Smile like you mean it, sier nå jeg - for denne helgeturen er en fiasko, om man da ser bort i fra at jeg har pause fra galehuset. Denne helgen har jeg lært følgende:

• At det ikke er å komme bort fra at UPA er trygt.

• Tankene mine har ikke forsvunnet, og kommer tilbake med engang jeg er på egenhånd.

• Jeg tuller, trikser og mikser.

• Jeg skal aldri sette beina mine på Øra igjen. Jeg er definitivt ferdig med den religiøse delen av livet mitt. (Hva annet kan man gjøre når mennesker som en gang var venner, ikke snakker med en lengre?)

• Det finnes svært mange rare hybler i Narvik. Jeg sliter med å få et sted å bo - og i verstefall må jeg bli boende hos besteforeldrene mine en stund. Flott.

• Jeg har allerede feilet - og jeg vet det. Prosjekt: bo alene kommer til å bli... ja, jeg aner ikke.

• Tanten og onkelen min vet ikke hva de skal si til meg.

• Jeg er mester i å unngå mennesker.

• OG JEG HATER SÅNN: "HEI. TAKK FOR SIST!!! GÅR DET BRA ELLER?" *klem* "BLIR DU LENGE? NÅR KOM DU? NÅR DRAR DU? OI! HEI; DER VAR *etellerannetnavn* JEG MÅ SPRINGE" snakk. Gud bedre. Jeg kan ikke fordra det.

Og ellers? Nei, svært lite. Jeg har tilbrakt mesteparten av dagen i bilen, noe som ikke var så veldig morsomt, trasket litt på AMFI senteret, møtt på Simon - noe som var veldig hyggelig, spist og spist og spist, drukket kaffe hos besteforeldrene mine, sittet i sofaen hos besteforeldrene mine og snart tenker jeg at jeg skal ta kveld.
Jeg har virkelig ikke noe bedre å gjøre.