Ingredienser:
Ca. 40 stk.
200 g smør
5 dl sukker
1 ts vaniljesukker
6 ½ dl havregryn
2 egg
3 dl hvetemel
1 ts salt
1 ts bakepulver
200 g (2 plater) mørk sjokolade


I stekeovnen: 150 °C, 10 - 15 minutter


Fremgangsmåte:
- Bland sukker, vaniljesukker og smør til det blir en hvit kremaktig greie. Smørret skal IKKE smeltes, og burde derfor gjerne være litt mykt. Er det hardt, kan det mykes noen sekunder i microbølgovnen, for eksempel.
- Tilsett havregryn - det beste er å bruke de små lettkokte havregrynene, eller ta 3 dl med store og 3 dl med små, det fungerer også veldig bra.
- Visp eggene lett sammen og rør det i smørblandingen.
- Bland mel med salt og bakepulver, hakk sjokoladen grovt og bland dette i det øvrige. Sett deigen på bakepapir med skje, ha godt mellomrom og trykk dem litt ned. Stek kakene.

Variasjon: I stedet for å grovhakke sjokoladen og blande den inn i deigen, kan man ha litt større biter som man plasserer oppå kakene når man har lagt dem på bakepapiret. Kokesjokoladen kan også byttes ut med melkesjokolade, M&M's, NonStop, nøtter eller andre ting.

Månedens høydepunkt: Tjajo. At jeg endelig er blitt atten år, er en oppturgreie. Og denne turen som jeg, Inger og Sunniva hadde til Luleå, var veldig bra.

Månedens nedtur: Neitakk, det tror jeg ikke at jeg orker å nevne engang.

BRATING denne måneden: Høstmørke, hobbyting, 18 år, filmkvelder, kino, strikkaklær og gode venner.

CRAPTING denne måneden: Kulden, megselv, elefantstemmen, være trett og litt sånn forskjellig.

Beste shopping: Strikketing og ullgenser.

Verste shopping: Vel. Dette kan ikke kalles shopping, men jeg betalte 65 kr for bussen fra byen til Strømsnes. Det må være det absolutt verste jeg har brukt penger på.

Nye uttrykk: Aner ikke. Jeg har en "snakker ikke så mye" periode.

Jeg er hekta på: Kaffe, snus og lakrissukkertøy.

Jeg spyr av: Når kroppen ikke vil sammarbeide. Rot. Kaos. Gammel oppvask.

Jeg er forelsket i: Maria Mena.

Månedens drittsekk: Legekjerringa.

Angrer på: Som vanlig angrer jeg ikke på så veldig mye.

Og ellers?
Vel. Jeg har fortsatt ikke vært på noen date, jeg aner ikke hva jeg skal bruke pengene mine på, jeg har vært på kino et par ganger, jeg er fortsatt singel, ja - jeg har vært på fest, og nei, jeg er ikke forelsket i noen, jeg har felt noen tårer, jeg har to fraværsdager så lagt (praksis) og jeg er tilbake på skolebenken.

tommel opp: Ullpledd, julebrus uten sukker, lakrisduppeditter, te og kaffe.
tommel ned: timer som går sakte, kulde, hodepine og andre ekle ting.

"Vi har ei jente her, rundt 15 år, tror jeg, som er bevisstløs. Hun puster, men det er ingen respons på noe som helst."
Ja, og denne jenta er liksom meg, da. Jeg føler meg heldig: jeg har blitt oppgradert fra FJORTEN til FEMTEN år, og jeg har lekt bevisstløs i omentrent en time. En fuckings herlig time med øynene igjen mens ambulansepersonell og brannmenn surret rundt omkring og prøvde å få kontroll på en "mulig" situasjon. Vi har hatt øvelse i ettermiddag; en liksom - greie der jeg og resten av klassen min hadde kjørt en minibuss i en fjellvegg, og det var røyk, bårer, masker, nakkekrager og hele pakka. Bare synd at jeg ikke så en dritt, og jeg vurderte et øyeblikk å erklere meg selv død. Denne øvelsen var lang og iskald, og jeg var ikke hjemme før klokken var nærmere halv ti.

