000, fristende, som om den skrek: ”ta meg med, ta meg med,” og hva annet kunne man gjøre når man ikke hadde penger nok til en Bugg med Cola – Smak? Jo. Man tok den. Bare for å beholde litt selvrespekt når det gjaldt de andre barna, sånn at de ikke skulle forstå at man egentlig ikke hadde penger, og sånn helt egentlig, i bunn og grunn, ikke fikk mer enn en tier til lørdagsgodt på lørdagen.

Og her står jeg, da.
Midt på gulvet, midt på dagen, forvirret og usikker mens svetten renner under alle klærne med merkelapper på, som jeg har stappet under den grå trenchcoaten jeg kastet på meg i morges. Jeg burde løpe, forsvinne, et eller annet, men det er ingenting jeg kan gjøre for å vri meg unna. Og dessuten så er denne lyden som fyller rommet og som trekker til seg oppmerksomheten fra enda flere mennesker så skjærende og fryktinngytende, at jeg ikke klarer å lee en finger.

Til høyre står hun blonde, som som regel pleier å stå bak disken, og til venstre for meg står en ung mann i dress med en walkietalkie – lignende greie festet til øret. I hånden holder han en telefon.
”Hvor gammel er du, unge frøken?” spør han, mens han borer blikket sitt dypt inn i mitt.
Jeg svarer ikke. Halsen min er som sandpapir, og jeg svelger og svelger, men det blir liksom ikke så mye mer fukt der nedi.

Han ser på meg igjen.
”Hvor gammel er du?”
Jeg møter ikke blikket hans, men jeg vet at øynene er blå. Isblå. Jeg har møtt ham før, et par ganger. Han svinger innom her nå og da, det har jeg sett. Jobber sikkert 100% eller noe, og Securitas – skiltet ser ut til å være sydd fast på brystet hans.
”Er du stum, jente?”
Jeg rister på hodet. ”Nei.”
”Så svar da. Hvor gammel er du?”
”Sytten,” svarer jeg og biter meg i leppa. ”Sytten og et halvt.”

Han sier noe til hun blonde, noe som jeg liksom ikke hører. Jeg prøver å skjære et sort hull i gulvet med tankene mine, telepati, eller hva det heter, men det fungerer ikke så godt. Ja. Sytten år. Gammel nok til å bli buret inne for ingenting.
Walkietalkiemannen snur seg mot meg igjen.
”Hvordan bor du? Bor du ennå hjemme sammen med mor og far?”
Jeg nikker. Svelger. Nikker.
”Bor sammen med mamma,” mumler jeg mens jeg stirrer i gulvet. Det er skittent og ripete. Burde blitt vasket og bonet for en stund siden. Det ville i alle fall jeg gjort, hvis jeg var renholder her. Men det er jeg ikke, akkurat nå er jeg ingenting annet enn ei fjollete tenåringsjente med alt for mange lag med klær, spesielt med tanken på solskinnet ute.

”Kan du gi meg nummeret hennes? Du vet, vi finner det uansett – men du vil gjøre det mye enklere for deg selv hvis du forteller meg hvordan jeg kan få tak i henne. Hun må komme og hente deg på stasjonen etterpå,” sier mannen og begynner å trykke på mobiltelefonen sin. Han har alt ringt bilen med blinkelysene, og jeg vet at det ikke kommer til å ta så veldig lang tid før to mennesker til ikledd uniform kommer til å brase inn i bygningen vi befinner oss i.
Herregud, da. Ringe mamma.
”Eh… Ja… Eller. Jeg vet ikke om hun er hjemme, hun er sikkert på jobb eller noe. Hun jobber jo liksom på denne tiden, da,” svarer jeg og nøler. Vet at det er dumt. Vet at jeg burde snakke. Vet. Vet. Vet.

”Å, du skal nok se at hun har tid til å komme,” sier herr securitas til meg, og smiler. Smil passer seg ikke, tenker jeg, og ramser opp mammas mobilnummer mens jeg ser for meg skuffelsen hennes og det alvorlige ansiktet hennes og noe om en eviglang samtale og hun som bærer seg over at alt sikkert er hennes feil fordi hun ikke tjener en million kroner i året.
Stakkars mamma.

Jeg lukker ørene mens de ringer henne. Lukker øynene også. Lukker hele meg, og kjenner hvordan svetten renner og alle disse klærne klistrer seg til kroppen min. Jeg vil ta dem av. Jeg vil hjem. Jeg vil bort. Men jeg får ikke gå noen steder som helst. Ingen.
Bilen med blålysene kommer før jeg rekker å tenke så mye mer, og ei alt for hyggelig dame med et blått og et brunt øye putter meg inn i skraphaugen mens hun smiler. Heldigvis tar hun ikke på lysene, og hun snakker til meg. Hele tiden mens vi kjører. Som om jeg skulle vært en treåring eller noe, ikke vet jeg, og jeg kan egentlig ikke forstå hvorfor hun ikke bare kan holde kjeften sin igjen.

Jeg hører og hører ikke etter. Hun sier at mamma skal møte meg på stasjonen. Forteller at jeg ikke er den eneste som gjør slike ting, og at de har mange tenåringsjenter inne i uka for akkurat det samme. Ikke noe nytt, ingenting. Neida, de kommer ikke til å bure meg inne for slike småting, greit nok at alt det jeg har kastet på meg har en samlet verdi på ikke mindre enn et par titusen kroner, men det kommer til å gå fint; samfunnstjeneste, sikkert, og et par prikker på rullebladet. Ikke verre enn som så.

Kvalm. Jeg føler meg kvalm, og bilen bare fortsetter å kjøre. Det har begynt å vokse en liten klump i halsen min, og jeg ser for meg mamma på stasjonen med fortvilet blikk, og kan kjenne skuffelsen hennes helt ned til tærne. For første gang i mitt liv skylder en hel flom av anger over meg, og jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått denne gode ideen om at jeg virkelig trengte noe til lørdag. Til festen hos Charlene i det hvite, store huset i enden av gata – Charlene med Levis og Disel Jeans i fleng, og som mente at jeg bare kunne komme selv om jeg ikke hadde så mye å ha på meg. ”Går greit,” sa hun, og la til at Nora og Emmeli hadde kjøpt seg de nye Miss Sixty buksene, de fra Bik Bok.

Jeg kunne allerede da kjenne hvordan blikket hennes ville svi på lørdag hvis jeg trappet opp i noe fra klesskapet mitt som hun hadde sett før. Ikke pent nok. Ikke godt nok. Ikke bra nok.

”Hei, jente, vi er fremme,” sier dama med øynene, og jeg kan se bilden svinge inn på stasjonen. Kan se mamma som står utenfor med armene i kors, kan kjenne hvordan hjertet dunker dypt, dypt der nede. Klumpen i halsen vil ut i frisk luft, den vil leve og danse, og det salte vannet har lyst til å renne nedover fjeset. Men store jenter gråter ikke.

Bilen parkerer, tenningen skrues av og dama med øynene hopper ut, åpner døra mi og holder den åpen for meg.
”Her,” sier hun.
”Hei,” sier mamma og ser på meg. Hun er dugget i blikket. Litt blank, tåkete på en måte.

Jeg er forferdelig varm.