Og plutselig husker jeg hvordan det var å være Annika som liten: rasende, hyperaktiv og med et så voldsomt sinne som til tider kunne være vanskelig å kontrollere.
Å jo. Jeg husker det så godt. Jeg husker hvordan jeg sprang etter noen gutter rundt barneskolen med en spade i hånden som jeg peivet febrilsk med. Jeg husker hvordan jeg raste gjennom korridorene på sokkelesten med Mie, kontaktlæreren min etter meg og hvordan hun ropte etter meg i desperate forsøk på å få kontakt.
"Hvis du ikke stopper nå, Annika, så må jeg nesten ringe foreldrene dine!"
"Ja, bare ring!" svarte jeg og løp videre. "De er ikke hjemme uansett."
Ja, jeg husker. Jeg husker hvor sint jeg ble etter alle de gangene guttene dro meg med i snøballskogen for å plage meg litt ekstra, hvordan jeg havnet på rektors kontor, hvordan tårene silte nedover kinnene mine mens jeg løp og løp bortover veien i raseri.
"Hvis du ikke stopper å løpe, Annika...."
"Ja, hva da? HVA DA?"

Ja, hva da? Ingenting selvfølgelig. Jeg løp og raste og kastet ting, og det var ingenting i verden som kunne stoppe de voldsomme stormene som surret inne i meg.
Hvorfor i alle dager kom jeg til å tenke på dette nå? Jo, det skal jeg fortelle: I dag er jeg en kjempesint utgave av meg selv, så sint og rasende som det jeg en gang i tiden var. Så sint at jeg faktisk ikke er helt sikker på hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg hadde jo disse kjempefine planene om å få dra på perm i noen dager, og jeg mente selv at det måtte jo være den absolutte beste løsninga for alle sammen. De ansatte på madhouse slipper unna dørsmellinga mi, jeg slipper å se dr.hjernefikser, jeg får være ute og vært litt hjemme sammen med familien min som jeg jo selvfølgelig også går på nervene (men de er glade i meg uansett) og jeg får vært sammen med vennene mine.
Men som vanlig blir planene mine spolert av et eller annet. Sjokkerende nok sa dr.hjernefikser "Nei, du, det går ikke. Jeg gir deg ikke perm. Vi venter til mandag, og så lager vi en plan om hvordan det skal bli med permer og sånt framover."

Mandag? Skal jeg liksom sitte der inne, se i veggen som bare blir sortere og sortere for hver dag som går - fram til mandag? Jeg var overbevist om at han tullet med meg, men nei, han var dønn seriøs og som vanlig gikk jeg der i fra i sinne mens jeg smelte døren godt igjen bak meg - bare for å understreke hvor forferdelig urettferdige de er mot meg. Ikke at det hjelper noe.

Så. Hva nå? Jo. Jeg blir på madhouse noen dager til, hvis jeg orker. Jeg er hjemme på middag nå - og siden jeg tok med meg sinnet mitt hjem, fikk det noen fatale følger som gjorde slik at middagen ikke ble så veldig trivelig den heller. Mamma er på seinvakt, og det er bare drittmennesker på kveldsvakt på madhouse. Når alt kommer til alt vet jeg faktisk ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, og det som frister mest nå er å pakke sammen tingene mine og stikke av.

I mitt 17 årige liv har jeg gjort mye rart - men en av de tingene jeg aldri har gjort, er å være på rømmen. Det er kanskje en av de mest idiotiske tankene jeg har hatt på lenge, men det frister.
Haike seg gjennom Europa, være liksomturist, stikke av og se hvor langt jeg kommer før noen kommer løpende etter meg.
Jeg må nesten le litt, men siden jeg vet at en slik "avstikker" vil få fatale følger, tror jeg at jeg gjør best i å holde meg her inntil videre.

Håper bare at jeg får tak i en hybel snart, sånn at jeg kan komme meg vekk fra denne byen og dette stedet, prøve noe nytt. Og annerledes.

Og ja! Mamma har vissnok plutselig begynt å abonnere på ROS - bladet. Det lå på stuebordet, og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal takle det. Smile? Som vanlig?
Jeg skulle ønske at mamma var hjemme nå.