Jajamennsann. Første skoledag på tre uker, og det var greit nok. Startet dagen med noen herlige timer med samfunnsfag og fortsatte deretter med noen timer med gjennomgang av praksisperioden. Egentlig føles det helt okei å være tilbake; være sammen med klassen min igjen og tilbake til hverdagen og rutiner og sånt.

Ellers er det fint lite å si. Kaputt, og i morgen har vi internasjonal dag - og norsk... og... jeg har hele munnen full av fabelaktige sår. Det er forferdelig.

Tiden går så utrolig fort, for det er søndag og vintertid igjen. Det merkes veldig godt at klokka er stilt en time tilbake, for i dag var det mørkt i femtiden. Ikke lenge igjen til jul nå, og for første gang på flere år gleder jeg meg faktisk litt. Ikke fordi jeg setter så stor pris på slike familieselskaper og familiemiddager og gudene vet hva, men fordi... ja, jeg vet egentlig ikke. Ferie, kanskje, og så får man lov til å gjøre absolutt ingenting. Jeg har allerede testet ut Macks nye sukkerfrie julebrus (DEN VAR NOE SÅ HELT VANNVITTG GOD!) og jeg fikk mamma til å kjøpe pepperkaker på butikken her en dag, bare fordi jeg hadde lyst til å lukte lukta av dem. Og dessuten har jeg kjøleskapet fullt av klementiner. I alle fall nesten.

Jeg er tilbake i Narvik igjen, og det føles godt. Det er ikke det at det ikke er fint og greit å være hjemme, men av en eller annen grunn er jeg ikke noe glad i Tromsø - og det kan ikke beskrives hvor bra det er å ha et sted som er mitt eget, der jeg kan senke skuldrene og gjøre et forsøk på å slappe av. Selv om det å "slappe av" ikke finnes i vokabularet mitt, og jeg egentlig er ganske så ukjent med ordet, har jeg en viss formening om hvordan det føles eller er.
Det er så stressete og kaotisk å være hjemme, og nå håper jeg at det går an å få en liten pause fra tankekverning - i det minste fram til onsdag. For da er det nemmelig LEGE som står for tur, og vi skulle snakke om en mulig røntgen.

I morgen skal jeg forresten på skolen også. For første gang på tre uker, og jeg tror det kan bli ganske så greit. Nok praksis for en stund.



Inger har forresten lagt ut noen veldig fine og sjarmerende bilder på Facebook, og noen ganger når jeg ser på bilder fra så kalte GAMLE DAGER, skaper det forferdelig mange følelser. Ofte savner jeg hvordan jeg så ut på den tiden. Sunnere. Jeg så definitivt bedre ut enn det jeg gjør i dag, og jeg lever med det lille håpet om at det er mulig å se sånn ut igjen.
Kanskje ikke akkurat i dag eller i morgen eller i løpet av de neste ukene, men en dag i framtiden, så kaaanskje.
Bildet over er tatt fra Inger og jeg hadde en sånn typisk oss kveld, der vi egentlig ikke hadde noe som helst å gjøre, og fant fram sminkesaker og kamera (mitt har jeg selvfølgelig klart å legge igjen hos mamma og pappa, idiot som jeg er).

Og ja. Jeg savner håret jeg hadde på den tiden; i februar en gang. Eller kanskje det var mars, jeg husker ikke. Men det er lenge siden - og det er Inger som er ansvarlig for den forferdelige sminken jeg har på meg. Høhø.

• En gneldrende lerke.
• En stripete sebra.
• En bitter ostekake med kjeksbunn, og med et tynt lag gelé på toppen.
• En ekkel gjennomsiktig lutefisk.
• En porsjon iskrem. Sett meg i varmen, og jeg smelter fort.
• Et ustemt piano med sorte tangenter.
• Myk metall.
• En tv. Jeg kan være både høyt og lavt når jeg er PÅ. Og dessuten er det en haug med kanaler å velge mellom.
• En enhjulssykkel.
• Et stikkende grantre som man kan pynte til jul.
• En løvetann. Jeg henger med hodet hvis jeg ikke får vann.
• En høstregnstorm.
• Et gjørmehull.
• En nedslitt liten hytte langt oppe i skogen, med en merkverdig innredning.
• En laks.
• En sommerfugl, men jeg er enda i larvestadiet.
  

