Verden, vet dere. Den er overfylt med blablablaende mennesker som så veldig gjerne har lyst til å fortelle meg hva jeg skal gjøre, hva jeg burde gjøre, derfor ditt og derfor datt og jo, det er liksom ingen ende på all denne blablablaingen deres.
"Hva med å dra litt oftere på perm i stedet for å skrive deg ut?"
"Hvor lyst har du til dette da, Annika? Gå på skole? Har du virkelig lyst til å gå ambulansefag?"
"Hadde ikke kunst og håndtverk kanskje vært noe for deg? Du som er så kreativ?"
"Har kostlista noe med dette å gjøre?"
"Hvordan tror du det blir å bo på hybel da? Tror du det blir å gå bra?"
"Du kunne ikke tenke deg å bo hjemme litt, før du flytter? Eller... bli boende hjemme en stund, se hvordan det går og sånn?"
"Har du fått noen ny dr.hjernefikser? Du går ikke så godt overens med den du har nå? Hva med hun du hadde da han var på ferie? Likte du henne bedre? L har gått ut i permisjon, ja? Men det fungerte med henne?"

Jada, neida, så det altså.
Ja - jeg er enda på UPA og nei, jeg aner ikke hva som skjer. Hva jeg skal ta meg til og hva jeg kommer til å gjøre. Kanskje skriver jeg meg ikke ut likevel, kanskje blir jeg værende noen dager til, ber om permisjon, blir hjemme en stund for så å dra tilbake hit. Det virker ikke så fristende, for å være ærlig - men akkurat nå... er det ingenting som virker særlig fristende. Ugh.

Pappa kom plutselig ramlende inn døra her på MADHOUSE klokken halv tolv for å spise lunsj med meg. Pappa til lunsj? Hvorfor i helvete har ingen fortalt meg noe om det?
"Jeg trodde du visste det? Sa han det ikke til deg?" sa de ansatte.
"Sa de det ikke til deg?" spurte pappa.
"Nei," svarte jeg. "Ingen sier noe som helst til meg. FOR ET SJOKK!"
Velvel. Pappa har ringt litt rundt om kring for å ordne med en hybel/leilighet til meg, sånn at jeg har et sted å bo - og han har funnet en i samme gate som der besteforeldrene mine bor. MEN det er bare et bittelite problem: det er felles kjøkken. FELLES KJØKKEN? Åh, gud bedre. Jeg som ikke kan fordra at andre mennesker studerer de pene og fantastiske matvanene mine, og jeg liker best å styre med sånne ting for meg selv. Men neida. Sånn er det.

Dessuten hadde vi fiskekaker til middag. Middagene er nok en grunn til at jeg har lyst til å forlate dette stedet, for hallo: hvem spiser tre fiskekaker og to poteter pluss femti tonn med grønnsaker? Kanskje en voksen mann på 40 år og 88 kg - men små jenter på 17 har faktisk ikke plass til alt det der i magesekken sin.
Men det er det jo ingen som bryr seg noe om.
"Javel, du gir opp. Men da blir det ikke fullført."
"Nei vel. Synd det der."
"Ja, det er faktisk det."

Synd meg her og synd meg der.
"Du høres ut som om du er 100 år, Annika."
"Ja, det er ikke så rart. Det er fordi jeg føler meg sånn også."
"Det er trist. Spesielt siden du bare er 17, snart 18 og har lenge igjen å leve."
"Hmf."