Velkommen hjem igjen, Annika! For ja, jeg er tilbake, til denne flotte fantastiske og varme byen. Det første som møter meg i det jeg ser ut vinduet på flyet er regndråper og sorte skyer som dekker himmelen og jo da, ingenting har endret seg siden jeg dro her fra. Men jeg må si at det faktisk ikke er så ille å være ”hjemme” igjen – ferien har jo ikke akkurat vært kremen på kransekaka for å si det sånn og de siste dagene der nede holdt jeg på å gå av skaftet. Strandlivet kan bli litt vel ensformig for min smak.

Når alt kommer til alt vet jeg faktisk ikke hva jeg skal skrive. Det er så lenge siden jeg har skrevet i bloggen min nå, at det er rart å begynne igjen.

Så. Hva har jeg gjort? Egentlig ikke noe særlig. Det har blitt MYE solseng og stranda og spising og sånn, men solbrent, det har jeg heldigvis ikke blitt. Bare littegranne på føttene her en dag jeg glemte å smøre meg der, men det var så lite at det nesten ikke var merkbart. Ikke annet enn da jeg hadde på meg noen grusomme sko.

Familieferier er ikke min greie, det har jeg nok engang fått erfart. Til sammen var vi tjuetre stykker der, og det ble litt for mye for meg. Greit nok at vi var fordelt på tre forskjellige hoteller, men halleluja, for et kaos det var – og pappa og hans kjære bror, min onkel, skulle være så forferdelig morsomme hele tiden. Vi lånte en minibuss i noen dager, kjørte litt hit og dit og det var greit nok det – men forferdelig slitsomt.

Og ellers? Jo, det var fint å treffe Marte igjen, jeg har ikke blitt så veldig brun, håret er nesten hvitt og jeg har mistet enorme mengder av det i tillegg, kameraet mitt har jeg OGSÅ mistet (SJOKK), jeg har ikke lest en eneste bok, og… trasket rundt på matbutikker og diverse annet på jakt etter noe spiselig. Joda, det har vært flott.

Skoleinntaket er også klart, og jo da, jeg kom inn på ambulanse. I Narvik. Skolestart: 18.august. Og jeg som ikke akkurat hadde skole som en del av planene mine framover – men nå har jeg plutselig ombestemt meg igjen. Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv hva jeg faktisk skal gjøre, men jeg tror jeg skal gi det en sjanse, pakke sakene mine og dra. En av grunnene for at jeg TROR, ja, nesten sikker på at jeg kommer til å flytte, er fordi da slipper jeg unna madhouse og den dritten der. Dessuten kan det jo hende at det vil være okei med et miljøskifte. Hva vet jeg?

Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa, vasker klær, pakker og gjør meg klar til å dra tilbake til UPA. Jeg har absolutt ikke noe lyst til det, og for å være ærlig er det ingenting i hele verden som frister mindre. Menmen.