Det er fredag og søskenbarnet mitt har kommet fra Lofoten. Hun er ni år gammel, og veldig søt - og siden jeg har bestemt meg at jeg har fått nok hospitering for en stund, skal jeg være sammen med henne. Onkel Johan skal til Hammerfest sammen med pappa for å feire bestemors 80 års dag, og Noomi, som hun heter, skal være her i helga. Det kan i grunnen bli ganske så trivelig.
Vi skal bake boller og muffins, har hun bestemt, og så skal vi vissnok på butikken for å handle noen greier, og deretter skal vi spise boller og muffins til lunsj, før vi drar til byen - fordi hun må ha seg en lipsyl.
I tillegg burde jeg skrive noen greier, refleksjonsnotat og se over loggen - men jeg kjenner ikke at jeg orker det. I alle fall ikke akkurat nå.

Ellers er jeg ganske så sliten og lurer på om jeg får tatt tatoveringen i løpet av helga.

I dag har jeg bestemt meg for at jeg er syk. Ja, akkurat det er jeg. Jeg orker ikke noe som helst, og jeg er stresset og det er kaos i topplokket fordi jeg ikke fikk tak i de menneskene jeg skulle ha tak i da jeg prøvde å ringe ambulansestasjonen her, for å fortelle at jeg har eh... migrene i dag. Migrene, jeg? Ja. Særlig.
Jeg er sliten. Det har gått i ett de siste ukene, og jeg skjønner ikkr når jeg skal få tid til å puste - så jeg skal ta å ringe den der læreren min etterhvert, for å spørre om hvor mye det egentlig er meningen at jeg skal jobbe.

Nevnte jeg at jeg er sliten?

Jeg har kommet over en sånn fin side, Gratiskläder - som den så fint heter, der man kan samle flotte poeng og få klær fra H&M og Gina's helt gratis. Er ikke det strålende, så vet ikke jeg!
Hvis du vil være med, kan du registrere deg her, og nei, det koster ingenting!

Ja, og her kommer veggen. Ganske lenge har jeg klart å holde det gående, men nå ser jeg at den kommer susende i mot meg i en faretruende fart. Krasjer jeg? Faller jeg? Og har jeg madrasser nok til å få en myk landing? Jeg vet ikke. Jeg aner ikke.

Ja, jeg skjønner jo nå at det kanskje ikke er så smart å drikke seg relativt full på en torsdagskveld, komme hjem kjempesent og stå opp klokken kvart på åtte bare fordi det er dommedag og fordi jeg må spise frokost. Det er heller ikke så lurt å la oppvasken fra kvelden før bli stående over natten, for grøt og sånt er så innmari vanskelig å fjerne når det har stått i noen timer, selv om kasserollen har stått i vann over natta.
Men jeg skjønner jo også det at frokost gjør store underverker for denne kroppen, og takk og lov for at jeg er i så pass velfungerene stand at jeg orket å koke den der hersens havregrøten.

Ellers er jeg fri for snus, har en lettere hodepine, er kjempetrett og skal legge meg for å sove igjen om ikke så veldig lenge, og skal på vakt 1500. Det er heldigvis litt lenge til, så jeg har god tid.

Hei, jeg heter Annika, og jeg er forferdelig sliten! Ja, det må jeg si. Det føles ut som jeg har vært på fylla tjuefem dager i strekk, og døgnet i omentrent like mange. Da jeg var ferdig på vakt i morges klokken 0800 var jeg så sliten at jeg så vidt klarte å stå på beina, og det var ikke enkelt å stable seg bortover til VOP og til timen jeg hadde med T halv ni.
Vel. Nå, etter nok et par timer med søvn, en kopp te og en god varm dusj må jeg si at jeg føler meg bittelitt bedre. Takk og lov.

