Hei, jeg heter Annika, og jeg er forferdelig sliten! Ja, det må jeg si. Det føles ut som jeg har vært på fylla tjuefem dager i strekk, og døgnet i omentrent like mange. Da jeg var ferdig på vakt i morges klokken 0800 var jeg så sliten at jeg så vidt klarte å stå på beina, og det var ikke enkelt å stable seg bortover til VOP og til timen jeg hadde med T halv ni.
Vel. Nå, etter nok et par timer med søvn, en kopp te og en god varm dusj må jeg si at jeg føler meg bittelitt bedre. Takk og lov.

Det har vært ei lang natt. Gårdagen var relativt kjedelig; det var to turer, men begge var uten pasientkontakt, og tiden sneglet seg av sted. Jeg fikk i alle fall demontert noe utstyr for så å sette det sammen igjen, sette en veneflon (ikke så skummelt, faktisk), vasket bilen, ryddet litt her og der, lest ferdig nok ei Varg Veum bok og drukket kaffe nok for et par dager framover. Klokken ti var jeg så trett at jeg gikk å la meg, og jeg orker ikke engang å beskrive hvordan det føltes å sove i sykehus sengetøy igjen. Lukten av sengetøyet minnet meg om madhouse og nyre og alt annet, og tro meg, det var vanskelig å få sove. Vel. Da jeg endelig sovnet, begynte den der walkie - talkielignende greia mi å gnåle, og pooof, så var det opp å stå, på med klærne og før jeg viste ordet av jeg satt jeg i en gul bil med blinkende blålys og suste av sted til et menneske. Da vi kom tilbake til mottaket med pasienten, var det plutselig tid for nok ei utrykning og nye mennesker og jeg tror ikke jeg var helt med i topplokket, trett som jeg var og med klærne sånn relativt skjevt på. Litt av et syn.

I to - tre tiden var jeg på plass i senga igjen, og det var vanskelig å få øynene til å gli igjen, for jeg ble liggende å stirre på den der greia som gir lyd fra seg hvis det skjer noe, i håp om at den skulle holde fred sånn at jeg kunne få et minutt eller to med øynene igjen. Det var ikke det at jeg ikke VILLE oppleve noe, men med et blodsukker nede på null og et hode som hadde tatt kveld for flere timer siden, var det ikke bare bare å gjøre noe som helst.
Joda. Da jeg var ferdig på vakt, pakket jeg sammen sakene mine og dro rett til VOP. Ikke at det kom noe ut av denne timen, jeg var sint og irritabel og hadde lyst til å grine meste parten av tiden, fordi jeg var så sliten og T tegnet i hytt og gevær på den fine tavla si. Ikke fikk jeg gå heller, for vi begynte å snakke om kostlista og matlogg og gudene må vite hva og legetimer og alt ble kaos oppe i topplokket, og da jeg endelig fikk gå, var det så vanskelig å bevege på beina at jeg brukte skosålene som ski og subbet bortover gulvet mens store krokodilletårer falt nedover trynet mitt.
På vei ned veien fra sykehuset, møtte jeg på ei dame - og hun må ha trodd at jeg var gal, der jeg gikk og stortutet med buksa ned på knærne og håret alle veier, innpakket i en oversized dunjakke og klær som ikke passet sammen i det hele og det store.

Men som sagt: jeg føler meg bedre. Mye bedre. Jeg har dusjet, fått på meg nye klær, sovet en times tid, og puslet med noen greier som Inger skal gå i bursdagsgave, ooog snart tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur på Amfi for å handle ferdig gaven til Inger, og dessuten hørte jeg på Radio Norge at de har 30% på alt på Kid Interiør, og det passer meg fint for jeg trenger nye puter til sofaen min. Og så skal jeg skrive logg, se på tv, spise middag, kanskje møte Helle, vaske leiligheta og toalettet og hva det enn måtte være, og SLAPPE av før jeg drar på vakt igjen i morgen klokken 1500. Helgevakt.