onsdag
Siste dag.
8/13/2008 09:29:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg er allerede lei av å flytte. Neida, det er ikke fordi jeg har flyttet så forferdelig mange ganger i løpet av livet mitt, og det er ikke fordi jeg ikke vil flytte – for det vil jeg. Det er bare det at det er så skrekkelig mange ting som må på plass før jeg kan slenge alle tingene mine i den lilla/blå bilen vår og dra av sted. Det ser ut som om tredje verdenskrig har brutt ut på rommet mitt: cd – er flyter overalt, klær ligger i store hauger og jo da, kjellerstua ser enda bedre ut. Fullt av kasser og esker og ditten og datten, og jeg føler at jeg aldri kommer til å komme i mål. Her har jeg drevet og pakket opp og ned rom siden mai, og jeg er sliten og lei av det. Jeg har lyst til å slå meg til ro.
”Jaja, Annika, men kroppen din er jo så nedbrutt, så det er kanskje ikke så rart. Dessuten er kroppen din fortsatt i rehabiliteringsfasen, og det vil den nok være lenge,” sa mamma til meg. JADA. Jeg vet at hun har rett, men likevel. Det er flaut. Så her er det bare en ting å gjøre: trene. Bygge opp musklene igjen, bevege seg, og ja, jeg vet at det kommer til å bli et helvete, men det får så være. Det gjør jo ikke akkurat noe å ha et par muskler som fungerer.
Men altså. I morgen er den store dagen. Jeg flytter!
Det er lenge siden jeg har vært så sosial og så aktiv som det jeg har vært de siste dagene. Kanskje ikke så rart med tanke på at jeg har sittet stille i omentrent tre måneder, men jeg blir virkelig overrasket over hvor lite det skal til før jeg blir kjempesliten. Et par timer i byen, og jeg er fullstendig kaputt. I går var jeg på SATS for første gang siden april og det var jo selvfølgelig en opplevelse i seg selv. Siden jeg ikke har trent på veldig veldig lenge, fant jeg ut at det kunne være okei å dra på yoga, siden det ikke er SÅ fysisk krevende. Jeg mener; det er jo ikke akkurat kondisjonstrening. Så… jeg dro med meg Inger, og kravlet meg ut av sofaen. MEN jo da, det var krevende nok for meg. Etter bare fem minutter kjente jeg en svak kvalme bukte seg der inne på innsiden av meg, og det er nesten sånn at det er litt småflaut. Kvalm? Jeg? Som PLEIDE å sykle i 55 minutter uten problemer?
”Jaja, Annika, men kroppen din er jo så nedbrutt, så det er kanskje ikke så rart. Dessuten er kroppen din fortsatt i rehabiliteringsfasen, og det vil den nok være lenge,” sa mamma til meg. JADA. Jeg vet at hun har rett, men likevel. Det er flaut. Så her er det bare en ting å gjøre: trene. Bygge opp musklene igjen, bevege seg, og ja, jeg vet at det kommer til å bli et helvete, men det får så være. Det gjør jo ikke akkurat noe å ha et par muskler som fungerer.Jeg er trett, og jeg har lyst til å sove, men jeg har tusen ting å gjøre. Pakke og rydde ferdig, spise lunsj, kle på meg, finne fram skolebøkene mine fra forrige skoleår (skal selge dem til en bokhandel), dra til byen for å møte Silje, dra hjem og deretter… rydde mer? Hurra meg rundt. Helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten Inger disse dagene, fordi hun synes at denne flyttinga mi er morsommere enn meg, og har hjulpet meg masse med pakking og shopping og diverse. TUSEN HJERTELIG TAKK! <3
Og ja, jeg skrev jo her at jeg vurderte å klippe av meg håret. Vel. Det har jeg faktisk gjort, og det er nesten ingenting igjen. I bunn og grunn ser jeg helt forferdelig ut, men hey, det var ikke noe nytt, så jeg tror jeg overlever. Jeg må jo nesten det. Og dessuten vokser det jo ut igjen…
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
1 kommentarer:
Håper du får det fint! Ønsker deg alt vel.
Vurderer å klippe av meg alt håret selv, grunnet ekstrembleking og div.