Det har vært ei lang natt. Gårdagen var relativt kjedelig; det var to turer, men begge var uten pasientkontakt, og tiden sneglet seg av sted. Jeg fikk i alle fall demontert noe utstyr for så å sette det sammen igjen, sette en veneflon (ikke så skummelt, faktisk), vasket bilen, ryddet litt her og der, lest ferdig nok ei Varg Veum bok og drukket kaffe nok for et par dager framover. Klokken ti var jeg så trett at jeg gikk å la meg, og jeg orker ikke engang å beskrive hvordan det føltes å sove i sykehus sengetøy igjen. Lukten av sengetøyet minnet meg om madhouse og nyre og alt annet, og tro meg, det var vanskelig å få sove. Vel. Da jeg endelig sovnet, begynte den der walkie - talkielignende greia mi å gnåle, og pooof, så var det opp å stå, på med klærne og før jeg viste ordet av jeg satt jeg i en gul bil med blinkende blålys og suste av sted til et menneske. Da vi kom tilbake til mottaket med pasienten, var det plutselig tid for nok ei utrykning og nye mennesker og jeg tror ikke jeg var helt med i topplokket, trett som jeg var og med klærne sånn relativt skjevt på. Litt av et syn.

I to - tre tiden var jeg på plass i senga igjen, og det var vanskelig å få øynene til å gli igjen, for jeg ble liggende å stirre på den der greia som gir lyd fra seg hvis det skjer noe, i håp om at den skulle holde fred sånn at jeg kunne få et minutt eller to med øynene igjen. Det var ikke det at jeg ikke VILLE oppleve noe, men med et blodsukker nede på null og et hode som hadde tatt kveld for flere timer siden, var det ikke bare bare å gjøre noe som helst.
Joda. Da jeg var ferdig på vakt, pakket jeg sammen sakene mine og dro rett til VOP. Ikke at det kom noe ut av denne timen, jeg var sint og irritabel og hadde lyst til å grine meste parten av tiden, fordi jeg var så sliten og T tegnet i hytt og gevær på den fine tavla si. Ikke fikk jeg gå heller, for vi begynte å snakke om kostlista og matlogg og gudene må vite hva og legetimer og alt ble kaos oppe i topplokket, og da jeg endelig fikk gå, var det så vanskelig å bevege på beina at jeg brukte skosålene som ski og subbet bortover gulvet mens store krokodilletårer falt nedover trynet mitt.
På vei ned veien fra sykehuset, møtte jeg på ei dame - og hun må ha trodd at jeg var gal, der jeg gikk og stortutet med buksa ned på knærne og håret alle veier, innpakket i en oversized dunjakke og klær som ikke passet sammen i det hele og det store.

Men som sagt: jeg føler meg bedre. Mye bedre. Jeg har dusjet, fått på meg nye klær, sovet en times tid, og puslet med noen greier som Inger skal gå i bursdagsgave, ooog snart tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur på Amfi for å handle ferdig gaven til Inger, og dessuten hørte jeg på Radio Norge at de har 30% på alt på Kid Interiør, og det passer meg fint for jeg trenger nye puter til sofaen min. Og så skal jeg skrive logg, se på tv, spise middag, kanskje møte Helle, vaske leiligheta og toalettet og hva det enn måtte være, og SLAPPE av før jeg drar på vakt igjen i morgen klokken 1500. Helgevakt.

"Oia. Så det er en sånn dag, ja," tenker jeg da jeg endelig får kravlet meg ut av senga med øynene halvveis igjen, sliten i hodet og kroppen av absolutt ingenting. Jeg har lyst til å sove mer, men nei, det går ikke, for jeg skal ut i praksis og for håpentligvis redde noen liv. Det er helt mørkt utenfor, og det er ikke så veldig oppløftende. Spesielt ikke på en dag som denne.
For ja, er det ikke typisk? Dette er en sånn dag der alt virker feil; jeg, verden, frokosten, temperaturen i rommet, klærne, skoene, kakaoen, vitaminpillene - alt sammen. Jeg er iskald, til tross for at jeg har kledd på meg masse klær, blitt litt mer elefant siden sist og det eneste jeg har lyst til er å grave meg ned under dyna og melde meg ut fra verden.

Okei, jeg vet at dette er et forferdelig dårlig bilde; kvaliteten suger, jeg ser ikke ut og det er ganske vanskelig å se hva jeg har på meg, men altså: dette er Annika i ambulanseuniform! Med jakke, genser, t-skjorte, og bukse. Hele pakka! Og jeg må si at det var ganske vanskelig å finne et sett som satt sånn noenlunde der det skulle. Velvel.
I dag har vært min første dag i praksis, så jeg tenker jo at jeg selvfølgelig må skrive litt om det. Det har vært en veldig givende dag for min del, helt sant, og jeg er i godt humør så langt. GULLSTJERNEDAG.

Jeg sto opp klokken 0600 som vanlig, tok meg en dusj og gikk hjemmefra klokken halv åtte for å møte Maria i klassen min som også er utplassert i Narvik. Vi rotet litt før vi fant frem, og det første møtet var... ja, vet ikke, jeg var jo litt nervøs og sånn, men hey, det gikk strålende: vi ble godt mottatt av menneskene der - de var virkelig hyggelige og imøtekommende, og jeg er storfornøyd. I starten fikk jeg klær og sånt, og så sjekket jeg bilen sammen med en av de som har ansvaret for meg. Vanlig prossedyre, det å sjekke at alt utstyret er på plass før dagen starter. Deretter var jeg med på mottaket, hilste på menneskene der og sånt, var med en lærling for å fylle opp et skap og var med for å levere en bestilling på lageret - de trengte noe nytt utstyr. Det har vært en rolig dag, med en tur, en slik vanlig en; en mann som skulle transporteres fra et sted til et annet, men det var hyggelig. Han var gammel og veldig søt. Ellers har jeg lest litt pensum, drukket masse kaffe, kjørt noen turer hit og dit med de jeg skal være sammen med de neste dagene og snakket tull med dem.
Jeg skal være utplassert på dagbilen i morgen, det vil si fra klokken 0800 - 1530, og onsdag skal jeg være på døgnbilen (onsdag 0800 - torsdag 0800), og så skal jeg jobbe i helga. Det blir morsomt, og jeg ser fram til det. Jeg tror det blir bra.

Han ene som jobber sammen med meg har en valp. Det er en Labrador Retriver, 3 måneder gammel, sort som natten, og han må være det søteste, nydeligste og den herligste skapningen jeg har sett på lenge. Hvorfor i herrens navn og rike selger de ikke valper på apoteket? Noen bedre "bli - glad" medisin finnes ikke, og valper er så skjønne. Jeg blir glad bare av å se på dem, se hvordan de løper fram og tilbake med halen dansende rett til vers, glad av å se på hvordan de presser seg inn mot deg for å få kontakt, glad av å være i nærværet deres. Hund. Jeg tror virkelig at jeg må få meg en hund!

I dag har jeg tatt jomfruturen på moped. For nei, jeg har aldri sittet på moped før - og ja, i dag var første gangen. Kim kjørte meg på butikken sånn at jeg fikk handlet, kjøpte snus til meg, og kjørte meg hjem etterpå. Det var veldig snilt gjort, og han er ganske så hyggelig om jeg må si det selv. Jeg har forresten sagt ja til å male rommet hans, ikke om jeg vet at det blir noe av det, men jeg liker å gjøre sånne ting, så hvorfor ikke. Kim er lærling, like gammel som meg og ganske så hyggelig, synes jeg.
Hvis jeg får ordnet sånn at jeg går av vakt på lørdagskvelden, skal jeg kanskje være med på en kostymefest, ikke at jeg tror at det blir noe av det, men det kunne jo kanskje vært greit. Det kunne vært morsomt å gjøre noe sånt, møte andre mennesker og tja.. jo. Det hadde i grunnen ikke vært så ille.

Ellers har jeg blitt tatt for å være fjorten år og ei sur lita drittkjerring. Det er første gangen i mitt liv at jeg har blitt tatt for å være yngre enn det jeg er; men det er kanskje ikke så rart. Kim sa forresten også det: "Du ser ikke fjorten år gammel ut i ansiktet, men litt langt unna kunne man kanskje trodd det. Og ja, jeg syntes også at du så litt sånn sur ut første gangen jeg så deg."
Jaja, da har jeg hørt det også. Nytt mål i livet: smil litt mer. Vær litt gladere. Le mer.

Akkurat nå holder jeg på å fryse meg ihjel, har vært en god del ute i dag, så er ganske så nedkjølt. Men det går bra, for nå har jeg kledd på meg tusen lag med klær og skal snart drikke en kopp kakao, mens jeg skriver loggen fra i dag. Og senere er det Top Model.
Dette er en fin dag og en fin start på uka. Slettes ikke verst!

Som dere sikkert ser, har jeg ordnet meg en ny layout. Jeg er litt usikker på om jeg liker den, muligens litt for mye sommerfulger og lykke og herlighet for min smak, men nå har jeg sittet i timevis bare for å finne ut av denne dritten - så jeg orker rett og slett ikke å ordne mer på det. SÅ det blir sånn inntil videre.

I dag har Inger bursdag. Jeg må nesten få gratulere henne så mye med 18 årsdagen (igjen). Tenke seg til: atten år!

Og ellers er jeg tilbake i Narvik igjen, sitter rett opp og ned i sofaen mens jeg ser på Åndenes Makt og prøver å holde øynene åpne. Jeg er trett, sjokkerende nok, og jeg vurderer å gå å legge meg hvert øyeblikk. Har tross alt praksis i morgen, og det kan jo være greit å være uthvilt og sånt til da. Ville jo tatt seg kjempefint ut om jeg for eksempel klarte å sove litt for lenge, ikke at det er tilfelle med min flotte søvnkvalitet, men.

Søndag. Jeg sto opp halv åtte, gjorde ingenting, spiste frokost, gjorde ingenting, spiste lunsj og glante på tv, gikk en tur ut i regnet, stakk innom besteforeldrene mine og drakk et par kopper kaffe, gikk hjem, gjorde ingenting, så på tv, kokte eplehavregrøt til middag, så på tv, trykte på datamaskinen, leste avisa, og litt forskjellig. I dag har jeg til og med fått med meg Himmelblå, Hundehviskeren, Under samme tak, tv2 junior, en film som gikk på tv2 zebra og andre herlige greier. Hurrahurrahurra.

Jeg har kommet fram til at det muligens er på tide å ta seg en tur på butikken. Det blir riktignok ikke før i morgen, siden det er søndag og butikken er stengt, men kjøleskapet mitt er forferdelig tomt og jeg har ikke så mye annet enn knekkebrød og havregrøt, et par epler, kanel og en drøss med sånne barer. Så. Hvis jeg ikke skal jobbe døgn i morgen, MÅ jeg handle. Mamma hadde blitt sinna hvis hun hadde sett meg nå. Kniz.

14.april 2008.

...Jeg sitter i sofaen og ser livet mitt passere, susende forbi stuevinduet i det siste toget som er på vei ut i verden. På vei ut til opplevelsene, kjærligheten, vennskapene, gledene, sorgene, oppturene, nedturene, latteren, de fantastiske smilene. Det var liksom ikke det at jeg ikke hadde tenkt eller hadde planer om å være med; kofferten sto i gangen, jeg hadde kledd på meg jakka, skoene, skjerfet godt snurret rundt halsen og ullvottene mor har strikket til meg holdt jeg i hånden. Jeg var nesten klar, ventet bare på at noen skulle komme og hente meg med en eller annen bil slik at jeg kunne komme meg til stasjonen, sette meg på det toget og bli med. Men det kom ingen bil. Kanskje fordi jeg hadde glemt å ringe noen som kunne plukke meg opp, og dessverre for meg var det for sent da jeg oppdaget det. Farvel. I stedet for å ringe etter en taxi, eller skyndte meg til busstoppet for å rekke en eller annen tilfeldig buss, kledde jeg av meg alle klærne og krøp tilbake under ullteppet i skinnsofaen.
Gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd. Der har du meg.

Jeg kunne vært den store, fantastiske skuespilleren i filmen: ”Annika: livet, liksom”. Jeg hadde fått hovedrollen og det ville blitt min største, mest fantastiske film noensinne. Det ville vært mitt store gjennombrudd, min store mulighet, min sjanse til å komme meg opp og fram og vel så det. Men i stedet for å gi hele greia en sjanse, og virkelig gå inn for rollen, lot jeg det bare passere. Jeg visste at den kom til å bli vanskelig; det fantes ikke manus, og konseptet med filmen var at det skulle bli noe ved hjelp av tilfeldigheter som kanskje ikke ville være så tilfeldige likevel, valg og utfallene av dem og ting som det. Men det kunne være verd det.

I stedet for å prøve ga jeg bare vekk alt sammen. Det fantes ingen andre som var kvalifisert for rollen, og likevel trakk jeg meg. Trakk meg unna, og ble stående utenfor som tilskuer. En patetisk, ulykkelig tilskuer som ikke orket å løfte hodet opp mot himmelen.
Tilskuer. Passasjeren som ikke kom med toget.

...

Har du:

1. Mellomnavn du helst vil glemme?
- Nei, men jeg har vurdert mange ganger å legge til Willhelmine. Det er bestemors mellomnavn, og jeg synes det er kult

2. Noen sykdommer?
- Ja, et par.

3. Blitt slått ned?
- Hm. Nei, jeg tror ikke det.

4. Noen arr? Og deres historie.
- Ja, jeg mistet en kaffekopp med varm kaffe i fanget og ble forbrent.

5. Største ulykke du har blitt utsatt for?
- Jeg har ikke blitt utsatt for noen, egentlig.

6. Og følgene skader?
- Har jeg ikke blitt utsatt for noen, kan jeg jo heller ikke ha noen skader?

7. Noen gang vunnet en konkurranse?
- Jada. Jeg har vunnet to par sko, og ei skrivebok og noen andre greier i forskjellige konkurranser.

8. Mistet noen nær deg?
- Kaninen min.

9. Slokknet på fylla?
- Nei.

10. Spilt på konsert?
- Haha, ja!!! Jeg spilte fiolin i 3. eller 4. klasse engang, da vi hadde den kulturelle skolesekken.

11. Eier du pcen du sitter på nå?
- Nei. Bare delvis. Troms fylke eier deler av den.

12. Eid/eier dyr?
- Jeg har hatt to kaniner og så har vi en hund i tromsø.

13. Noen fiender?
- Nei, jeg har ingen fiender.

14. Skilte foreldre?
- Nei. Mamma og pappa er godt gift, og forhåpentligvis lykkelig med det.

15. Godt forhold med dine søsken?
- Ja. Jeg er veldig glade i dem.

16. Fest eller roligkveld?
- Som regel foretrekker jeg en rolig kveld med film og spill eller noe sånt. Men festligheter er gøy det og, i blandt.

17. Har noen fått deg til å gråte?
- JA.

18. Hyperventilert?
- Ja.

19.Nærmeste nabokommune?
- Ehm. Aner ikke.

20. Favoritt tøy?
- Skjørt. Kjoler.

21. Hvor oppbevarer du mobilen?
- Her og der og over alt. Dessverre husker jeg aldri hvor jeg legger den.

22. Reist med fly?
- Ja, de fleste har vel det for tiden.

23. Svømt med delfiner?
- Nei , men det hadde vært kult.

24. Vært på cruise?
- Telles hurtigruta..? :P

25. Gjort noe ulovlig?
- Jada. Det har jeg.

26. Fått et fremmedlegeme inn i kroppen?
- Tja. En kanyle, for eksempel. Den skal jo ikke være der.

27. Vært utro?
- Nei

28. Kjørt traktor?
- Nei

29. Hatt blackout?
- Ja

30. Knekt noen knokler?
- Nei, takk og lov.